Nevneverdig
Jeg leser i Aftenposten om den groteske gjengvoldtekten av ei 16 år gammel jente og den like uforståelige “kvantumsrabatten” gjerningsmennene ble innvilget. Det er en bra kronikk. Dommeren som tok dissens på spørsmålet om “kvantumsrabatt”, er sitert: “Jeg er overhodet ikke i stand til å se hvorfor man vil “komme galt av sted” dersom oppreisningen blir utmålt separat for hver gjerningspersons handling.”
Ikke jeg heller. Jeg prøver å lese dommen, men jeg er ikke jurist og jeg skjønner verken referansene eller måten sånne dommer er bygd opp på. Jeg skjønner ikke språket. Men jeg forsøker å finne ut hva som “kommer galt av sted” dersom man lar hver enkelt mann betale erstatning. I dommen er et sitat fra lagmannsretten:
”Oppreisning som følge av voldtekt fremkommer som et normert beløp. Hvor mange gjerningsmenn som har deltatt i krenkelsen vil utvilsomt være et moment av betydning ved erstatningsfastsettelsen, men man vil kunne komme galt av sted dersom man multipliserer det normerte beløp med antall gjerningsmenn, eventuelt antall overgrep. At gjerningsmannen vil slippe med et lavere beløp enn om man hadde utført overgrepet alene, fremstår ikke som noe tungtveiende argument.”
Jeg lurer på om jeg forstår hva som står her. Jeg mener: Tygg litt på den. Betyr det virkelig at noen i en lagmannsrett et sted er redd for at ofre for gjengvoldtekter skal få for mye penger i erstatning? At man vil havne på et sted der en kvinne som blir voldtatt av fire menn vil kunne få 400 000 i erstatning all den tid man har normert beløpet til 100 000? Og dit må vi for all del ikke komme?
Og det er et tungtveiende argument da eller?
Mulig jeg misforstår.
Høyestretten er uansett enig i at det ikke er så farlig om voldtektsmenn må betale mindre:
Tallet på overgripere har betydning for det samlete oppreisningsbeløp, men det er uriktig å ilegge hver enkelt av dem et individuelt fastsatt oppreisningsansvar. Den omstendighet at solidaransvar samlet sett kan innebære et lavere erstatningsbeløp enn pro rata ansvar, kan ikke tillegges nevneverdig vekt.
Kan ikke tillegges nevneverdig vekt, nei. Jeg er ikke alene om å synes at det er nevneverdig. At det har vekt. Noen bor i en virkelighet der det “bærer galt av sted” når en voldtektsmann får et mindre erstatningsansvar for å ha vært med på en gruppevoldtekt.
February 25th, 2008 at 8:40 am
Jeg har lest kronikken (god!), men har ikke tid til å lese dommen nå.
Men utfra det siste utdraget ditt ser det ut som om Høyesterett har idømt solidaransvar for erstatningsbeløpet. Stemmer det?
Her er hovedtrekkene ved solidaransvar greit forklart.
Den første innskytelsen jeg da fikk da jeg leste om solidaransvar i domsutdraget, er at at det er en måte å ivareta den skadelidende på. Ansvarsformen skal sikre at den skadelidende faktisk FÅR hele erstatningsbeløpet for en skade voldt av flere personer. Solidaransvar gjør den skadelidte uavhengig av den enkelte skadevolders betalingsevne. Den skadelidte kan gå på den best bemidlede av skadevolderne og kreve vedkommende for hele beløpet. Skadevolderene får så ordne opp seg imellom.
Dersom slik tankegang ligger bak dommen, kan jeg i og for seg forstå vurderingen. Straff er straff, og den har jo gjerningspersonene i denne saken blitt idømt (og det er ikke den Høyesterett vurderer). Erstatning skal kompensere for evt. tapt arbeidsinntekt og fremtidig tap av arbeidsinntekt, i noen tilfeller også for den psykiske belastningen ved det som har skjedd. (Man kan si at det suger at tort og svie er nedprioriert, men slik er lovverket og rettspraksis per i dag.)
Når flertallet i Høyesterett finner at de må idømme solidaransvar, er de faktisk bundet av rettspraksis rundt solidaransvar. Dersom praksis i all hovedsak går i retning av lavere samlet erstatningsbeløp, bør saken skille seg vesentlig fra sammenlignbare saker for at Høyesterett skal endre praksis.
