Forrige uke var jeg på hotell, og på hotellet hadde de hammam. Nå har jeg veldig lyst til å sitte i hammam hver dag. Jeg føler veldig sterkt at et liv uten hammam ikke er et alternativ. Jeg vil sitte bredbent og tilbakelent og dampes.

Det skal være en sånn fin og avslappa atmosfære. Mer fitte enn fitness, om du skjønner. Ikke det at jeg vil ha sånn 70-talls kjenn-din-kropp-opplegg. Som en venninne sa her om dagen: Jeg har ikke behov for å sitte i ring med masse damer som ser på seg selv med speil. (Det var bare én person i denne diskusjonen som følte et sterkt behov for det, og han teller ikke).

Uansett, jeg ville ikke invitert kanskje kommende HM-modell Madonna i hammaen. Men så er hun tydeligvis ikke noe forbilde lenger heller. HM sier til Propaganda at de ikke leter etter et forbilde for vår målgruppe, men noen som kan vise moten vår med stil. Hun har jo stil.

Synd at hun som 47-åring ikke har et mer avklart forhold til utseende. I et intervju i Elle sier hun: I wish I were comfortable enough to look zaftig. But I choose men who like carved-out women, the can-you-run-for-the-bus kind of guy.

Og det sier jeg bare: Hvis du ikke har guts til å se zaftig ut, så har du ingen plass i min hammam. Det er litt trist, for Madonna har jo vært feminist-ikon og alt. Og hva står vi igjen med da? BB-Jessica som feministisk forbilde?

Kanskje like greit å ta et forfriskende sjøbad istedet. Jeg liker det også.

Her fra forrige uke. Drusilla til en under middels triggerhappy-kollega: Ta et bilde av meg når jeg stuper, da!

Og Morgianna skriver om å føle seg uformelig når man egentlig er formelig.

Jeg har vært satt litt ut av spill den siste uka. Det kan skje den beste. Men nå føler jeg det er på tide å bidra i en tid der tastaturene går varme og ordene er harde.

Man må være innovativ. Det er ikke helt opplagt siden vi denne uken har fått konstatert at norske kvinner er gündersinker som mangler påmangsmot, risikovilje, fantasi, ideer og utholdenhet. Av 35 land er norske kvinner de minst entreprenerende. Bare kjerringene i Kroatia og Nederland er treigere. Selv er jeg blant de verste ettersom jeg er en sånn sidrumpa offentlig sektor-dame. Typisk trygghetsnarkoman og en hund etter gode velferdsordninger med andre ord.

Helst burde man kvitta seg med jobbene våre og satt oss nakne ut på gaten. Så kunne vi begynt å spinne. Eventuelt tatt oss inn i BB-bunkeren og løpt rundt i nettoen for kost og losji. Jeg har lyst til å si føkk you, mennesket, se til å gründ noe sjæl hvis det er så gøy.

Men det er ikke lov å være negativ. Jeg har derfor tenkt ut opp til flere (eller et, da) produkt som jeg med all beskjedenhet mener vil kunne bidra til at Norge virkelig kan dra ifra Nederland og Kroatia på neste gründerrangering.

Men ikke minst vil denne nyvinningen bidra til å spre varme og ro og trygghet til de som trenger det aller mest om dagen. Det finnes nemlig fryktelig mange urbane og politisk interesserte mennesker i små leiligheter. Små leiligheter har små bad. Jeg har ikke bevis, men den rette forskeren på laget tror jeg det skal være mulig å finne en sammenheng mellom små bad og høyt aggresjonsnivå i samfunnsdebatten.

Bad er bra for deg
Det er bra og viktig å engasjere seg. Men alle har behov for at ta et langt og deilig bad for å stresse ned.
Problem: Lite bad. Ikke plass til badekar.
Løsning: Drusillas omvendte våtdrakt.

En stor, soveposelignende sak som kan fylles med deilig varmt vann, lukkes rundt halsen og man kan rett og slett ta seg et varmt bad på soffan!

What do y’all say? Vi trenger et bra navn, en sexy design, men konseptet er klart? Man kan også se for seg en dobbelutgave slik at man kan ta et varmt bad i senga. Make love, not war, lissom.

