Gud, så deilig for Aftenposten å lage en overskrift om at karrierekvinner blir hjemmefruer! Ikke tenk på at INGENTING i artikkelen underbygger den påstanden.

Jeg synes også det er interessant at jenter som ønsker jobb og selvstendighet og som helst ikke vil holdes tilbake av en kjæreste, blir omtalt som “tøffe i trynet”. Det er noe nedlatende ved et slikt uttrykk, synes jeg. Det er sånt man sier om ting som ikke kan tas alvorlig. Haha, ja det kan du tro. Det minner meg om bitre kjerringer som sier “bare vent, du” - bare vent - du skal skjønne hvordan det er, fordi sånn har jeg det, og alle fortjener egentlig å bli like desillusjonert og slitne som meg. Artikkelen serverer en sånn frisk påstand:

“Når de blir 30, blir de mindre tøffe i trynet…”

Det er vel en kjønnsforsker som har snakket med noen igjen. Ja, de får nå holde på. Jeg er over 30 og -la meg se - like tøff, ja. Jeg har venninner med barn som er like tøffe. Flere.

Og på et eller annet tidspunkt skal jeg lese den rapporten fra likelønnskommisjonen. Det er bare det at det er fryktelig travelt på jobb om dagen. (Det er helt sant. Jævlig travelt. Men det første der er en løgn, innser jeg nå. Herregud, hvor kjedelig ser den ikke ut. Der var jeg visst tøff i trynet igjen).

Jeg leser i Aftenposten om den groteske gjengvoldtekten av ei 16 år gammel jente og den like uforståelige “kvantumsrabatten” gjerningsmennene ble innvilget. Det er en bra kronikk. Dommeren som tok dissens på spørsmålet om “kvantumsrabatt”, er sitert: “Jeg er overhodet ikke i stand til å se hvorfor man vil “komme galt av sted” dersom oppreisningen blir utmålt separat for hver gjerningspersons handling.”

Ikke jeg heller. Jeg prøver å lese dommen, men jeg er ikke jurist og jeg skjønner verken referansene eller måten sånne dommer er bygd opp på. Jeg skjønner ikke språket. Men jeg forsøker å finne ut hva som “kommer galt av sted” dersom man lar hver enkelt mann betale erstatning. I dommen er et sitat fra lagmannsretten:

”Oppreisning som følge av voldtekt fremkommer som et normert beløp. Hvor mange gjerningsmenn som har deltatt i krenkelsen vil utvilsomt være et moment av betydning ved erstatningsfastsettelsen, men man vil kunne komme galt av sted dersom man multipliserer det normerte beløp med antall gjerningsmenn, eventuelt antall overgrep. At gjerningsmannen vil slippe med et lavere beløp enn om man hadde utført overgrepet alene, fremstår ikke som noe tungtveiende argument.”

Jeg lurer på om jeg forstår hva som står her. Jeg mener: Tygg litt på den. Betyr det virkelig at noen i en lagmannsrett et sted er redd for at ofre for gjengvoldtekter skal få for mye penger i erstatning? At man vil havne på et sted der en kvinne som blir voldtatt av fire menn vil kunne få 400 000 i erstatning all den tid man har normert beløpet til 100 000? Og dit må vi for all del ikke komme?

Og det er et tungtveiende argument da eller?

Mulig jeg misforstår.

Høyestretten er uansett enig i at det ikke er så farlig om voldtektsmenn må betale mindre:

Tallet på overgripere har betydning for det samlete oppreisningsbeløp, men det er uriktig å ilegge hver enkelt av dem et individuelt fastsatt oppreisningsansvar. Den omstendighet at solidaransvar samlet sett kan innebære et lavere erstatningsbeløp enn pro rata ansvar, kan ikke tillegges nevneverdig vekt.