(Alt det jeg har skrevet her er selvsagt forenklet, og derfor noe upresist. Og det er jo hårreisende dumt å kommentere domspremissene i en dom man ikke har lest. Men men, jeg kunne ikke dy meg. Jeg ønsker ikke primært å forsvare Høyesterett, men å opplyse debatten. Og som nevnt, jeg syns kronikøren hadde gode poenger. Nå: Over til morgenkaffen.)
February 25th, 2008 at 10:49 am
Flerteallet i høyesteretts votering bestod av : Karin Maria Bruzelius, Kirsti Coward, Ingse Stabel, Karenanne Gussgard
Mindretallet bestod av: Jens Edvin A. Skoghøy
Hvorfor kategoriserer du saken under patriarki?
February 25th, 2008 at 12:04 pm
Jeg er bedre enn Strekker, jeg har verken lest kronikken eller dommen, men jeg leste om saken rett etter at dommen hadde falt, og hadde egentlig tenkt å blogge om den, men det glapp ut av hjernen min igjen.
Men Strekker sier det vel slik som jeg forstår det, at erstatningen ikke er ment som en straff men som en erstatning for tapt arbeidsinntekt etc. Jeg er generelt ikke særlig begeistret for tendensen til å idømme forbrytere store erstatninger som de aldri er i stand til å betale, og var egentlig veldig i tvil om hva jeg syntes om denne dommen.
Grunnen til det var nettopp den pussige greia at det nå plutselig lønner seg å ha med en kompis hvis du skal voldta noen.
Men samtidig så ville vel et erstatningsbeløp som gikk utover å dekke utlegg, tapt arbeidsfortjeneste og nedsatt livskvalitet være en snikinnføring av dobbelt straff, og det vil vi vel heller ikke ha?
February 25th, 2008 at 1:09 pm
Motbydelig hele greia! Leste en annen plass at innkreving av erstatining må voldtektsofferet også gjøre selv. Fytti….
Dette må være en smal sak å ordne!
February 25th, 2008 at 2:40 pm
Strekker har sikkert rett i sin vurdering, rent juridisk sett. Og Høyesterett har helt sikkert loven på sin side (pun intended). Men det finnes noe som heter moral, som jurister tidvis ikke helt har taket på.
Og hvordan man enn snur og vender på denne saken, ender man med at man får kvantumsrabatt for å voldta sammen med kompisene sine, utfra en vurdering av offeret er forvoldt er én skade.
For det første er dette tøv. Skaden fra å bli voldtatt av fem menn er opplagt langt alvorligere enn fra én. Det blir som å sammenligne et bittelite og et kjempestort eple og si at det er samme ting.
For det andre er avgjørelsen dypt umoralsk. Gjerningsmennenes ansvar reduseres, hvilket overhodet ikke er akseptabelt. Om noe er ansvaret her større, fordi de i tillegg til å voldta hjalp andre å gjøre det og fordi de dergjennom bidro til å forvolde en langt mer alvorlig skade.
Jeg må innrømme at jeg gir blaffen i de juridiske spissfindighetene. Høyesterett foretar her en grov nedvurdering av offerets lidelser, samtidig som de nedjusterer voldtekstmennenes ansvar. Det er et motbydelig syn.
February 25th, 2008 at 3:30 pm
Jeg kan ikke skjønne hvordan rabatten har noe med solidaransvaret å gjøre. Var ikke ankepunktet hvorvidt hun var utsatt for én eller fire skader? Når alle er medvirkende til hverandres forbrytelser bør det vel kunne idømmes solidaransvar for alle fire skadene, dersom man da legger til grunn fire skader?
February 25th, 2008 at 4:39 pm
Hei!
Uten at jeg er noen ekspert på skadeserstatningsloven, så er jeg uenig med Strekkers tolkning av hva saken gjaldt.
Såvidt jeg kan se, idømte ikke Høyesterett her solidaransvar for å ivareta den skadelidtes interesser, men fordi solidaransvar følger obligatorisk av erstl. § 5-3.1. Erstl. § 5-3 regulerer “skade voldt av flere”, og første ledd fastsetter at dersom det gjelder en og samme skade, er det kun solidaransvar som kan pålegges.
