Jeg har snakket med en journalist i Aften om å blogge. Det betyr i praksis at jeg har tenkt mye på blogging i det siste. Etter at intervjuet var gjennomført selvsagt. Nå kunne jeg sikkert sagt mye konsist og sammenhengende om temaet.

Så takk til journalist Frank Lande som har gjort en utmerket jobb med å sile babbelet mitt og lage setninger ut av det. Ikke dårlig.

Men altså. I intervjuet sier jeg at blogging slekter mest på kronikker og leserbrev. Men så er det jo mye mer enn det. I går plukka jeg et par poster jeg liker veldig godt, som smaksprøver for de uinnvidde. (Om noen skulle klikke seg videre i sommersola). Og da slo det meg at det jeg kanskje liker aller best er de postene som overskrider sjangre, som blander tørt og vått, personlig og politisk og som man ikke leser noe annet sted. Som ikke kunne vært en kronikk. Eller en bok eller noe annet. For eksempel:

Fr. Martinsen: En magisk ropert - feministisk surrealisme

Fjordfitte: Min drømme tv-sere - CSI på vranga

Pike mot Samtiden: So long 90-tallet Et gravskrift over et tiår med musikk

Hjorthen som mannsideal Et annet svar til Elin Ørjaseters elgideal.

Datehælvete-serien Mihoe: Hysterisk morsomt og snertent om singellivet.

Vampus: Crucify Mininovelle med musikk

Avil:Den vanskelige samtalen - hvordan snakker man med barnet sitt om pedofile?

Aiai, jeg var på Østlandssendingen i dag for å snakke om blogg. Sammen med Lorden. Det er ca. 10 min inn, og du kan høre gullkorn fra feministblogg-munn, som f.eks. eeeeeeeh, ja det er…..bra.

Lorden er forøvrig en svært behagelig og velformulert mann, mens jeg høres litt spissere ut. Litt sånn geskjeftig og semi-selvhøytidelig. Jaja, det er bare å akseptere. Det er sånn jeg er. Herregud.

Ps. Jeg har mista mobilen min. Siden vi er inne på det navlebeskuende. Prøver å skaffe en ny i dag.

Jeg blir så glad av all den freshe feministblogg-blomstringa som skjer om dagen. Om det er sure tider i Aftenposten et al., så er det søtt å se stadig flere bloggere med refleksjoner og røsketak i status quo. Bare denne uka har jeg lest Hufsa om hysteriet rundt kvinners hår, Fr. Martinsen som vil ha rot i kjønnskategoriene, Fjordfitte om neurobiologi, Havheksa om menn og kjønn, Muppy om tyllprinsesser og en kanin, Hjorthen om priviligerte kvinner, Mihoe om feministpolitet, Storalm om feminister, Filter om menn, Ellisiv om jakten på mannligheten og Lotten om jakten på en tenkende journalist. And there’s more!

Jeg mener: Blåbloggere? Pfff. Islamofob-blogger? Sssh.  Rødblogger? Zzzz. Hvem ruler gata i bloggebyen? Og snart blir det stormønstring i anledning kvinnedagen. Fest, fest, fest!

Men det er klart det kan ta på å være feministblogger. Man er veldig obs, for å si det sånn, på stereotypier og skjevheter. Det kan gi seg utslag. Her om dagen hørte jeg for eksempel om noen menn som drar rundt, fra land til land, for å vise fram penisene sine. Det er performance eller stand-up (hm) eller lignende og slik jeg har forstått det dreier deg seg om å lage morsomme figurer (?) av penis og omegn. Jeg slår opp på nettsidene deres og dette er visstnok så populært at de søker folk til audition:

The producer and artists are asking that penis puppeteers come to the
auditions with a flexible working attitude and be ready to demonstrate their own genital installations. Puppetry of the Penis is an equal opportunity employer and will audition both circumcised and uncircumcised genital origami hopefuls.

