Gud, så deilig for Aftenposten å lage en overskrift om at karrierekvinner blir hjemmefruer! Ikke tenk på at INGENTING i artikkelen underbygger den påstanden.

Jeg synes også det er interessant at jenter som ønsker jobb og selvstendighet og som helst ikke vil holdes tilbake av en kjæreste, blir omtalt som “tøffe i trynet”. Det er noe nedlatende ved et slikt uttrykk, synes jeg. Det er sånt man sier om ting som ikke kan tas alvorlig. Haha, ja det kan du tro. Det minner meg om bitre kjerringer som sier “bare vent, du” - bare vent - du skal skjønne hvordan det er, fordi sånn har jeg det, og alle fortjener egentlig å bli like desillusjonert og slitne som meg. Artikkelen serverer en sånn frisk påstand:

“Når de blir 30, blir de mindre tøffe i trynet…”

Det er vel en kjønnsforsker som har snakket med noen igjen. Ja, de får nå holde på. Jeg er over 30 og -la meg se - like tøff, ja. Jeg har venninner med barn som er like tøffe. Flere.

Og på et eller annet tidspunkt skal jeg lese den rapporten fra likelønnskommisjonen. Det er bare det at det er fryktelig travelt på jobb om dagen. (Det er helt sant. Jævlig travelt. Men det første der er en løgn, innser jeg nå. Herregud, hvor kjedelig ser den ikke ut. Der var jeg visst tøff i trynet igjen).

Prinsesse Pillefjern har øst av sin kunnskap til svenske aviser. Hun er ikke feminist:

Feminist er et så belastet ord. I Norge i hvert fall.

Prinsessa har talt. På vegne av oss nordmenn. Og det burde hun bare drite i. Mulig det er mange som får angst av f-ordet, men vi har faktisk et feministisk parti i regjering, en leder av Frp som kaller seg feminist og hjemme hos meg er buruglestatsfeminist favorittkjælenavnet om dagen. Mulig jeg og min kjekke samboer ikke er heeeeelt representative, men jeg tror jeg har mange med når jeg sier: Belasta ord? Jeg skal gi deg belasta ord:

Prinsesse, Engler, Kongefamilie, MONARKI!

Jeg inntar gladelig rollen som treig feminist uten humor. Det er rett og slett ganske så fett å sitte på min fyldige feminstræv og hytte med labbene. I dag: NRK, Halvseint. Hvor mange ganger må man si det? Sexisme er mainstream. Ikke edgy. Jeg gjentar, det er ikke the shiznit å for eksempel tråkke prostituerte ned i søla. Man. må. være. litt. mer. oppfinnsom! Bare se på meg. Jeg tar avstand fra at man fullstendig formålsløst fremstiller prostituerte som søppel. Jeg liker ikke at folk sparker nedover. Jeg kan ramse opp: kvinner, innvandrere, samer, homser. Legg merke til at jeg gjør det helt uten å rødme. Det er faen meg edgy.

Halvseint kunne heller laget en “negerspray” til hun Toril-dama siden hun synes det er så irriterende og utrygt med mennesker med en annen hudfarge enn hvit. Så kunne de vist Høyre-toppene, uten bukse, mens de snakket om at det var jommen “uklokt” og “uheldig”. Det kunne blitt noe.

Jeg vet at folk blir pissesure når jeg er vrang og kjip og uttaler meg på sviktende grunnlag. Men denne måtte jeg bare le av. Her har vi hatt diskusjon opp og ned om kvinner i norsk film, om at de stort sett figurerer som kjærester og mødre og generelle vedheng til de mannlige hovedrollene og deres dramatiske historier. Gjerne i Oslos underverden. Med vold. Og mye sånn maskulin… dytting. Av en eller annen grunn.

Og hva er de har kommet opp med nå. Ha ha ha. Dette er bare for bra. Sikkert en strålende film, for all del. Men sjekk denne traileren for Firetretoen(Oppdatert 1: Det er en REKLAMEFILM, Drusilla, der gikk du rett på): Fire menn. Deres dramaaaatiske historie, helt fra barndommens dager. En muskuløs Nicolai Cleve Broch i singlet. Mye dytting og bilkjøring. Pia Kjelta er kjæreste og begjærsobjekt. Jeg tror jaggu det er to av kara som sloss om henne. Hun sier på lett klagende stavangermål: Eg eeeeeelske deg.. også er det litt hanky-panky og aaaaah aaah. Pia tusler alene rundt i leiligheten mens gutta rusher rundt til fots og til fjells.

Jeg tror ikke jeg kunne gjort det bedre selv om jeg skulle illustrere fjorårets debatt på et halvt minutt.

Oppdatert 2: Men da vet vi iallefall hvordan DnbNor ser på sine kvinnelige og mannlige kunder.

Jeg leste litt om Oslo Fashion Week i uka som gikk. Jeg var jo ikke der. Vet du hva. Jeg var på konferanse om den nordiske modellen. Systemet, velferdsstaten, kollektive forhandlinger og open society. Veldig sosialrealistiske greier. Ikke rart jeg ikke kan gå i høyhelte sko.