Hvis man skal komme bort fra solidaransvar, må man derfor definere hendelsesforløpet som flere skader.
Dette med hvorvidt en hendelse kan betraktes som en eller flere skader, er så vidt jeg vet en gjennomgående problematikk innenfor flere av jussens fagområder. Det må nemlig fastsettes etter skjønn i hver enkelt sak, og det er derfor ikke uvanlig at det blir dissens i panelet, slik dommer Skoghøy gir uttrykk for i denne saken.
Men som Aftenpostens journalist, som er dr. juris og dermed må antas å ha god innsikt i denne problematikken, skriver, så er hovedproblemet her at dommen strider i mot “vanlige folks” rettsoppfatning.
Så vidt jeg kan se, hadde dommerpanelet spillerom for skjønn (eller på godt norsk “synsing”) og hadde derfor mulighet til å fortolke dette hendelsesforløpet som flere skader.
Til og med i engelsk rett er det ikke uvanlig at man tøyer fortolkningen av lovens bokstav dersom en direkte tolkning vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Det skal i prinsippet være større spillerom for rimelighetsbetraktninger etter norsk rett, så det hadde ikke vært noe i veien - såvidt jeg kan skjønne - for å se hen til både til offerets lidelse og preventive hensyn i denne saken.
Derfor er det et stort problem at Høyesterett kommer frem til et resultat som strider mot det “folket” mener er riktig. Som journalisten skriver, føyer dette seg inn i en rekke av domsavsigelser hvor Høyesterett (og for så vidt også de lavere rettsinstanser) har avsagt sjokkerende lav straff/kompensasjon for seksualovergrep.
Dette er et demokratisk problem som Høyesterett bør ta innover seg.
Lovgiverne, altså Stortinget, har selvfølgelig også et ansvar, da de kan forandre loven(e) dersom de ser at Høyesterett ikke opererer i takt med samfunnets rettsfølelse.
Til sist plager det meg at det var fire kvinnelige dommere som valgte å betrakte dette som en og samme skade, mens det var den mannlige dommeren som tok dissens. Jeg håper det var en tilfeldighet; ellers skammer jeg meg på vegne av mitt eget kjønn i dag.
PS: Hyggelig å se deg tilbake. Jeg er en stor fan av bloggen din!
February 25th, 2008 at 5:03 pm
En ting er det juridiske her, det andre er nettopp hvordan denne domsavsigelsen blir forstått av oss som ikke kan juss og for offeret og andre ofre for voldtekt.
Denne domsavsigelsen ligger jo på grensen til å være en oppfordring til å få med seg minst én kamerat om man velger å voldta.
Det burde være opplagt at mennene måtte holdes individuelt ansvarlig for skadene de har påført offeret sitt OG at de har bidratt til at de andre mennene kunne forgripe seg på jenta!
OM man skal ha en grense for hvor mye et offer kan “tjene” på en voldtekt (for det virker som det er “tjene” retten tenker), så får man heller sørge for at overskuddsbeløpet som måtte bli om hver mann betaler full pott går til et fond eller noe. Vi kan ikke godta at en voldtektsmann slipper unna billigere fordi han har voldtatt sammen med noen!
Og virkelig. Jeg får så vondt av den jenta! Herregud, hva hun har opplevd og så få denne dommen slengt i trynet!
February 25th, 2008 at 10:55 pm
Her var det mange bra kommentarer! Takk! Jeg ser at dommer Skoghøy har redegjort for hvorfor han mener det dreier seg om flere saker og at man fint kan ha erstatningsansvar hver for seg (for ens egen voldtekten), i tillegg til at man har et ansvar sammen (for å ha medvirket til gjengvoldtekt). Det betyr vel at det fint hadde gått an å unngå kvantumsrabatten - som flere har vært inne på - man kommer ikke bort fra at en slik rabatt er og blir grotesk!
Det er uansett fint å lese om dommer Skogshøys vurderinger. Det gir jo et visst håp. Jeg har ellers slutta å forundre meg over at kvinner kan være verre enn menn på slike områder. Det er jo ikke lenge siden man fikk en viss indikasjon på at kvinner er *mer* fordømmende mot voldtektsofre enn menn. Kanskje en måte å distansere seg på, hva vet jeg. Uten at jeg skal spekulere i denne saken, så kan man jo tenke seg at kvinner prøver hardere å fremstå som upåvirket av følelser, objektive? Eller det kan være en ren tilfeldighet.