Og hva tenker feministbloggeren da? Wow, sjukt konsept. Hjelpes, lurer på om det gjør vondt og om det er like ekkelt å se på som det høres ut. Oh no! Hun tenker: Men, men, hva med kvinner? Hvorfor skal ikke de også lage installasjoner? Hvorfor finnes det ikke et puppetry of…? Tja. Et dokketeater for? Et dåseteater?
Før hun kommer til seg selv. Leter etter pillene, og tenker at bi-effektene av langvarig feministblogging er selsomme. Men verdt det.

Jeg har fått bloggvegring. Det skjer innimellom. Nå er det bare å sette seg ned og vente på at den triste tilstanden skal opphøre.

I mens kan jeg tilby en post med bilder. Da jeg var barn var jeg lykkelig eier av nøyaktig denne lille ponnien med kirsebær på den fine runde ponni-rompa. Den luktet gummi og hadde et sympatisk fjes med gode kjaker. Men se på My Little Pony nå! En grell Paris Hilton-ponni med uthulede kinn og mager stump.

Heller ikke ponnier skal skånes for skjønnhetsidealene. Så trist. Så trist.

Etter en uke med frusterende voldtektsdebatt passer det godt at den feministisk-orienterte delen av bloggebyen inntar byen. I morgen. Asylet. Grønland. Klokka 8. Ellisiv har oversikten. Kom så!

Oppdatert:: Lindkvist har lagt ut bevismateriale. Det var en strålende kveld. Og til dere som ikke kunne komme: Det blir en neste gang.

Blogspot har ikke lyst til å samarbeide med meg mer. Jeg jobber med å få over alle postene, men foreløpig er det ikke mulig å komme i kontakt med skiten. Oppdatering av linker, og annet kommer snart på nærværende blogg :)

For en stund tilbake var jeg på en stor fest. Etterhvert ble jeg ganske (veldig) full. Jeg snakket med mange mennesker. Jeg kjøpte en ny øl. Så fikk jeg det for meg at jeg skulle gi meg ut for å være høyrevelger. Det var lett. Det ene høyre-liberalistiske ordet tok det andre, og halveis ned i glasset snakket jeg ivrig om personlig ansvar, offermentalitet og individets rett til å kjøpe sin egen eldreomsorg.

Det var en sjokkartet opplevelse. Uten å anstrenge meg og uten å tenke: De harde argumentene som ikke er mine, trillet ut, ferdig formulerte.

Hvor kom de fra? I ettertankens lys er svaret opplagt:
JEG HAR LEST SÅ MANGE BLÅBLOGGER.

Noe har satt seg fast. Og jeg har en ekkel følelse av at… Jeg vet ikke. At det lever? Inni hjernen et sted. Nå kan jeg ikke lenger lese en avis uten å tenke som en blåblogger.

Dette nekter jeg å finne meg i. Jeg er en handlingens kvinne. Det gjelder å få det ut! Så her kommer det:

Drusillas første og siste dag som blåblogger!

Sosialistene vil gjøre deg ulykkelig!
På Forskning.no leser vi at hardt målrettet arbeid er veien til lykke. Selvfølgelig. Dette vet vi jo. Men hva er det Regjeringa jobber for? Er det mer hardt arbeid til folket? Eller er det mer fritid? Nordmenn har mest fritid i verden eller no sånt, men slutter de å gnåle om at vi skal ha enda mer. Ånei. Og mens vi snakker om hardt arbeid. Stoltenbergs nyttårstale. Hallo!

Roy Jacobsen, du lissom
Stoltenberg åpner sin nyttårstale med et sitat fra Roy Jacobsen: Alle barn fortjener å vinne! Jada. Fortjener å vinne. Så hvis du har trent hele sommeren til det store kappløpet på sommerleieren og du løper, løper som vinden og har aldri løpt fortere og løper fra alle de andre. Hva skjer da i det sosialdemokratiske helvete! IDEALTID! Åja.

Hva blir det neste, lissom? Utdeling av en idealpartner så man skal slippe den forferdelige konkurransen på det frie kjøttmarkedet? Nei. Fy faen.

