I serien “guttene er de nye taperne” har vi idag kommet til skole. Jenter får bedre karakterer i alle fag. Og særlig de som kommer fra middelklassen. Dette er dårlig nyheter for sutreguttene. (For nye lesere av denne bloggen: Sutreguttene er redde menn som har fått det for seg at overpriviligerte middelklassekvinner truer deres rett på sex og stipender). Drusilla har aldri helt skjønt den greia, men nå skal du se de får rett: Middelklassekvinner kommer til å bli den nye herskerklassen i kunnskapssamfunnet, og hvis gutter gjør det bedre i gym, og det gjør de, så kan man jo bare tenke sitt om hvordan den nye herskerklassen kommer til å utnytte dette til egen fordel. Stipender kan det jaffal bli dårlig med for å si det sånn. Hø, hø.

Men altså, forsker ved NOVA, Thomas Nordahl, uttaler til Dagbladet:

“Forskjellene mellom kjønnene er uakseptable, men blir ikke tatt på alvor. Jeg tror politikerne hadde kommet mer på banen hvis det var jentene som hadde gjort det like dårlig. Det hadde vært mer politisk korrekt”.

Og det er vel og bra: Ut på banen for skoletaperne. Men, og la oss nå holde oss til metaforer fra kroppsøvingsfaget: Det er forskjell på å være på banen og å sette ballen i mål. Guess what: Likestilling har vært politisk korrekt lenge uten at det akkurat suser i nettingen av den grunn.

Drusilla har en god og en dårlig nyhet til gutter som nå sitter og er litt urolige for fremtiden. For det første: Slapp av, dette går bra. For alt vi vet kan jentene ha gjort det bedre på skolen siden de slapp til der, uten at det har gitt seg utslag i, la oss si, høyere lønn. Med det samfunnet vi har i dag er det dessuten stor sannsynlighet for at en god del av de flinke pikene i klassen begynner i lavtlønnede yrker du ikke er interessert i uansett. Helt av seg selv. Litt mindre konkurranse med andre ord. MEN og dette er den dårlige nyheten. Disse jobbene, som i størst grad besettes av jentene, det er viktige jobber. De er ikke like godt betalte, men de er viktige for samfunnet. Og kanskje også for deg og dine barn.

I næringslivet snakker man ofte om Gutteklubben grei. Personlig har jeg ikke møtt den, men man sier ofte at dette er en klubb som ikke bidrar til nytenking, verdiskaping og sånt som er bra og vi vil ha. Jeg synes det høres fornuftig ut. Mangfold ER bra. I offentlig sektor har vi- skal vi si- Koseklubben hei. I motsetning til Gutteklubben grei som myndighetene prøver å sprenge gjennom kvotering i styrerom og denslags, er det ingen som snakker om Koseklubben hei. Og dette til tross for at denne klubben har styringa på mye som er avgjørende i samfunnet.

For vi vet det, Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. I henhold til mangfoldsargumentet er dette en trussel både mot kvaliteten i produkter og tjenester samt et hemsko på ethvert julebord. Som Reikvam i SV sier i samme artikkel i DB (om kjønnsdeling av klasser): “Vi har to kjønn som må fungere sammen. Det er ingen løsning å skille dem.” Personlig ville jeg kanskje valgt en formulering som ikke gir fullt så sterke assosiasjoner til et grisete rim bråkegutta i klassen pleide å resitere. Men jeg er enig. Hvis vi mener at næringslivet gjør en dårligere jobb med lav andel kvinner så må vi også mene at offentlig sektor gjør en dårligere jobb med en lav andel menn. Læreryrket for eksempel, mer og mer kvinnedominert.

Kaj-Martin Georgsen som er politisk rådgiver i Høyre har slått alarm. På vegne av vannvittig mange som det heter. Det har gått meget for langt med personfokuseringen i politikken, synes Georgsen og viser til Dagbladets store oppslag om Karita Bekkemellem Orheim i Magasinet for en stund tilbake. Mannen starter med en kritikk mot Dagbladet. Det blir for dumt når avisa presterer å lage et stort intervju med en sentral politiker uten å komme inn på politikk. Dette vil han snakke om, forstår vi.