Så til det med kategoriene: Njei, det er ikke så presist det der. Patriarkat er det lenge siden jeg har brukt som begrep, så kanskje på tide å gjøre noe med kategoriene. (Patriarkat handler forøvrig ikke om at menn er slemme og kvinner er snille.. men anyways).
February 26th, 2008 at 12:07 pm
Jeg er heller ikke jurist.
Fornærmede har anført mot solidaransvaret, det vil si mot hennes egne muligheter til å inndrive. Hvorvidt dette er gjort av følelsesmessige årsaker eller av økonomiske årsaker ønsker jeg ikke å spekulere i.
Hvis jeg ser på realitetene, så er det helt klart at det i en viss forstand er utført av flere i fellesskap, men at de kunne ha … øh, dette blir ekkelt: det “fellesskapet” kunne ha vært sterkere hvis én voldtok og de andre holdt og så byttet de plass. Altså: alt ettersom hva som etter rettstilstanden er å regne som “voldtekten er begått av flere i fellesskap” (sitat fra paragrafen), så kan man argumentere for at det er én forbrytelse eller flere forbrytelser. Men nå er ikke dette strafferett, det er erstatningsrett. Forbrytelsen er de dømt for, dette er snakk om erstatning. Så da er det vel heller snakk om hvorvidt det er ett skadetilfelle eller flere separate. Men realiteten er at det til en viss grad er et fellesskap: de har medvirket til hverandres forbrytelser. Det er ikke fullt ut separate tilfeller. I det minste virker det rimelig at de er ansvarlig for for medvirkningen til “alt”, og dermed delansvarlig for alt — uansett om erstatningen utmåles på den ene eller den andre måten.
Jeg syns heller ikke at finjussen rimeligvis burde bety så mye for beløpet. Retten kommet til at det å bli voldtatt av fire på én natt, volder omtrent like stor skade som om to av gjerningsmennene skulle ha begått hver sin “gjennomsnittsvoldtekt” mot to uavhengige ofre. Fair enough eller unfair enough, det er et utmålingsspørsmål, og alle slike tilfeller skal utmåles ved individuelt skjønn. Det burde ikke være et prinsippspørsmål. Jeg syns man heller skal angripe skjønnet enn prinsippet.
Til Undre: igjen, dette er et erstatningsspørsmål som handler om hvor stor skade som er voldt, og i mindre grad av hva man gjorde (det skal man straffes for, og det er en litt annen skål). En domstol vil sikkert komme til — og har i dette tilfellet kommet til — at det er verre å bli voldtatt av to enn av én, men ikke dobbelt så ille. Et sted mellom 1x og 2x, avgjort ved skjønn. Godt eller dårlig skjønn, men skjønn.
February 26th, 2008 at 11:38 pm
Sus: Men poenget er at voldteksmennene slipper billigere økonimisk unna for å ha vært flere. Det mener jeg er en uakseptabel situasjon.
Det må finnes bedre løsninger enn å gi “gruppevoldtektsmenn” (aigh, for et ord!) økonomisk rabatt for å ha vært flere sammen om voldtekten om man ønsker å holde erstatningsbeløpet nede.
February 26th, 2008 at 11:52 pm
Hvis beløpet straffedømte skal betale skal være høyere enn det offeret har krav på som erstatning må man vel definere dette som en del av straffen og ikke knytte det opp til dekning av utgifter, tort og svie. I så fall tror jeg det blir å regne som dobbelt straff, og det har man neppe anledning til? Det må enten være bøter eller fengsel, ikke begge deler?
February 27th, 2008 at 12:22 am
Hjorthen: Bare en liten oppklarende kommentar. Det har foregått to separate rettssaker - en innenfor strafferett og en innenfor sivilrett. I strafferettsaken ble disse mennene dømt for voldtekt. I sivilrettsaken, som handler om erstatning for tort og svie, har de altså fått kvantumsrabatt. Dette har ingenting med straff å gjøre.