Banlieue og Bærum
Herregud, så var det de jævla politisk korrekte journalistene. I dag skriver Vibeke Knoop Rachline i Aftenposten om franske ungdommer som spredde skrekk blant 600 passasjerer på en togreise mellom Nice og Lyon: Reisen ble som i en skrekkfilm. Passasjerene ble fullstendig terrorisert, ranet og utsatt for vold. Studenten Charlotte N ble seksuelt antastet. Samtidig ble toget ramponert. Gulvet fløt av spy.

Journalisten mener hendelsen har paraleller til bråket i Hemsedal der Bærumsungdom gikk berserk. Ja, det er jo heeeelt paralellt, da. Vi kan nå vente oss brennende SUV’er i Asker, Bærum og omegn, og ikke faen om jeg setter min fot i den ghettoen. Jeg har nemlig vært i den lyonnesiske banlieuen og fått min dose av skjellsord, spytting og seksuell trakassering. Helvete satan. Nå er det like før jeg smeller hodet i tastaturet. Som en ekte blåblogger.

Etterord:
Jeg føler meg normal nå. Litt skitten, men normal. Jeg er litt glad for at jeg stoppet før omtalen av Dagbladet-artikkelen om at det ikke finnes offentlig hjelp til å ordne praktiske ting for kreftsyke. Hvor er naboene, kollegene, familien og venner? Hva faen er i veien med dere folk, dere får da til helvete hjelpe til!

Anyways. Jeg lover at dette ikke skal gjenta seg. Jeg har innsett at blåblogging ikke er noe for meg. Jeg overlater herved blåbloggingen til Blåblogg, Vampus, Stefan og Hablog og mange andre. De som kan det. Leve sosialdemokratiet!

Dagens Onde Kvinner gratulerer Vampus med seieren i politikklassen i årets Gullbloggkåring! Det har den siste tiden versert diverse ondsinnede rykter om Vampus, og vi kan ikke se annet enn at dette er en god anledning til å helle bensin på bålet!

Spesielt populær er teorien om at Vampus ikke finnes. Vi spør:Er det sannsynlig at bloggen får så stor popularitet og når ut til folk i den utstrekning som her har funnet sted, uten at det ligger nøye gjennomtenkte strategier fra høyst profesjonelle aktører bak? Er det mulig at Vampus fins? - Well, who are they kidding? - Not me!

Hvem disse høyst profesjonelle aktørene er, forblir uklart. Men ett er sikkert. De er til høyre, de er slemme og de har sett seg lei på at høyresidens appell er begrenset til mugne menn i middelalderen. “Vampus” er derfor en ung, attraktiv kvinne med en nær ubegrenset tiltrekningskraft på det mannlige kjønn. Men ambisjonene slutter ikke der. “Vampus” er i tillegg utstyrt med en skarp penn, sko, katt, humor og feministiske tilbøyeligheter. På særdeles kynisk vis klarer dermed “Vampus” å nå langt utover blåbloggernes vanlige nedslagsfelt.

Og slik vekkes drømmer og håp blant nedslåtte høyreavvikere:

En fantastisk historie, nesten for god til å være sann. En historie som bygger opp under drømmer og gir håp til ikke minst de utallige høyrevridde mennesker i hele den vestlige verden. Høyresympatisører med urealiserte drømmer og tilgang til bredbånd. Som sagt, en gripende skjebnefortelling om en kvinne som lojalt står bak drømmen om et samfunn uten velferdsstatlige ordninger, som ikke gir opp og som derfor til slutt får gjennomslag og vinner publikums kjærlighet, kritikernes gunst, avisredaksjonenes tillit og alle, ja absolutt alle leserne.

Men er historien sann? Teorien har imidlertid blitt møtt med mye motbør: Det finnes rett og slett enkelte mennesker som er svært talentfulle og produktive. Dagens Onde Kvinner kan ikke annet enn å tiltre denne uttalelsen, om enn litt motvilling. Vi kan imidlertid komme med en avsløring som er mer urovekkende enn ovennevnte konspirasjonsteorier: Sikre kilder skal ha det til at dama har et hjerte av gull. Det også altså.

