We are whole. And we are beautiful.
Dette var bra motgift mot norske middelmådigheter og parti-pinligheter i taleform. Jill Bolte Taylor som er hjerneforsker snakker om hva som skjedde i sin egen hjerne da hun fikk hjerneslag en morgen i 1996. Med store armbevegelser og store ord om fred på jord.
Til og med en desillusjonert møkkadame kan like. Ja, jeg tåler visst litt new age-aktighet på en dag som denne.
Også er hun kul:
And in that moment my right arm went totally paralyzed by my side. And I realized, “Oh my gosh! I’m having a stroke! I’m having a stroke!” And the next thing my brain says to me is, “Wow! This is so cool. This is so cool. How many brain scientists have the opportunity to study their own brain from the inside out?”
And then it crosses my mind: “But I’m a very busy woman. I don’t have time for a stroke!” So I’m like, “OK, I can’t stop the stroke from happening so I’ll do this for a week or two, and then I’ll get back to my routine, OK.”
Videoen tar circa 18 minutter.
April 1st, 2008 at 10:31 pm
Hjelpe meg. Det var interessant. I begynnelsen av historien minsket frykten min for slike opplevelser, men så blir det skremmende mot slutten når det blir så mye støy i hodet hennes (og på et annet plan fred på sluten, men det overser jeg nå).
Jeg blir sittende å tenke på hvorfor hun ikke kom på å ringe 911. Hun hadde jo mange øyeblikk der hjernens fornuft var med henne nok til at hun skjønte hun skulle finne sitt eget kort og hun kjempet for å få til å slå nummeret med en veldig, om enn periodisk, iherdighet.
Og så den rare opplevelsen av at du ikke skjønner at du ikke skjønner språk før du hører stemmen i telefonen.
Og opplevelsen av at kroppen mister følelsen av utstrekning… Takk for dagens video, det må jeg si.
April 2nd, 2008 at 9:31 am
Jeg også tenkte på det med 911. Trodde kanskje det var et sånt symbol som er 100% festa i hjernebarken. Og det med de overveldende sanseinntrykkene og at hun får helt angst bare av å tenke på det nå, tydeligvis.
Det skal ganske mye til før jeg svelger unna sånne følelsesladede og intense taler. Det hjelper at hun er godt planta innenfor analytisk-vitenskaplig tradisjon.
April 2nd, 2008 at 11:06 am
Jeg kan tåle mye prat om kjærlighet og fred hvis jeg føler at dette pratet på sett og vis er velfundert og ikke et resultat av at man zynz det er zå fint med zånn fred og zånn koz klemz. Flott foredrag.
(Re 911: Jeg tror nok en slik altered consciousness som et pågående slag sørger for vil operere under sine egne regler, og da er det kanskje ikke noe som er åpenbart, uansett hvor inndrillet? Det forundret i alle fall ikke meg.)
April 9th, 2008 at 1:13 am
Jeg måtte bare til å lure på om jeg ville tenkt på å ring 911 hvis noe sånt skjedde med meg, og jeg må si at jeg tviler.
Man ringer jo ikke nødnummere hver dag, akkurat. Sannsynligvis ringer de fleste aldri noe nødnummer i det hele tatt, så selv om man har hørt at det skal man gjøre, så er det ikke akkurat noe man er vant til. Man mangler erfaring, lissom, og da er det ikke så lett å gjøre det i en krisesituasjon.
April 15th, 2008 at 1:27 am
Hmm, men om hun ringte nødnummeret ville hun jo bli nødt til å forklare hvem hun var, hvor hun var og hva som var problemet. Siden hun ringte til jobben trengte hun bare å høres dønn borte ut for at de skulle skjønne at hun var hjemme og at det var noe i veien med henne. Så kanskje det ikke var så dumt når alt kommer til alt.
Jeg bor på studenthus, så min personlige refleks i lignende situasjon ville nok være å komme meg til gangen før jeg kollapser.
April 18th, 2008 at 4:09 pm
Fascinerende foredrag ( det finnes for øvrig mange gode i TED serien).
Jeg tror det er vanskelig å vite på forhånd om en klarer å reagere helt rasjonelt i slike situasjoner. Ikke minst om ens egen hjerne blir påvirket direkte. Den kan for øvrig også bli påvirket mer inndirekte (f.eks dramatiske sjokkartede opplevelser):
Jeg ble selv innblandet i en alvorlig trafikkulykke en gang for flerfoldige år siden. To “joyridere” kjørte forbi meg i stor fart, og rett inn i en gammel mopedist som kom putrende ut fra en sidevei. Det hele var nokså dramatisk og stygt.
Selv om jeg har rimelig god snørig på førstehjelp, klarte jeg ikke å gjøre enkelte av de “rette tiltakene” før etter en stund. Andre ting ble ikke gjort som de skulle i de hele tatt før ambulansen kom. Jeg tviler på om det hadde hatt noen betydning for utfallet og plages ikke egentlig av dårlig samvittighet, men “irriterer ” meg litt over at “drillen” ikke satt.
Har “kjørt reprise” på situasjonen for meg selv MANGE ganger, men vet jo ennå ikke om jeg vil være mer effektiv en annen gang. (Håper jo jeg slipper).
Cassanders
In Cod we trust
April 28th, 2008 at 9:17 am
Åh.
Eg klarar liksom ikkje slutte å grine. Kvifor har eg ikkje sett dette før?
Eg er jo også ein sånn som har studert mennesker og hjernen og psyken i ti år på universitetet, og som har drive transcendental meditasjon og som har opplevd at hjernen min har gjort noko rart nokre gonger.
Og Jill har så rett.
Dette kan ein bruke bevisst, og skape ei betre verd.