Drusilla: Jeg hisset meg sånn opp over dette i går at jeg sendte inn bloggposten min til dagbladet.no som leserinnlegg. I dagblad-innlegget har jeg fjernet referansen til din bloggpost, for jeg visste ikke om du ønsket å bli “offentliggjort” i denne avisen. Har ikke sett deg linke bloggen din til noen av debattene der inne, så jeg tok ikke sjansen.
Ikke vet jeg hvordan db.no stiller seg til referanser til blogger i selve teksten heller, men det kunne jo vært artig å finne ut.
February 28th, 2008 at 12:47 pm
Undre: Nei, det er ikke uakseptabelt — for erstatning skal man ikke ta utgangspunkt i hva man har gjort, men hvilken skade man har utrettet.
Ta et drap. Om fire personer planlegger et attentat, bevæpner seg, og peprer én familieforsørger med kuler, så er det fortsatt bare én familie som har mistet sin forsørger, og det er dette som bør ligge til grunn for erstatningsutmålingen. Men det er fire mordere som bør ha vær sin dom og straff for overlagt drap — i straffesaken.
March 14th, 2008 at 11:13 am
Dette var en erstatningssak - ikke en straffesak.
Erstatningen er altså ment å være en erstatning, ikke en del av straffen. Erstatningen blir ikke fastsatt for å påføre kjeltringene en ulempe, men fordi retten har bestemt at “så mye er det dokumenter at offeret har tapt eller vil komme til å tape på grunn av hendelsen, pluss litt i tort og svie”.
Om man var Norges rikeste mann og ble dømt i en slik sak, ville det ikke påvirket størrelsen på beløpet selv om det var lommerusk for gjerningsmannen - det er snakk om erstatning, ikke straff.
Om det fastsatte beløpet er skjønnsmessig riktig eller ikke, er en annen diskusjon. Det man egentlig er opprørt over er fordelingsnøkkelen:
La oss si at retten fastsetter erstatningen til 200.000 kroner - har det da egentlig så mye å si om hver gjerningsmann blir dømt til personlig å betale 50.000 eller om de må stå kollektivt ansvarlig for å hoste opp hele beløpet?
For å dra en analogi som kanskje virker mindre opprørende:
Nokas i Stavanger ble ranet for ca 57 millioner av en gruppe på rundt ti ranere.
Skal da hver enkelt kjeltring dømmes personlig til å betale Nokas 57 millioner kroner, slik at Nokas har krav på å få tilbakebetalt 570 mill, eller skal hele gjengen dømmes kollektivt (slik de ble) til å erstatte disse 57 millionene de knabbet?
March 14th, 2008 at 10:08 pm
P02: Ett aspekt er at det foreligger en rekke samfunnspreventive hensyn som ikke blir ivaretatt ved at voldtektsforbryterne pålegges solidaransvar for en slik erstatning.
Men hva viktigere er - denne saken handler om det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt en gruppevoldtekt er en eller flere krenkelser eller hendelser. Dommer Skoghøy tar en glimrende dissens hvor han går inn på dette spørsmålet.
For å sammenligne med Nokas-ranet: Ett ran er helt klart én og samme handling, selv om de er mange om å gjennomføre det. En serie voldtekter som foregår fra torsdag kveld til fredag morgen, derimot, bør ansees som en serie handlinger eller krenkelser. Hver enkelt skadevolder foretar et selvstendig valg om hvorvidt han vil trenge inn i jenta for å tilfredsstille seg selv eller la det være. En av dem foretok det valget å bite henne i brystene. En annen påførte henne antageligvis såret i skjeden osv.
For å sitere en leserkommentar på db.no: “Det er logiske brudd når man bytter voldtektsmann, eller tar en pause for å hente seg inn før man starter på igjen (hvis de holdt på hele natta så gjorde de kanskje det). Det er ikke én sammehengende hendelse; som når en bil kolliderer, får sleng, og kjører på en person. Jenta ble ikke voldatt flere ganger som en direkte følge av den første voldtekten. Man burde skille på hva som er følgehendelser, og hva som er valg gjerningsperson(er) har tatt.”
Dessuten: Som jeg nevner i min post om denne saken: Hvis man definerer en gruppevoldtekt som én og samme hendelser, får man også problemer med å idømme strengere straff og/eller erstatning mot én av gjerningsmennene/skadevolderne dersom han smitter offeret/skadelidte med hiv.