Og når våren kommer og du gremmes over den balkongen du aldri fikk råd til, og du holder på å gå på veggen eller stemme Høyre ved neste valg, kan du skaffe deg balkong-blomsterkassen som kan hektes på det solvendte vinduet og har akkurat plass til deg, avisa og litt beroligende te.

Jeg har en slags plan som involverer fagbøker (kunnskap), fettsyrer (velsmurt hjerne) og innlæring av hovedsteder (unngå pinlige hull i allmenndannelsen). I følge planen skal denne formulaen føre til makt om en tiårs tid.

Hittil har det gått på rompa, og jeg er ikke innstilt på å ta ansvar selv. Det er rett og slett nødvendig å innføre nok et forbud for at jeg skal kunne realisere mine maktambisjoner.

Vi snakker naturligvis om et forbud som skal ramme den verdensomspennende kleskonspirasjonen mot kvinner. Jeg har tidligere påvist hvordan kvinner, i motsetning til menn, er nødt til å bla seg gjennom tonnevis av crap i butikkene for å finne et anstendig plagg. Det tar tid.

Når man så har funnet plagg man kan vise seg utendørs i, ja da kjøper man dem. Tar dem med til kassa, drar kortet og ferdig jobba. Tenkte jeg. Men NEIDA. For nok en gang: Drusilla sjekket ikke og riktignok: Fire av fem plagg skal HÅNDVASKES!

Satan i helvete som jeg hater håndvask. Håndvask tar tid. Tid som kunne vært brukt til å ta tran og lese tung, tung politisk litteratur og bli mektig. Har du sett en mann håndvaske noe eller? Nettopp!

FORBY KLÆR SOM MÅ HÅNDVASKES NÅ!

Utviklingsoptimister vil sikkert innvende at med den riktige teknologiske utviklingen vil man i fremtiden kunne utvikle ull og silketøy som tåler en støyt. Men dere vet hvordan det er: I det lange løp er Drusilla like klok.

Forbud synes å være veien å gå. Om ikke? Kanskje er løsningen enklere enn man kunne frykte. I A-magasinet leser jeg nemlig at røde lepper signaliserer myndighet og kraft… Ikke vær redd for å prøve noe nytt, lokker Aftenposten. En besnærende tanke. Leppestift…

Aftenposten beskriver riktignok et nokså omfattende påføringsrituale. Reine vitenskapen. Men no pain, no gain. Eller… Pokker ta, rett før jeg gikk på limpinnen igjen. Skal vi si forbud mot leppestift også, da?

Da var jula overstått. I dag har jeg pådratt meg en alvorlig powerpoint-forgiftning på jobb før jeg holdt på å brenne ned kjøkkenet. Leiligheten stinker smeltet plastfjøl. Alt som befinner seg i leiligheten stinker brent plastfjøl. Neste gang jeg legger en fjøl på en varm stekeflate skal den være i tre. Og jeg skal heller ikke slukke brannen med et hvitt badehånkle. Det er svært udelikat.

Hjelpe meg. Dette var ikke en god start for Drusilla. Jeg er nesten for oppskjørtet til å ta fatt. Det hjelper heller ikke at jeg har latt meg forføre av den vidunderlige BBC-serien som går på NRK i romjula, Bleak House. Nå går jeg rundt og mumler, Oh my, very unfortunate. Yes, sir. Indeed, mens jeg fortvilt forsøker å lufte ut stanken.

Dreadful. Og jævlig kaldt. Men før dette inntraff skulle jeg altså si at det er observert nok et eksempel på kjønnsdiskriminerende forskning. Denne gangen er det menn som ikke blir viet den oppmerksomhet de fortjener. Et skotsk universitet er på ferde med forskning på hva slags benklær som yter dameromper størst rettferdighet. Aftenposten rapporterer:

Dette er selvfølgelig bare nonsens, og jeg tillater meg å konkludere uten videre dilldall her og nå. Klesbransjen kan gjøre to ting:

1. Lage jeans i større størrelser.
2. Sørge for at jeans med det avskyelige høye livet ikke kommer tilbake. Heller fortsatt hilsing til folket fra stringtrusene enn det.

Are you with me? Nå er ikke jeg spesielt opptatt av at forskning skal vies til å “lære folk hvordan de kan utnytte sin fysikk best mulig”, men hvis de gode damer og herrer absolutt MÅ, så vil jeg påstå at målgruppen er helt feil. Fordi er det noen som sliter med å finne flatterende jeans, så er det menn. Særlig de med uproposjonalt store bakender syns jeg å ha sett. Dere vet, de som går med sånne skrekkelig beige slacks eller hva det heter fordi jeans… det går bare ikke? Jeg synes de burde få litt hjelp. I likestillingens navn.