Ops: Blogger er ute av kontroll og Drusilla slettet posten m/kommentarer ved et uhell. Sorry! Oppsummert: Vampus er ei kul dame. Ja, hun har et hjerte av gull. Nei, hun er ikke konstruert av Dagbladet. Og vi liker damer med spisse albuer. Dere andre kan løpe og gjemme dere i et kott!

Dette er en melding til folk som uforvarende har googlet seg ut på dagens onde kvinner. Velkommen! Jeg har tidligere meldt fra til tilfeldige lesere. På det tidspunktet var Drusilla mildt rystet over hva slags søkeord de besøkende hadde benyttet seg av. Men et radikalt skifte har nå inntruffet, og vi nevner i randomisert rekkefølge:

• maktutredningen, kritikk av maktutredningen
• valgkampen 2005 debatter viktige tema
• industriarbeider på 70-tallet
• klassereise klassekampen
• Ivar Frønes
• Pål Veiden

Bevare meg vel. Fra sexblogg til døllblogg på no time. Særlig mer og mindre kjente akademikernavn er gjengangere på lista. Det er så man skulle tro de googlet seg selv der oppe. Kanskje har de et lønnlig håp om at antall google-hits skal inn i kvalitetsvurderingsordninger, hva vet jeg. Men det er ingen skam å klikke litt på seg selv, det er noe alle normale gutter og jenter gjør når de … kommer i den alderen. Uansett, om så skulle være tilfellle, her er en beskjed:

Du har nå kommet til Dagens onde kvinner. Det betyr antakelig at du har skrevet noe bevisstløst om samfunnet og om dem som bor der. Halvparten av samfunnet består av det vi kaller kvinner. Hvis du har lyst til å skrive sveipende og episke analyser om samfunnsutviklingen må du huske på det! Vi vet det er lett å glemme når du sitter der opp på universitetet. Det er så fristende å generalisere ut fra egne erfaringer. Men la oss være helt klare på dette: Vi ber deg ikke om å “ivareta kjønnsperspektivet”. Vi prøver simpelthen å redde deg fra å lage MØKK DÅRLIGE samfunnsanalyser. OK?

Også til deg som har søkt på armhuler. Lykke til med det.

Sånn. 17. mai er også overstått. Og vi har lest i Morgenbladet om den nye norske selvgodheten, om hvor teite nordmenn egentlig er. Det er sånt man finner ut når man har bodd i utlandet en stund skjønner vi av artikkelen. Det er mye i det. På den annen side er folk ganske teite overalt. Det er min erfaring, og jeg har også bodd i utlandet en stund. Så alt annet holdt likt (folk er teite) velger jeg meg Norge. Jeg kunne ikke tenke meg å bo noe annet sted! For man kan tross alt ikke velge seg Sverige et år som dette.

Jeg er for mangfold, og mener kvotering er et effektivt virkemiddel for å få til dette. Men denne uken har Drusilla virkelig måttet gå i seg selv. Utgangspunktet for denne usedvanlige sjelegranskingen var en artikkel på Bloggblogg om hvite menn i bloggsfæren skrevet av Oslo Girl. I USA er det visstnok slik at hvite menn driver de mest innflytelsesrike bloggene som igjen lenker eksklusivt til andre hvite menn. Også har man det gående.

Dagens onde kvinner føler nå et tungt ansvar for at liknende tilstander ikke skal oppstå i den norske bloggsfæren. Riktignok er min blogg svært ung, men det er ingen unnskyldning. Her må det tas grep!

Så da er det bare å tilstå. Jeg lenker ikke til (pust dypt nå): Unge alvorlige menn som skriver langt om tungt, tungt politisk stoff, om Midtøsten, Israel, islamsk terrorisme, amerikansk politikk, fosterdrap og fotball.

Jeg kan ikke annet enn å si at oppfordringen fra dagens onde kvinner blir: Kvotér en ung alvorlig mann. Gjør det nå!