March 25th, 2008 at 11:08 pm
Anathema:
La meg først understreke (noe som helt sikkert er unødvendig, siden du både er klok, smart og tildels tar meg på kornet) at jeg på ingen måte unnskylder voldtekt.
Sitat:
“denne saken handler om det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt en gruppevoldtekt er en eller flere krenkelser eller hendelser.”
Snakker du juridisk nå, eller snakker du om moral og “sundt bondevett”?
Dersom vi snakker i juridiske termer, må vi altså, dersom vi idømmer individuelt erstatningsansvar, si at:
1. I straffesaken er du skyldig i gruppevoldtekt.
2. I erstatningssaken er du ansvarlig for en enkelt voldtekt.
Dersom vi bruker “bondevett” - slik de fleste i denne debatten synes å ha gjort - burde utfallet bli slik:
1: I straffesaken dømmes du for voldtekt, uheldigvis voldtok også flere andre den samme jenta denne kvelden. Du er ikke skyldig i gruppevoldtekt, og får dermed lavere straff enn om du var en del av en gruppe.
2: Du dømmes (i likhet med de andre) til å betale erstatning for din voldtekt.
Etter mitt syn kunne din post like godt hatt tittelen “Gruppevoldtekt straffer seg ved straffeutmåling”, da det er høyere strafferamme for å voldta noen i fellesskap, enn å klå på ei full, sovende jente i ensomhet.
March 25th, 2008 at 11:20 pm
Anathema:
—> Og for å påpeke det åpenbare:
Dersom du mener at den juridiske løsningen er uproblematisk, vil det ikke også innebære at du mener at dommen mot fetteren til Birgitte Tengs er uproblematisk?
1. (Straffesak) Ikke funnet skyldig i drap.
2. (Erstatningssak) Må betale erstatning for å ha drept Birgitte.
March 26th, 2008 at 4:32 pm
P02: Jeg vil gjerne oppfriske dissensen fra Skoghøy før jeg svarer deg, og det har jeg ikke tid til i dag.
(Og ja, selvfølgelig skjønner jeg at du ikke forsvarer voldtekt i noen form. Det er anvendelsen av jussen som er det interessante, og det beste er jo om den lar seg kombinere med “sunt bondevett”.)
I’ll be back.
March 26th, 2008 at 6:55 pm
Anathema:
Jeg gleder meg til svaret! :)
(Ps: Jeg er ikke jurist, har heller ikke studert juss eller beslektede emner, så det er mulig du sabler meg ned her nå. Og da er jeg muligens villig til å endre synspunkt).
March 29th, 2008 at 12:49 pm
P02: Først vil jeg gjerne si at dette med ulikt utfall innenfor sivil- og strafferett er et vanskelig tema, og jeg tror det er vanskelig å unngå at en del utfall vil bli omdiskutert. Det tror jeg er sunt og demokratisk.
Bare for å friske opp litt om denne saken: I erstatningssaken stod og falt anken på ulik tolkning av hva solidaransvar innebærer. Det var flertallets tolkning av solidaransvar som gjorde at jenta ikke fikk erstatning for hver enkelt voldtekt, fordi flertallet oppfattet en gruppevoldtekt som én og samme skade som ga grunnlag for kunn ett samlet erstatningsbeløp.
Siden dette er en ankesak hvor anken ikke tas til følge, begrunner flertallet i liten grad sitt resonnement, bortsett fra å si at avgjørelsen fra lagmannsretten opprettholdes. Det er derfor vanskelig å få innsikt i hva majoriteten tenkte om hvorfor dette var å regne som en og samme skade.
Jentas advokat la ned påstand om at det ikke kunne være solidaransvar når det var snakk om flere krenkelser, men at ansvaret derimot burde fastsettes proratarisk, oppad begrenset til kr 120 000 per person. I et pragmatisk lys fremstår dette som en taktisk feil. Advokaten valgte nemlig å anføre at dersom denne anken ikke ble tatt til følge, ville man ikke påanke det samlede erstatningsbeløpet (kr 200 000). Idet dommer Bruzelius m fl valgte å opprettholde lagmannsrettens avgjørelse, ble derfor jenta fastlåst med de 200 000, selv om det kan høres ut på Bruzelius i domsavsigelsen at hun synes 200 000 er for lavt. Hun sier at det er “i alle fall ikke for høyt”.
