Jeg er eplekjekk også
Gud, så deilig for Aftenposten å lage en overskrift om at karrierekvinner blir hjemmefruer! Ikke tenk på at INGENTING i artikkelen underbygger den påstanden.
Jeg synes også det er interessant at jenter som ønsker jobb og selvstendighet og som helst ikke vil holdes tilbake av en kjæreste, blir omtalt som “tøffe i trynet”. Det er noe nedlatende ved et slikt uttrykk, synes jeg. Det er sånt man sier om ting som ikke kan tas alvorlig. Haha, ja det kan du tro. Det minner meg om bitre kjerringer som sier “bare vent, du” - bare vent - du skal skjønne hvordan det er, fordi sånn har jeg det, og alle fortjener egentlig å bli like desillusjonert og slitne som meg. Artikkelen serverer en sånn frisk påstand:
“Når de blir 30, blir de mindre tøffe i trynet…”
Det er vel en kjønnsforsker som har snakket med noen igjen. Ja, de får nå holde på. Jeg er over 30 og -la meg se - like tøff, ja. Jeg har venninner med barn som er like tøffe. Flere.
Og på et eller annet tidspunkt skal jeg lese den rapporten fra likelønnskommisjonen. Det er bare det at det er fryktelig travelt på jobb om dagen. (Det er helt sant. Jævlig travelt. Men det første der er en løgn, innser jeg nå. Herregud, hvor kjedelig ser den ikke ut. Der var jeg visst tøff i trynet igjen).
February 26th, 2008 at 8:52 pm
Til gjengjeld har den et morsomt navn:
NOU200820080006000DDDPDFS.
February 27th, 2008 at 12:06 am
Og jeg er snart 40 - og har du sett, fremdeles tøff i trynet. Det er nesten litt rørende at den biologiske klokken får en til å endre fokus. Skal vi se, jeg fikk ett barn når jeg var nitten uten å miste fokus på utdanning og karriere, to i tyveårene - fremdeles karrierekvinne og sannelig et barn i trevdeårene - fremdeles utan å ønske meg noen hjemmefruetilværelse. Kan det være noe feil med klokka mi siden fokus ikke har endret seg?
February 27th, 2008 at 11:25 am
Så enig, så enig.
Men jeg lurer også litt på hvor nyheten ligger her. Er det virkelig noen som blir overrasket over at det vanlig å tenke på karriere når man skal i gang med studiene, og så å tenke på unger og familie når men er rundt 30? What’s new, lizzom?
February 27th, 2008 at 2:28 pm
Hvor skal jeg begynne?
Hmm. Rekk opp hånda alle som har en krevende fulltidsjobb man “tar med seg hjem” og en eller to bittesmå og som var helt inneforstått med hvor ofte barnehagebarn er sjuke, og som visste at du og barnets far trolig rammes merkbart hardere av samme sjukdom og mens dere spyr om kapp er barnet i full vigør og trenger mat og stell og positivt sosialt samvær.
Jeg er hjemme fra jobb for tredje gang **på en måned** på grunn av sykdom. Og jeg vet at jeg ikke kommer dårligere ut av disse årene enn husets mann fordi jeg har den mannen jeg har og ikke minst den sjefen jeg har (som var igjennom dette for noen år siden selv) og barn blir dessverre og heldigvis raskt eldre og takler mammas fravær bedre. Men da kommer det andre og tredje barnet. Det ER vanskeligere å kombinere karriere og familieliv og sosialt liv ellers enn jeg trodde. Det går blant annet fordi vi i Norge har høy toleranse for fravær og kortere arbeidsdager hos arbeidstagere med barn.
Jeg har sett på sekstimersdagen som et luftslott. Nå har jeg en time ammefri hver dag og enda er det vanskelig å få det til å gå opp. Jeg er ikke bitter eller desillusjonert, jeg er pinlig berørt over egen naivitet ift hvordan foreldrelivet faktisk og praktisk er, og lettet og takknemlig over at jeg endte opp med en mann som er flinkere til huslige ting enn meg og som tar like mye ansvar for barnet som meg. Og barnehageløftet. Takk.
February 27th, 2008 at 9:04 pm
Jeg må innrømme, at selv om jeg synes artikkelen i Aftenposten var litt dårlig og tynn, så må jeg gi Marion litt rett også. Enda jeg “bare” har blitt samboer med en som har en liten datter fra før, har jeg fått meg en liten støkk. Jeg vet ikke egentlig hva jeg har sett for meg før, men jeg ser jo det nå at å kombinere full jobb med barn er _litt_ mer utfordrende enn jeg har trodd tidligere!! Jeg vet ikke om jeg kommmer til å havne i noen av Aftenpostens kategorier som “karrierekvinne” eller “hjemmefrue” jeg, kanskje jeg bare må skape min egen plass midt i mellom…
February 27th, 2008 at 11:09 pm
Men jeg skjønner at det er slitsomt med barn og henting og løping og spying og alt det der. Yes, sir. Da blir man mer realistisk - men ikke nødvendigvis mindre tøff?
Jeg tenker at det er en naturlig prosess å utvide prioriteringene sine for folk som får barn. Det burde vitterlig være det for menn også. Det er vel en kjempestor forskjell på å få et mer realistisk forhold til tid - enn å vike på beslutningen om at man ikke skulle la en mann holde seg tilbake. Av en eller annen grunn er det ingen som skriver at unge gutter er tøffe i trynet fordi de ikke ønsker å ofre karrieren for en kvinne og barn. De mødrene jeg kjenner deler på ansvaret med sin mann - ja de har det travelt, men de er ikke mindre tøffe i trynet ift. å få like mange muligheter som sine menn. Å bli “hjemmefrue” er iallefall ikke et alternativ.