Men det kan ikke de norske modellene heller. Knut Olav Åmås i Aftenposten sier: De kan ikke gå på høye hæler, de klamper seg fremover som kuer i sko. Dessuten spiser de dårlig. Og det er da for ille at folk skal sulte, synes jeg, og får nesten litt dånedimpen i sympati.

Det er mye tomat og eple, vann og banan, salat og cola light og andre uhellige lav-kalori kombinasjoner ute og går. Det er ikke bra. Annette Stai er bekymret:

Det er i stor grad homofile menn som designer klærne modellene skal presentere, og de er ute etter guttekropper snarere enn kvinner, sier hun.

Den har jeg hørt før, og jeg synes ikke det høres overbevisende ut. De ser vel ikke akkurat ut som guttekropper? Men, uansett. Hva skal man gjøre da? Stai har svaret:

Gutta må komme på banen og kreve pupper og skikkelige damekropper. Trente jenter med muskler er sexy, mener Stai.

Det er helt naturlig at gutta må på banen. Da må nesten de heteroseksuelle mennene kreve pupper, når de homofile mennene ikke duger. Hvem ellers? Kvinnelige modeller, som skal vise klær for kvinnelige kunder, må jo nødvendigvis være sex-objekter for menn.

Som dere vet er dagens onde kvinne byråkrat. Og en gang i året sånn circa drar jeg på byråkratfesten på Rockefeller. Det er litt festlig og litt kleint, som det gjerne er i sånne settinger. Og i natt var jeg der.

Det er et band der som synger sanger om hvordan det er å være byråkrat. Uskyldig moro. selvsagt. Det er sånne festlige cover-greier: Jeg vil bli en byråkrat til melodien av Britney Spears Hit me baby one more time. Budbubudsjett forlik til Metallic Hvit. Jeg vet ikke helt. Litt revy-aktig,

Men så begynner de å synge på den derre “Forelska i lærern”-sangen. Teksten er byttet ut med: Jeg ligger med sjefen, å, å,å. Jeg ligger med sjefen, Å, Å, Å. Det er en jente som synger, og greia er lissom at en tredveåring ligger med sin seksti år gamle sjef.

Nasty greier! Er det noe vi vet om statsadministrasjonen så er det at stadig flere kvinner kommer i posisjoner. Som dyktige ledere. Det er ikke fordi de har ligget med noen.

Så jeg lurer på hvorfor noen kvinner synes det er kult å tråkke seg selv ned i søla. Hva er greia? Er det morsomt? How about some self-respect? Er det så vanskelig?

(PS. En stor shout-out til hun som avslørte meg som blogger på festen. Lunsj i kantina?)

Pondus-skaper Øverli blir spurt om Pondus homofobe tendenser. Han svarer at Pondus ikke kan være perfekt. Da blir han ikke troverdig.

Det er klart. Ingenting sier sjarmerende karakterbrist som homohat. Omtrent like trivelig som en jovial rasist. Hvem vil vel være perfekt?

Jeg har vært i en slags jobbpsykose de siste ukene. Nå er det nesten over - og på tide å være negativ, bisk og mistroisk igjen. Det synes jeg var godt sagt av kommentator flaskehals, og jeg må bare bekrefte, at jo, jeg blir trøtt av å konstant prøve å være munnrapp, ironisk og tolke alt i verste mening? Bare prøv selv!

Stakkars Drusilla. Jag mår illa. Jeg er så negativ at det som irriterer meg mest er folk som nesten mener det samme som meg. I så måte er jeg vel en del av dem som ikke har blitt innhentet av virkeligheten. Den siste uka syntes jeg forslaget om å kvotere inn kvinner i hovedroller i norsk film fra “Utvalget for organisering av de statlige virkemidlene på filmområdet” utmerket seg.

Jeg skjønner hvor de kommer fra, for Jeg har sett noen norske guttefilmer. Sist så jeg Uro - et såkalt rått og realistisk actiondrama om Ung-Mann-Med-Problemer. Og det var booooring, det. Nicolai Cleve Broch og Ane Dahl Torp lever på kanten av samfunnet, uh-hu, det brukes dop, snakkes slang og politiet er voldelig og mandig. Det tar akkurat litt kortere tid enn jeg hadde tippet før vi få se Dahl Torp naken, og litt lengre før vi får henne som hysterisk “narko-dame. Jeg fikser det ikke. Fikser det ikke. Pelle. Åh. Kan vi ikke bare sove?

Også synes jeg forslaget om kvotering burde følges opp av en sviende dom over et mannssjåvinistisk filmmiljø. For det må det nesten være dersom man i det hele tatt grynter frempå med kvotering som virkemiddel. Men neida. Klassekampen spør utvalgsleder Einarsson:

– Har det vært snakk om reell utelukking tidligere?

– Nei da. Men i og med at det er et begrenset antall midler vi har til rådighet, så må man gjøre noen valg. Og ved å gjøre alle bevisst sitt ansvar på området, kommer vi lenger.