Kan ikke tillegges nevneverdig vekt, nei. Jeg er ikke alene om å synes at det er nevneverdig. At det har vekt. Noen bor i en virkelighet der det “bærer galt av sted” når en voldtektsmann får et mindre erstatningsansvar for å ha vært med på en gruppevoldtekt.

Dette må være ukas dårligste forslag. Jørgen Lorentzen, mannsforskeren, mener vi bør ta en debatt om det bør innføres “et pliktig samfunnsarbeid for unge” i Norge.

Nei, la oss ikke det!

Men dette er et fascinerende fenomen. At enkelte mener det er et poeng å diskutere om ikke samfunnet bør pålegge enkeltindivider tvangsarbeid. Det må jo være vektige begrunnelser som ligger bak et slikt forslag. Jeg mener: Hvor stor krise skal det være før staten tar vekk den fysiske friheten til mennesker? Sier: Du har kanskje dine planer for ditt liv, men sorry borry, nå skal du innordne deg i et pliktig samfunnsarbeid. Vil eller ikke.

Jørgen Lorentzen mener tydeligvis at fallet i andel menn som gjennomfører førstegangstjenesten er grunn god nok til å ta denne debatten:

Når verneplikten svekkes, faller noe viktig i mannens utvikling bort. Militæret har en betydelig praktisk funksjon. Du lærer å stå opp, gjøre rent, inngå i en helhet og å gjøre jobben din. Du lærer disiplin og omsorg. Slik blir du et voksent, ansvarlig menneske.

Og:

Uten trening i å bli voksen, får mange problemer med å etablere en mannlighet. Vi ser helt klart at mange opplever en kritisk fase, til dels krise, i forhold til det å skulle bli en voksen mann.

Kan jeg bare få…. Goddamn! For det første: Er det samfunnets ansvar at folk lærer seg å stå opp og vaske dritten sin? Er det staten som skal sørge for at menn blir voksne og ansvarlige mennesker? Skal staten tvinge alle indvider til å legge til side egne drømmer og prosjekter fordi noen -ettersigende - får problemer med å “etablere en mannlighet”. Er det noe å diskutere? Give me a fucking brake.

Og for det andre… Virkelig. For det andre: Når ble det legitimt å snakke om menn på denne måten? Det hadde faen meg tatt seg ut om en forsker hadde insinuert at kvinner trenger tvangsarbeid eller militærtjeneste for å bli et “voksent, ansvarlig menneske”. Er det noe som hindrer gutter å utvikle de egenskapene - noe jeg tror de aller fleste gjør - er det vel heller denne stadig infantiliseringen de blir utsatt for av velmenende voksne. Det er kanskje verdt en debatt. Og enda mer verdt er det kanskje å diskutere hvorfor folk får seg til å komme med løsslupne forslag om tvangsarbeid for den minste ting.

Æsj. Hvorfor kaller NRK unge jenter som stjeler angrepiller for “angrende sex-syndere”? De er helt nede i 14 år, står det. Hvem vet hva som ligger bak noe sånt?

Jeg synes synderne i NRK-desken kan ta seg en tur på kino når Juno kommer. De kunne nok trengt det.

Juno er navnet på tenåringsjenta i filmen som blir gravid med den søte og litt keitete deltidskjæreste/fulltidsvennen og bestemmer seg for å adoptere bort ungen. Hun bestemmer selv. Og om jeg hata Knocked-up, så elsker jeg denne.

Juno er morsom og smart og faren er klok og god og stemora er skarp, men snill og det er masse kjærlighet når livet blir litt for voksent for den unge jenta. Også er det ikke klissete, men passelig syrlig-søtt. Som når faren og stemora sitter himmelfallen etter å ha fått den ikke så gledelige nyheten (hvorfor ikke harde droger istedet, åh gud? ) Og faren sier noe i retning av at “neste gang jeg møter den gutten…”. Han får et megetsigende blikk av stemora : Jeg tror ikke det der var hans ide, akkurat. Nei. Det skjønte vel han også. De kjenner jenta si og de støtter henne like fullt.