En annen valgmulighet jentas advokat ikke gjorde bruk av, var å anføre at selv om det dreide seg om solidarANSVAR, kunne likevel hver enkelt skadevolder ilegges et separat erstatningsbeløp, ref Skoghøys dissens.
Men så over til det du tar opp - parallellen til strafferett. Jentas advokat nevner også det som jeg personlig synes er det viktigste i denne saken: Nemlig at det er i strid med intensjonen bak oppreisningsinstitusjonen å hevde at det dreier seg om en sammenhengende handling innenfor erstatningsrett - selv om dette er en gyldig betraktning innenfor strafferett.
Som du sier, regnes gruppevoldtekt som en skjerpende omstendighet i strafferett. Dette trenger for øvrig ikke nødvendigvis å hvile på betraktningen om at det er en og samme handling. I § 192,2 b) fremgår det for eksempel at det skal tillegges vekt dersom voldtekten er gjort på en særdeles smertefull eller krenkende måte, noe som vil gjelde en gruppevoldtekt. I tillegg er det straffbart etter 192,1 c) å ha tvunget noen til å ha sex med andre, altså medvirkning, som jo er et typisk element i gruppevoldtekt.
Men uansett synes jeg det er uproblematisk at man regner noe for å være samme handling innenfor strafferett, men ulike krenkelser eller skader innenfor erstatningsrett. Her må man blant annet se hen til hensikten bak bestemmelsene. Gruppevoldtekt er skjerpende etter loven, og intensjonen bak bestemmelsene er å ivareta offerets/skadelidtes interesser.
Du nevner også Tengs-saken. Ja, jeg synes det er helt greit med ulikt utfall i straffe- og sivilsaken her. Det er fordi kravene til bevisførsel er ulike innenfor sivil- og strafferett ut fra hensynet til siktedes rettsvern. Bevisets stilling i en straffesak skal og bør være entydig før man kan finne noen skyldig.
Dette vil til enhver tid føre til at en del gjerningsmenn går fri, men det er den byrden vi som samfunn må bære for å forsøke å unngå justismord.
Men etter mitt syn er det ikke ønskelig at bevisbyrden er like stor innenfor sivilrett. Da tror jeg blant annet vi ville få en del urettferdige avgjørelser innenfor private søksmål.
March 29th, 2008 at 12:59 pm
Drusilla: Bare si fra hvis jeg bomber kommentarfeltet ditt. Jeg har forståelse for det.
March 30th, 2008 at 10:42 pm
Anathema: Nei, det er så så bra at du svarer! Og bra svar er det også!
June 16th, 2008 at 8:56 pm
Anathema:
Du tok deg litt betenkningstid - da tillot jeg meg det samme, og nå er jeg ferdig med å tenke :)
Jeg er NÅ (og burde alltid ha vært) prinsipielt enig i at det kan være ulike vurderinger i straffesaker og sivilrett.
For å ta det siste først - Tengs-saken - så husker jeg jo nå at jeg ergret meg over “folkets” reaksjon på dommene - at han ikke ble funnet skyldig i straffesaken, men dømt til å betale erstatning i straffesaken.
- Vi kan jo ikke først dømme ham uskyldig, for så å dømme ham til å betale erstatning!, sa “folket” på den tid.
Også prøver man å forklare. Forklare at “ikke funnet skyldig” ikke betyr det samme som “uskyldig”, at beviskravene er forskjellige, osv, osv, osv…
Jeg antar at magefølelsen min i gruppevoldtektssaken fikk meg til å reagere på “folkets” retorikk og argumentasjon - det er ikke til å komme rundt at det (hos mange) var et ønske om streng straff som forårsaket harmen rundt “kvantumsrabatten” -
- jeg undres over hvordan “folket” villa ha reagert dersom offeret - in solidum - fikk tilkjent 70 millioner kroner i oppreisning, og den ene gjerningsmannen het Ole Søkkrik - han som lo hele veien til banken før han - in solidum - utbetalte erstatningen.
Hvordan tror du “folket” ville ha stilt seg til “in solidum” i dette tilfellet?
