Denne helgen skal dere lese Alt jeg skriver er sant av Ellisiv Lindkvist. Ikke fordi den handler om sex og tabuer og skam og sånt som kan høres fryktelig klamt og privat ut. For den boka er ikke sånn. Synes jeg da. Ja, Lindkvist skriver om noen hendelser som beveger seg på kanten av akseptabelt selv for relativt frigjorte unge kvinner. Men tekstene smaker ikke av nedverdigelse og grining-i-dusjen. Det er mer sånn liketil, enkelt og nesten uskyldig om å vokse inn i den personen man vil bli. Ved å skrive om det som er skamfullt på den måten, blir det nettopp ikke skamfullt. Men opplevelser det går an å eie. Som man ikke trenger unnskylde. Og det er ganske deilig å lese. Og ganske sjeldent.

Også er tekstene hennes veldig, veldig morsomme. Og det handler ikke bare om sex heller. Jeg klukket og lo meg gjennom kvelden jeg leste boka. Det er noe med formuleringene. Du kan se for deg mye vin med en morsom venninne som forteller absurde historier, små øyeblikk fra en sommerjobb på sykehjem for eksempel, ting man ikke pleier å fortelle, med store, troskyldige øyne. Også får man lættis bare fordi det er så mye rart. Rare folk og rare ting man kan finne på å gjøre.

Så kjøpe bok nå!

Jeg er fortsatt litt ute av vater etter en snørr- og tårefylt Harry Potter-avslutning. Man vet man har gått over i det patetiske når man begynner å søke opp hjemmesnekra youtube-videor av Hermione som skremmer livskiten av Draco. Åh. Eller av Hermione og Harry. Sukk. Og jeg som trodde det bare var jeg og Rita Skeeter som nærte håp i den retningen.

I positiv retning noterer vi at Harry Potter-tungsinnet er en god nok unnskyldning til å fiske opp den gamle, men aldeles festlige historien fra Concerned Women for America. Flere amerikanske mødre tok det nemlig ille opp da de oppdaget akkurat hvor populært det svoosjende og vibrerende Nimbus 2000 kosteskaftet var for unge hekser. Eller som en av de misfornøyde heksemødrene uttalte det: “Come on — what were the creators of this toy thinking?”. En annen mer troskyldig utgave av sorten kunne melde om at : “they play for hours in her bedroom with this great toy. They really seem to like the special effects it offers (the sound effects and vibrating). My oldest daughter (17) really likes it too!”

Det skulle jeg tro. Men er man virkelig desperat er det ingen vei utenom Flopsys kurs der du kan lære å komme i kontakt med figurene fra Potter-bøkene. Prisen er ublu, men hun er visstnok “spesielt god til å tilkalle kontakt med “Professor Slur””. Kanskje kan man ta med seg nimbusen også. Dersom man svinger den veien, mener jeg. Up, up and away?

Jeg har lest Bitterfittan. Forlaget beskriver boka som en vildsint uppgörelse med kärleksmyten, moderskapet och hela skitkulturen som tenderar att färga allt i falskt kukrosa. Det er skikkelig og kraftig kost. Ikke en bok for patetiske og sutrete barneleger som ikke tåler at velutdannede kvinner åpner kjeften. Eller, det hadde kanskje vært en fin gave til henne når jeg tenker meg om. Hun hadde nok aldri kommet seg helt igjen.

For forfatter Maria Sveland drar på. Også skrur hun et par knepp til. Hun skriver om det som har gjort henne så bitterfittig. Hun skriver om moren som har tåler ukvemsord fra faren mens hun vasker opp, vasker opp og aldri kan sette seg mer enn et halvt minutt. Om de som har kalt henne hore, om den mannlige læreren som mente at jenter, de kan ikke matte, om mennene hun jobber med som breier seg på seminarene og latterliggjør ideene de selv tar kred for etterpå. Om mannen hennes som er borte på jobb og lar henne sitte igjen med et lite barn. Fordi det bare ble sånn. At hun tok hovedansvar for barn og hus. Det er det som gjør henne mest bitterfittig av alt.

Hun er oppriktig forundret, sjokkert og rasende når hun oppdager at mannen hun elsker ser ut til å akseptere den skjevheten som har oppstått i forholdet deres, og som hun desperat forsøker å rette opp. Hvordan kan han la det skje? Jag skriver om saker som gör ont på riktigt, sier hun til SvD. Det er dette:

Hur kommer det sig att män, i kärlekens namn, inte gör allt som står i deras makt för att kämpa mot orättvisorna, mot patriarkatets apartheid? Och om de anser at makten och tusentals år av patriarkalt förtryck är något som är for svårt för dem att forändra, hur kommer det sig då att de åtminstone inte kämpar mot orättvisorna inom deras eget, privata kärleksförhållande?

