Kvinner i arbeidslivet defineres åpenbart ut fra det faktum at de har livmor. Menn ut fra egenskaper og interesser.

Iallfall av hjernedøde journalister.

Men jeg skjønner ikke helt hva som får journalistene til å tro at det å sette unger til verden skal radikalt og totalt endre på ens mål og ambisjoner i denne verden. Mange kvinner jeg kjenner har fått sterkere ambisjoner og har satt seg høyere mål etter at de har fått unger. Og det har jeg alltid hatt inntrykk av har med dem som person å gjøre, og ikke ut fra hvorvidt de har satt unger til verden eller ikke..

Nesten så jeg har lyst til å kopiere det og sende det til alle jeg kjenner :-D

Hvis han sier det ikke spiller noen rolle og faktisk skjønner hva han tar stilling til, så kjør på. Dette er mitt viktigste karriereråd til damer med ambisjoner og vett i skolten som vurderer å få barn en gang (jada, jeg vet at ikke alle drømmer om det).

Et nøkkelspørsmål å stille på intervju for drømmejobben: “Hvor stor andelen av mannfolka i dette selskapet/etaten tar ut mer enn 4 uker svangerskapspersmisjon”.

Det er helt essensielt for damer og menn som ikke har barn, men som vurderer å sette i gang snart, å få avklart dette først som sist. Det gjør nemlig noe med kulturen når lederne er vant til at menn også blir borte et halvår i ny og ne.

Selv om jeg er godt forsynt med mine tre yndige små, stiller jeg fortsatt det spørsmålet på jobbintervju. Og jeg må innrømme at jeg nyter det litt de gangene den flinke fyren på den andre siden av bordet åpenbart strever med å skjønne relevansen av spørsmålet. Så får det heller være at jeg må vente noen måneder til på drømmejobben. Ingenting er etter mitt skjønn bedre enn å jobbe med bevisste, vidunderlige og flinke menn. Selv om damer som er tøffe i trynet heller ikke er å forakte…

Men hvis faren til mitt barn ikke ville (eller ikke var egnet til å) stille opp for barnet på alle nødvendige vis, ville jeg selvfølgelig kompensert, og noen vil kanskje bli litt bitter og deppa av å havne der. Ikke dermed sagt at det er sympatisk å prøve å sette andre på plass.

Når det gjelder kjerringer - jeg tenker på kvinner jeg har møtt som er ute etter å holde andre kvinner nede med sine “vi kvinner er jo..” og “bare vent å se du kommer nok til å drite i karrieren din bare du får barn…” Intensjonen deres er ikke å advare eller hjelpe, men å sette andre kvinner på plass. Den slags holdninger mener jeg faller inn under definisjonen av kjerringer som et patriarkalsk produkt, ja. (Uten at jeg har bedrevet nærlesing av fjordfittes mer og mer kryptiske skrifter - vi får heller lage en studiesirkel til den slags)