February 28th, 2008 at 11:59 am
Har du egentlig lest kjerringtesten til Fjordfitte? Den er ikke basert på samme kjerringdefinisjon som du opererer med.
Ellers er det jo et redelig standpunkt at du forteller hva folk bør gjøre når de får barn (utvide prioriteringene sine, hva nå det betyr, du mener vel *endre* prioriteringene sine?), men at du vil ha deg frabedt å selv bli fortalt “hvordan det er”.
Enig med deg i at Aftenpostens ingress er håpløs. Men hvorfor gyve løs på oss desillusjonerte kjerringer av den grunn? Vi må da få lov å advare?
February 28th, 2008 at 12:25 pm
Kjerring: Hm, jeg skjønner ikke hvordan du leser for å komme fram til at jeg forteller folk hva de bør gjøre. Poenget mitt er bare at selv om man endrer prioriteringer eller får flere viktige områder i livet, så betyr ikke det at man oppgir ambisjoner i arbeidslivet og at likestilling er umulig.
Når det gjelder kjerringer - jeg tenker på kvinner jeg har møtt som er ute etter å holde andre kvinner nede med sine “vi kvinner er jo..” og “bare vent å se du kommer nok til å drite i karrieren din bare du får barn…” Intensjonen deres er ikke å advare eller hjelpe, men å sette andre kvinner på plass. Den slags holdninger mener jeg faller inn under definisjonen av kjerringer som et patriarkalsk produkt, ja. (Uten at jeg har bedrevet nærlesing av fjordfittes mer og mer kryptiske skrifter - vi får heller lage en studiesirkel til den slags)
February 28th, 2008 at 2:38 pm
Jeg er enig i det du skrev i går ni over elleve (Der jeg kommer fra er forøvrig kjerring et rimelig nøytralt uttrykk - kjærringa hass Eivind, mænn hennes Grete, same same).
Men hvis faren til mitt barn ikke ville (eller ikke var egnet til å) stille opp for barnet på alle nødvendige vis, ville jeg selvfølgelig kompensert, og noen vil kanskje bli litt bitter og deppa av å havne der. Ikke dermed sagt at det er sympatisk å prøve å sette andre på plass.
February 28th, 2008 at 3:59 pm
Det er stor risiko for å bli desillusjonert på likestillingens vegne når man får barn. Desto større grunn til å satse på karriere.
February 28th, 2008 at 8:03 pm
Kjerring: Med fare for å virke kvalmende selvtilfreds så avhenger det av hvem man får barn med. Man ammer jo ikke sååå lenge. Og hvis man skulle måtte velge enten eller ville jo det vært ganske sørgelig.
March 1st, 2008 at 12:54 am
Et nøkkelspørsmål alle damer bør stille til sin partner før hun velger å få barn: “Er det ditt mobilnummer eller mitt som skal stå først på adresslista til barnehagepersonalet?”.
Hvis han sier det ikke spiller noen rolle og faktisk skjønner hva han tar stilling til, så kjør på. Dette er mitt viktigste karriereråd til damer med ambisjoner og vett i skolten som vurderer å få barn en gang (jada, jeg vet at ikke alle drømmer om det).
Et nøkkelspørsmål å stille på intervju for drømmejobben: “Hvor stor andelen av mannfolka i dette selskapet/etaten tar ut mer enn 4 uker svangerskapspersmisjon”.
Det er helt essensielt for damer og menn som ikke har barn, men som vurderer å sette i gang snart, å få avklart dette først som sist. Det gjør nemlig noe med kulturen når lederne er vant til at menn også blir borte et halvår i ny og ne.
Selv om jeg er godt forsynt med mine tre yndige små, stiller jeg fortsatt det spørsmålet på jobbintervju. Og jeg må innrømme at jeg nyter det litt de gangene den flinke fyren på den andre siden av bordet åpenbart strever med å skjønne relevansen av spørsmålet. Så får det heller være at jeg må vente noen måneder til på drømmejobben. Ingenting er etter mitt skjønn bedre enn å jobbe med bevisste, vidunderlige og flinke menn. Selv om damer som er tøffe i trynet heller ikke er å forakte…
March 2nd, 2008 at 12:19 pm
Mblase: Det var kanskje de beste nøkkelspørsmålene jeg noen gang har hørt! Takk for gode råd!1
Nesten så jeg har lyst til å kopiere det og sende det til alle jeg kjenner :-D
March 3rd, 2008 at 1:19 pm
Der har du det igjen..
Kvinner i arbeidslivet defineres åpenbart ut fra det faktum at de har livmor. Menn ut fra egenskaper og interesser.
Iallfall av hjernedøde journalister.
Men jeg skjønner ikke helt hva som får journalistene til å tro at det å sette unger til verden skal radikalt og totalt endre på ens mål og ambisjoner i denne verden. Mange kvinner jeg kjenner har fått sterkere ambisjoner og har satt seg høyere mål etter at de har fått unger. Og det har jeg alltid hatt inntrykk av har med dem som person å gjøre, og ikke ut fra hvorvidt de har satt unger til verden eller ikke..
March 22nd, 2008 at 4:39 pm
Drusilla, hvor er du?
Jeg tørster etter nye tekster!
March 23rd, 2008 at 9:15 pm
Drusilla er nok utslitt etter å ha svetta påska inn på jobb. Etter hva jeg så, har hun all grunn til å hvile. Men jeg savner selvsagt også hennes gjennomborende blikk på små og store hendelser i medie-Norge.
March 30th, 2008 at 10:44 pm
Ms Tiram og Mblase: Jeg har ikke gyldig fravær engang. Jeg er rett og slett en slask og en møkkadame! Jeg håper på snarlig bedring!