Det er der det gnager og skjærer: Hur ska vi någonsin kunna få et jämställt samhälle när vi inte enns klarar av att leva jämställt med den vi ällskar?

Det er visst langt igjen. I intervjuer med 60 nordiske par fant psykolog Eva Magnusson at folk fortsatt ser for seg at kvinner skal ha hovedansvar for barn og hjem. De finner seg ikke i det. Ikke egentlig. Bortsett fra de minst likestilte parene der de er så redd for konflikt at mennene nesten bare må ha mer fritid enn kvinnene:

Männen i denna grupp beskrev kvinnor som försökte få sin man att hjälpa till mer hemma som arga och hysteriska och hävdade att sådant tjafs orsakat skilsmässor.

Jeg lurer på hvordan de har blitt sånn. Så tragisk.

De mest likestilte parene var ikke så redde for konflikt, og hadde diskutert seg fram til en akseptabel arbeidsfordeling. Fellestrekket i denne gruppen var at kvinnene har som utgangspunkt at det er mulig å få til en rettferdig fordeling. Som Maria Sveland (til SvD):

Det måste gå att leva nära och älska en människa – och samtidigt vara jämställd. Vi ska inte behöva välja. Men det förutsätter riktig kärlek, inte den som bygger på förtryck och en orättvis uppdelning av hemarbetet.

Det er ikke så ulogisk. Litt bitterfittete innstilling er nødvendig dersom kjærligheten ikke skal surne. Enn så lenge.

Jeg liker romaner med nittitalls-bakgrunn. Jeg vil lese om unge voksne som gikk på universitetet samtidig med meg, som hørte på den samme musikken og gikk med de klærne. Men jeg vil jo ikke lese om ung mann som spiller plater på gutterommet, blir full, får bank, får pult, er sivilarbeider med fett hår, begynner på universitetet og blir deprimert. Den har jeg lest. Gi meg heller en bok om meg. Mye mer interessant og jeg kan garantere at færre har lest den.Det burde da være mulig å trøkke ut en anstendig roman d’apprentissage av kvinnelig forfatter? Vi hører jo ikke om annet enn at kvinnene tar over der oppe i akademia. Gjerne en uten vanskelige morsbindinger, om det ikke er for mye å be om. Anse dette som etterspørsel på markedet, kjære forlag.

Men mens vi venter på nittitallsromanen om ung kvinnes utsvevelser i universitetet kan vi lese Marit Eikemos Mellom oss sagt. Den handler om tida etterpå, og er naturlig nok litt tristere. Jeg tror hovedpersonen, Regine Hansen på noen og tredve, var en sånn som likte videoen til Pet Shop Boys Being Boring. Kanskje ikke helt hennes musikksmak, men jeg tror hun tenkte at også hun var ment å bo i en herskapelig villa med masse venner. Der skulle hun løpe leende nedover gangen i bare nattkjolen.

Men det blir ikke sånn. I stedet blir det vikariat på Aetat, så som så singel-liv med substandard ligg og en liten leilighet utenfor sentrum. Det blir liksom aldri aktuelt å feire jul med hele gjengen. De er opptatt andre steder. De driver vekk. Time would come to an end.

Jeg likte boka godt. Dette er en anbefaling altså. Og her kan du lese en fin ordentlig anmeldelse. Så vil jeg gjerne oppfordre skrivekyndig ung kvinne om å få ut fingern. Jeg trenger den feel-good studentromanen. Gjerne før jeg blir førti om mulig.

Jeg har visse diktatoriske tendenser. Noen ganger vil jeg ha viljen min. Jeg vil ha makt. Og Drusilla har som kjent makt over B i den grad hun kan få B til å gjøre noe han ellers ikke ville ha gjort. I dette tilfellet lese en bok: Olaug Nilssens fantastisk originale og hysterisk morsomme Få meg på for faen

Fine folk har sagt mye bra om boka for lenge siden. Jeg vil bare tvinge flere folk til å lese den. Lese om den kjempekåte Alma på fjorten og Maria som verker etter å fortelle journalistene akkurat hvordan det er for rengjøringspersonalet og Kona til Sebjørn som drømmer om å ha fast jobb og ta flytoget.

Nå setter jeg meg ned i lotusstilling og presser tommel, pekefinger og langfinger mot hverandre, sier hmmmm, hmmmm, hmmmm, mens jeg energisk tenker at alle skal ut og kjøpe bok. NÅ. Fordi jeg vil! Og spesielt gutter. Hmmmm, hmmmm. Dere trenger det. Gjør det, Drusilla befaler!