Personlig kunne jeg tenke meg en sånn viktoriansk kjole. Jeg tror ikke man kan se rumpa i sånne kjoler engang. Men nå er jeg mest bekymret for hjernen min. Er det hjerneskadelig å inhalere en halv plastfjøl?

Dagens onde kvinner klarer ikke å fri seg fra “det personlige er politisk”-debatten. Jeg vet dere er lei av barn nå. (Og av Drusillas illsinte kommentarer). Vi skal ikke snakke noe mer om det. Men jeg må si jeg har blitt litt inspirert av den svenske feministen Nina Bjørk som etter å ha fremskaffet barn selv, nå mener at barn under to år ikke bør gå i barnehage, at heltidsarbeid for småbarnsfedre skal være forbudt og at alle foreldre skal ha sekstimersdag. Klassekampens Linn Stalsberg synes “Björk stiller opp et supert krav om at småbarnsfedre ikke skal jobbe heltid”. Hun føler ikke at heltidsjobb og heltidsbarnehage er definisjonen på frihet for kvinner.

Jeg har som sagt ikke barn selv. Men jeg har andre personlige erfaringer. Det er mye jeg ikke føler er definisjonen på frihet for kvinner. Kort sagt: Jeg har noen forbud selv jeg gjerne skulle ha foreslått. Og siden vi forsøker å være aktuelle her kan vi starte med noen julebordsrelevante forbud.

1. Forbud mot høyhælte sko
Det er et godt etablert faktum at personer som går lite ut ellers i året stiller med et betydelig handicap i førjulsfestsesongen. Det er mindre kjent at kvinner som til vanlig ikler seg joggesko og boots møter store utfordringer i skoveien når det er juleselskap. Høyhælte sko er svært upraktisk og en helsemessig risiko for utrente.
No way, Vampus!

La meg utdype. For to år siden gikk jeg på trynet etter å ha snublet i et par stilletter på den årlige julefesten. I fallet knuste jeg et fullt glass rødvin i hånda. Det var blod og snakk om legevakt. Denne uheldige episoden kunne vært unngått med et enkelt forbud. Pålegg om flate sko eller helst støvletter vil også forhindre at kvinner som må røyke utendørs pådrar seg frostskader. Videre vil et slikt pålegg bidra til en lønnsmessig utjevning i det kvinner da vil gjøre som menn og tråkket festene i sine vanlige sko. At Vampus - en notorisk skobruker - vil måtte wrestle med verneombudet på sin arbeidsplass for å beholde sine smekre høyhælte, er å anse som en ren bonus.

Dagens onde kvinner vil måtte se nærmere på hvordan et slikt skoforbud bør implementeres. Jeg tror imidlertid vi men jeg tror vi alle kan enes om at det neste forbudet er å anse som en hastesak.

2. Forbud mot Damenes og Herrenes tale
Damenes og herrenes taler er et lavmål på ethvert julebord. Jeg trodde faktisk at denne skikken var avskaffet helt til statistikksidene på denne bloggen avslørte at et urovekkende høyt antall nordmenn for tiden er på jakt etter materialet til dette svineriet.

Først og fremst vil jeg si til dere: Dersom dere velger eksempeltalen fra Sangklekkeriet som starter slik:

Kvinnen er den myke, varme,
omsorgsfulle som tar vare på oss helt
fra vi blir født. Hun er mor, søster, mormor,
farmor - sørger for næring og stell, men
også hva vi skal ha på oss og hva som er lov å gjøre.

Da vanker det KJEMPESVÆRE bøter! (Merknad:Må presiseres i det endelige forslag til lovtekst).

I motsetning til skoforbudet er dette en kjønnsnøytral lov. Både herrer og damer, som det heter, må avstå fra å klirre med bestikket og lire av seg kjønnsstereotypier. Dette vil antakelig først og fremst komme menn til gode ettersom Damenes tale alltid er den pinligste og Herrenes tale alltid er svært nedsettende. I alle fall var den det da Drusilla holdt denne talen ved et studentjulebord for en del år siden. Jeg skylder på sløv lovgivning for den skrekkelige hendelsen.