Ja, men da så. Hva skal vi si til sånt? At utvalgsleder ikke har guts nok til å innrømme at den offentlige film-administrasjonen er pill-inkompetent og har gitt oss - seerne- en haug søplefilmer om Menn-Med-Problemer med vilje? Eller er de bare en smule totalitære. Forsiden på rapporten som ble levert til Trond Giske ser ser sånn ut:

Freaky! Men greit nok. Hvis man ikke klarer å bruke kvalitet som eneste kriterie så er det kanskje på sin plass at kvinner får lage sin del av dårlige filmer. Personlig gleder jeg meg til filmen ved navn “Mars og Venus”. Jeg håper den låner tungt fra boka ved samme navn. Dagbladet omtaler filmen i dag:

I «Mars og Venus» møter vi Ida (Pia Tjelta) og Mathias (Thorbjørn Harr), som har et litt skrantende forhold.

Hun har fått et jobbtilbud som frister, mens han har fryktelig lyst på seilbåt.

Gud. Så. Gøy. Det. Høres. Ut. Filmen fikk 5,4 millioner kroner fra Filmfondet, og i følge Dagbladet, ble den beskrevet som “en film av kvinner og for kvinner”. Mitt instinkt som feminist er selvsagt: JA. La oss få flere sånne filmer. Den neste bør hete Kvinner kan ikke lese kart, men de er veldig gode på følelser. Happy times!

Jeg likte forresten en film jeg så her om dagen. Shortbus - den filmen med ekte sex fra New York som kommer på kino i jula. Den anbefales. Det er forfriskende å se menn suge seg selv og andre og masse sånn feel-good mølje-sex og ikke en eneste scene med Ane Dahl Torp som har sex og er veldig lei seg samtidig.

Jeg kommer til å bli en kjip moraltante om få år. Eller før. Meget mulig jeg er der allerede, for jeg kjenner trangen til å fordømme. Jeg har lissom ikke noe medfølelelse med folk, men får bare lyst til å rope inn i hodet deres at de får faen ta meg ta seg sammen og er det mulig da, menneske!

Dette er rimeligvis et stykke unna idealet. Jeg vil være generøs og medmenneskelig. Så det vil si at jeg trenger hjelp. Dere har sett Nina Karin Monsen, ikke sant? Det er ikke et fint sted å være. Men la oss eksemplifisere, ta dagens Dagbladet. Her er en sak om at én av ti har fikset på kroppen, som det jo heter når man har latt en lege skjære i sitt friske menneskekjøtt. Folk aksepterer sånt nå. Det er ingen skam forbundet med det, og de blir så fornøyde, får mer livskvalitet. Skamvett, tenker jeg, det var det de skulle hatt.

Meanwhile, på Colosseumklinikken i Oslo, sitter overlege Helge Einar Roald og er god. Det er en heroisk kamp de driver, for det er så mye debattert. Akk ja:

Vi som holder på med dette, føler oss innimellom stemplet som en mellomting mellom halliker og narkolangere. Men når vi ser hvor glade kvinnene som får gjort dette blir, gjør det at vi orker å holde på med dette.

Så mye kan de utholde, de som driver i det godes tjeneste. Det er rørende.

Jeg har diskutert dette, jeg har hørt argumentene: Det er jo kvinner som lever i dette skjønnhetstyranniet, og kan man klandre dem? Presset er høyt og puppene henger. Det er jo på en måte demokratisering, også. Hva godt gjør det at du er sur og tantete? Og det gir jeg dem rett i. Jeg er sur tante. Usympatisk og fordømmende, helst vil jeg at de skal få en Ground Hog-day opplevelse i det skjønnhetshysteriet de er med på å skape. Hos Tyra Banks. Se, se video:

Via christin aa på underskog.no

På lørdag leser jeg Magasinet. Jeg så dermed denne annonsen. Den er fra Fredskorpset - en statlig etat tilknyttet UD og arbeider gjensidig utveksling av arbeidskraft mellom Norge og land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Fikk jeg lyst til å være med på et utenlandsopphold i regi av Fredskorpset? Av denne oioioi-så-nytenkende-kampanjen? Ikke akkurat.

NEI TAKK! JEG VIL IKKE HA BALLER!

Jeg er fornøyd med mitt eget reproduktive system. Det appellerer lissom ikke til meg, idéen om at mot og styrke ligger i pungen. Ærlig talt, statlig etat, dette var ikke mye til reklamekampanje.

Usj. Også begynner man å tenke på det møtet der reklamegutta presenterte idéen sin til sjefene i Fredskorpset og de sa sikkert: Dette er den nye mannen, ikke sant, samfunnsbevisst og solidarisk og sånn, men med baller. Det er et overraskelsesmoment, ballene. Det er skikkelig macho å være for fred, skjønner?

Hvordan går det an å være så tett i nøtta at man synes dette er et kult konsept? Hvor vanskelig er det? På den annen side: Det virker ikke som om det går så fort rundt i etaten. Helsida brukes nemlig til å annonserer arrangementet nord-sør-forum i Oslo Rådhus. Det fant sted 7 september. Annonsen sto i går, 9 september.

Postpost: Grunnen til at den mannlige modellen har en uhyggelig likhet med Lille Blå var det ikke mulig for Dagens Onde Kvinner å få brakt på det rene i skrivende stund.