Jeg mistenker at man ville ha hørt at
- Men for de andre ble jo voldtekten gratis!, uttalt med rettskrenket følelse, fra folkedypet.
La meg til sist tilføye: Jeg er fremdeles ikke overbevist om at den omtalte erstatningen var gal. Men jeg er heller ikke lenger overbevist om at den var riktig.
Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg :)
June 16th, 2008 at 9:32 pm
Anathema:
“For å sammenligne med Nokas-ranet: Ett ran er helt klart én og samme handling, selv om de er mange om å gjennomføre det.”
Strafferettslig - ja.
Strafferettslig - ja, i likhet med i gruppevoldtektssaken.
La oss gå tilbake til Nokas-ranet - sivilrettslig:
- En satt rømningsklar i en bil rundt hjørnet
- En annen drepte en politimann med automatvåpen
- En tredje bar pengesekker ut av banken
- En fjerde brukte slegge for å slå inn et vindu
- etc, etc
Hvor var protestene fra “folkedypet” da disse ranerne ble dømt til - in solidum - å erstatte tapet Nokas led?
Man kan vel trygt si at de hadde ulike roller under ranet, selv om de alle ble dømt til straff for “ran med døden til følge”?
July 16th, 2008 at 12:46 pm
P02:
Beklager sent svar!
I mellomtiden har jeg falt litt ut av resonnementet bak denne avgjørelsen, og jeg orker ikke å lese den en gang til, så det kan hende svaret blir litt usammenhengende :-) Jeg får tenke mens jeg skriver.
Altså, here goes: Jeg oppfatter den første kommentaren din som en tilslutning til at det primært ikke burde vært idømt solidaransvar i denne saken. Vi er altså enige både om det, og om behovet for ulik bevisbyrde i straffe- og sivilrett.
Når det gjelder den andre kommentaren din, så følger jeg argumentasjonen. Allikevel mener jeg at det foreligger en grunnleggende forskjell på samarbeid om et ran og samarbeid om en gruppevoldtekt.
La meg forsøke å sortere tankene litegrann: I dette tilfellet mener jeg å huske at voldtektene foregikk over en ganske lang periode og forholdsvis adskilt. Én mann voldtok henne på badet, en annen i stua osv. Det foregikk over en tidsperiode fra torsdag kveld til fredag morgen. Ikke alle voldtok, men noen av dem, og tilsynelatende etter innfallsmetoden. Vi kan si at den ene voldtekten ikke avhang av den andre. Videre kan vi si at de som valgte å voldta, hver for seg fikk oppfylt formålet med handlingen, la oss si tilfredsstillelse, uten at den ene tilfredsstillelsen var en forutsetning for eller avhang av den neste.
I et ran, derimot, vil alle handlingene henge sammen for å danne en helhet. Ja, alle har ulike roller, men de arbeider hele tiden sammen for å oppnå et felles mål, og hvis man fjerner én aktør, vil ikke de andre nå målet.
Allikevel ser jeg at du har et poeng. La oss si at skadevolderne voldtok en kjempekvinne, en amasone de ikke ville greid å holde fast og voldta om de ikke hadde vært fem (?) mann. Altså at det var helt nødvendig at de andre fire holdt henne fast for at femtemann skulle kunne gjennomføre en voldtekt. I så fall begynner vi å snakke om et samarbeid à la Nokas-ranet.
Men likevel gjenstår innvendingen om hvorvidt det dreier seg om én eller flere _krenkelser_ etter erstatningsloven. For hver nye voldtekt vil kvinnen og kroppen hennes bli krenket på nytt. Mens de ulike rollene Nokas-ranerne hadde vel ikke kan sies å utgjøre separate krenkelser? Krenkelsen ved Nokas-ranet opptrådte ifm gjennomføringen av selve ranet - og drapet, selvfølgelig.
Drapet er muligens problematisk her. Det var en separat krenkelse som det er tvilsomt å si at alle stod bak. Men når du snakker om at alle ble idømt straff for “ran med døden til følge”, så er vi vel tilbake på strafferett igjen, og da bortfaller analysen om separate krenkelser, som er en sivilrettslig analyse. Jeg tenker vel at i en sivil rettssak ville det være naturlig å separere erstatning for drapet fra erstatning for ranet - ut ifra samme resonnement som i gruppevoldtektssaken.