Our job is not to understand
Noen ganger blir man slått i bakken av små passasjer i gode bøker. Jeg hadde nesten lest ferdig The Handmaid’s tale av Margaret Atwood. Boka handler om Ofred som bor i republikken Gilead en gang i nær fremtid. Hun bor i et lite rom hos et velstående eldre par. De kan ikke få barn. Det er ganske utbredt i republikken, omfattende forurensing og biologisk krigføring har sørget for det. Republikkens kloke menn har allikvel funnet en slags løsning. Handmaid’s - fødemaskiner hvis eneste oppgave er å la seg inseminere av mannen i huset en gang i måneden. Handmaidene blir kledt opp i røde side, vide kjortler med en hvit tøyinnordning som sørger for at ansiktet deres er skjult. De får næringsrik mat og tilgang til et badekar. De kan ikke snakke fritt med noen, ikke lese noe. Barna deres, om de har noen, er forlengst tatt fra dem. Kjærester og ektefeller er døde eller borte. De kan ikke forelske seg. Skulle de mislykkes i sin oppgave blir de sendt til de ulevelige koloniene, klassifisert som unwoman. Der dør de etter kort tid.
Helt på slutten av boka, der jeg blir slått i bakken, har vi hoppet et godt stykke fram i tid. Vi er inne i en forelesing av en akademiker som har spesialisert seg på Gilead republikkens historie. Den lærde tillater seg en liten sidebetraktning i fortellingen om handmaidene:
If I may be permitted an editorial aside, allow me to say that in my opinion we must be cautious about passing moral judgement upon the Gileadeans. Surely we have learned by now that such judgements are of necessity culture-specific. Also, Gileadean society was under a good deal of pressure demographic and otherwise, and was subject to factors from which we ourselves are happily more free. Our job is not to censure, but to understand. [Applause].
!
Jeg innbiller meg at Atwood føyde til historieforelesningen fra fremtiden etter fremtiden bare for å dundre den i ansiktet på leseren.
Man kan bli veldig glad i sin egen frihet av å lese denne boka. Man kan bli ganske redd for å miste den også. Her er Ofred og en annen handmaid - Ofglen - ute for å handle. De får lov til å gå to og to til markedet for å kjøpe inn de få matvarene som ennå finnes. Alltid overvåket er de hverandres spioner.
Ofglen and I walk slowly today. We are hot in our long dresses, wet under the arms, tired. At least in this heat we don’t wear gloves. There used to be an ice-cream store, somewhere in this block. I can’t remember the name. Things can change so quickly, buildings can be torn down or turned into something else, it’s hard to keep them straight in your mind the way they used to be. You could get double scoops, and if you wanted they would put choclate sprinkles on the top. These had the name of a man. Johnnies? Jackies? I can’t remember.
Ting kan endres. Det kan skje fort. Og ikke for å bli hysterisk eller noe, men goddamn:
January 15th, 2008 at 10:05 am
Bare ironien i at man i ettertid kan bli googlet på alle oppropene man har skrevet under på - og slik får en gjenkjennbar politisk profil liggende på nett for gud og hvermann å forlyste seg med. Er det ikke EU, så er det Google.
January 15th, 2008 at 8:30 pm
Dette synes jeg var god bruk av en ypperlig bok, Drusilla - og jeg er helt enig i saken også. Boka er en av de beste bøkene jeg vet om, i sine hverdagslige beskrivelser av både livet etter at friheten er tatt fra hovedpersonen, men også beskrivelsen av de små skrittene på veien din. Dette er definitivt en bok som gjør deg glad i friheten din og redd for å miste den ja. Og Atwood er en fantastisk forfatter som alle burde lese mye mer av! :-)
January 16th, 2008 at 3:05 pm
Jesper: Æsj, ja, jeg får litt noia av de greiene der. Jeg hadde også en periode i tidlig internett-tid der jeg ikke var så ubevisst, og er ikke så fornøyd med det i ettertid.
Mette: Hun er helt fantastisk, ja. En annen ting jeg likte ved boka var fremstillingen av et samfunn som forsøker å fullstendig undertrykke menneskers begjær. Og at det selvsagt er helt umulig. Noe i boka minner egentlig litt om His Dark Materials-triologien. Hm.
January 16th, 2008 at 11:40 pm
Vel, hvis jobben vår ikke er å forstå, hva er jobben vår da??
January 20th, 2008 at 2:13 pm
Jeg tror vi er mange som liker dette dårlig. Den store misforståelsen, eller den logiske bristen om man vil, der ute i det grumsete folkedypet, er følgende: Mantraet om at den jevne borger ikke har noe å skjule, så da er det greit med overvåkning, så får man tatt de kriminelle, og holdt potensielle kriminelle/terrorister under oppsikt. Hvem som definerer om man har noe å skjule eller ikke, er det imidlertid myndighetene som enhver tid definerer. Jeg synes dette innlegget virker oppklarende:
http://plus-ultra.ath.cx/?p=181
March 1st, 2008 at 4:27 pm
[…] Jeg blir inspirert til å kjøpe bøker av gode blogger jeg leser. Denne gangen var det Drusilla i Dagens Onde Kvinner med innlegget “Our job is not to understand”. […]