Men så er det liksom ikke helt det han vil snakke om allikevel. Javisst er han forargret på Dagbla, men Karita, det er Karita som virkelig får hjulene til å spinne. Han er så grundig lei, han har lest nok om de glitrende kjolene hennes, ikke gjør hun jobben sin heller, det neket. Og nå tar hun jaggu opp all plassen også. Men dette handler om fordummelsen som følger med medienes personfokusering. Georgsen avslutter sin lille tirade mot Bekkemellem Orheim med en følgende dydig konklusjon:

“når både politikere og journalister oftere og oftere lar seg friste til å velge den enkle løsning, tror jeg vi får både medier og politikere som skaper et feil bilde av virkeligheten og av politikken. I vårt samfunn tar stadig flere høyere utdannelse. Da vil det være et paradoks om de fremste speilbilder av samfunnet stadig velger fordummelsens vei.”

Denne mannen har et problem. Herregud, mann, ikke prøv å fortelle meg at kjolehets mot Karita Bekkemellem Orheim ikke er den enkleste løsningen for å skape litt blest om egen rødhårige person. Et simpelt personangrep forkledd som mediekritikk og vips - skjermen tapetseres med oppsynet på nevnte rødtopp. Performativ inkonsistens, anyone?

Nå er jeg ingen fan av intime skildringer av politikere. Det er kanskje fordummende, men mest av alt gørr kjedelig. Men med mindre man har tenkt til å ta det opp på en ordentlig måte, så vil jeg sterkt oppfordre Georgsen og andre politikere til å skjerme offentligheten for sine småligheter. Dere kan ta det på deres lukkede selskap og hagefester. Så kan dere slenge dritt til hverandre, knuffe og begynne å grine som smågutter etterpå. Men vi vil ikke høre om det i media. Eller på en, skal vi si, blogg… For hvem vet hvem som slår følge ned fordummelsens vei neste gang?

La oss si du er forsker. Men dessverre i likhet med de fleste forskere skriver du for det meste lange og rent ut usexy artikler med hele kostebinderiet av underbygget argumentasjon og noteapparat. Det er helt sikkert at ingen av de store avisene har lyst på deg. Du er døll. Det blir ikke noe på deg.

Men det finnes en løsning. Og den er enkel. Skriv noe outrert om kvinner og menn og forholdet mellom dem. Ikke bry deg med å lete frem statistikk eller forskning. Det er kjedelig, du gjør nok av det til de artiklene som ingen leser. Alt du trenger er et par anekdoter, jobb med det du har og ring noen venninner. La oss kalle det kvalitativ forskning for ordens skyld så setter vi det på lista over formidling Kom opp med noen saftige ukorrekte formuleringer. Send til Dagbladet. Hilsen forsker sånn og sånn.

Jeg lover. Det funker. Det funka i alle fall for kulturforsker Jill Longa i Dagbladet forrige uke.

Særlig hvis du kommer på å sammenligne kvinner i tredveåra med og uten barn med tisper. Og da var det hunder vi siktet til. For alle elsker en bitch. (Damer denne gangen). Da blir det skikkelig svung, tror Dagbladet, stakkars desperate avisen som gjør hva som helst for å dra igang en debatt som kan hekte de frafalne leserne.

Og som forsker behøver du ikke bekymre deg over å signere med forskertittelen under det ubegrunnede vrøvlet ditt. Det er vanlig praksis, og ingen grunn til at ikke du også skal få smake kake. Som mblase (en kommentator i denne bloggen) bemerket til posten om Ivar Frønes: “Og det er noe alle vet, at har man først har fått fast stilling der, så er systemet så finurlig innrettet, at det kreves tonnevis av artikler for å underbygge den mest selvfølgelige påstand overfor andre professorer på eget fagfelt, mens man står helt fritt til å fabulere fordomsfullt om samfunnsutviklingen i media.” Som kvinnelig forsker er det mulig du må være litt drøyere enn det som er vanlig. Men, hey, alle elsker en bitch.

Jeg liker damer som er tøffe i trynet, og jeg liker forskere som trekker inn sine og andres erfaringer fra levd liv for å belyse og diskutere forskningen. Formidling av forskning blir bedre når det smaker engasjement og menneskeliv. (Jill Walker og Torill Mortensen er gode eksempler innen sine felt). Anektdoter og personlige betraktninger fra eget liv uten forskning, er ikke forskning, uansett hvor provoserende de skulle være.

Som et malapropos skal det nevnes at Drusilla har vært gjenstand for bitch-temaet selv. I en anmeldelse på norskbloggen forrige uke “følbar skepsis til mannskjønnet”, i et intervju på bloggblogg “er du alltid like sint?” og i en post skrevet av en av mine favoritter på samme sted “bitch-rollen er uthevet”.

Men slike insinuasjoner stiller Drusilla seg naturligvis helt uforstående til! Her på dagens onde kvinner tar vi oss selv på alvor. Kjempealvor!