Jeg er ikke spesielt konstruktiv for tida. Det er sånt som skjer. Jeg er ikke engasjert. Jeg er en sånn møkkadame som står ved siden av og buer. Min feministiske aktivitet den siste måneden har begrenset seg til en fysisk kampanje for todeling av armlener på diverse fly. (Kvinner har også albuer!)

Symptomatisk nok avbryter jeg stillheten med å hånle av denne landsmøtetalen til Helga Pedersen. Også jeg, sosialdemokraten. Egentlig.

Det er ikke akkurat Barack Obama:

Året er 2020, og vi skal besøke en bestefar hjemme hos ham selv

I et hus med lys i vinduene, har bestefar funnet fram snusen og satt seg ned foran PCèn.
Han skal holde tale i konfirmasjonen til barnebarnet sitt, og han vil snakke om samfunnet vi lever i og om hvordan det har forandret seg siden hun blei født i 2006.

Og sånn fortsetter det. Jens Stoltenberg er fortsatt statsminister i 2020, eldre blir så godt tatt vare på, atte, vi er bedre enn Finland på skole og det går bra med klimaet nå. Alt takket være Arbeiderpartiet sitt stortingsvalgprogram for perioden 2009 – 2013 . Snufs. Eller som bestefar sier: Takk og pris for at Arbeiderpartiet tok tak i dette den gangen for 12 år siden.

Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!

Det må nesten leses. Så man virkelig kan krympe seg, i vånde. Man får jo lyst til å bli høyremann av mindre. Hele poenget med å stemme AP er jo at det ikke skal være så jævlig pinlig.

——————————————————————————————————-

Da var det overstått. Nå skal jeg se om det er mulig å få utført en mindre eksorsisme på min indre møkkadame. Tips om avgifting og revitalisering mottas med takk.