Jens slipper å holde Damenes tale - alle er fornøyd!

Da sier vi det sånn.

Eh. Forøvrig og i helt urelaterte nyheter registreres det at Dagens Onde Kvinner er nominert til Gullbloggen i kategorien politikk. Dette er selvfølgelig en ære (enn så lenge), men betyr det at jeg må begynne å poste ordentlige politikkposter? Eller holder det å slenge opp et bilde av en politiker i ny og ne? (Tror jeg har et fint et av Erna liggende å slenge. Dessuten et bilde av Drusilla da hun hilser på Bjørg Bondevik. Men. Vel).

I kategorien politikk stiller også tidligere nevnte Vampus og Bjørn Stærk. Yikes. Når jeg blir knust til pinneved av disse uhyrene vil konkurransen på denne siden bli omtalt som ullbloggen på en foraktfull måte. Og vinneren kan vente seg en ullsokk i posten!

For øvrig oppfordrer jeg alle lesere til å stemme på Hjorthen i Åpen Klasse og Bærturen i U20 klassen.

Drusilla hater å shoppe. Hun liker derimot å ha fine klær. Derfor må hun til pers et par ganger i året. Som i dag. I utgangspunktet virker det som en grei plan: Jeg skal gå etter jobben, fordi lørdag er forferdelig og ærlig talt på lørdager sover jeg. Tanken er at jeg skal finne noen helt greie klær og noen fikse svarte saker. Første butikk er HM. HM er en grei butikk og jeg har hørt at svart er in i år. Hvor vanskelig kan det være? Svaret gir seg selv så snart jeg er innenfor. Utstillingsdokkene gir meg et sjokk midt i min begrensede estetiske sans. Vi snakker grell makrell: Røde nettingstrømper, en svart og gråstripete…er det en skjorts?, stor grå mohairgenser, rosa kort mohairjakke over genseren, kjede med svære brune trekuler! Det var heslig. I’m telling you!

Jeg skjønner at oppgaven er mer utfordrende enn forutsatt, men jeg har ikke tenkt til å gi meg. Jeg vil ha fine klær, goddammit. Men det går raskt opp for meg at jeg er utsatt for en patriarkalsk konspirasjon.

Dette er greia: Folk trenger klær og jentefolk trenger klær mer enn andre. Men shopping er en uhyrende anstrengende aktivitet. HM gjør det ikke enklere. Det vil si ikke for jenter. Mens guttene kan bla seg gjennom fem stativer med helt greie klær og bruke resten av dagen på å lære et instrument, står jentene overfor rad på rad med ræl så langt øye kan se. Konspirasjon? I think so.

Det kan ikke finnes noen annen god grunn til at de fem greie plaggene og det ene litt fikse er gjemt bort mellom en utrolig mengde bisarre kreasjoner med kapteinsknapper i gull, rysjer og sigønyermønster. Du tror du har funnet en helt grei svart hettegenser. Feil. Du har ikke sett det svære rosa trykket på ryggen. Det samme gjelder sko. Du vil ha noen helt greie svarte joggesko. Feil. Du skal ha noen røde sko med grønne striper e.l.

Sånn fortsetter det mens sulten river i deg og du finner kanskje ett plagg, men det er faen ikke nok for hjemme er det ikke flere rene klær og da må du gå med noe fra bunnen av klesskapet på fredagspilsen. Slem, slem HM!

KrF har hatt landsmøte. Drusilla fikk såvidt med seg partilederens bisarre “barna, barna, barna”-mantra som var ganske skremmende, og hadde jeg hatt noen ville jeg skjermet dem for denne mannen. Det var “weird with a beard” som det heter. Resten forsvant i en dis av vårsol og parkliv.

Men parkliv er aviser, og Dagsavisen lørdag severte et portrettintervju som gjorde meg rent nostalgisk. Abortpresten Nessa er tilbake. For noen uker siden kjørte Aftenposten lørdag en sak om abort, komplett med trist svart-hvitt bilde fra Russland og anonym fortelling fra virkeligheten. Noen prøver å sveie igang abortdebatten igjen, men Drusilla lar seg ikke lure: Dere pisker en død hest! Den saken er tapt, sånn er livet, lev med det! Eller bruk eventuelt masse tid på å skrive lange artikler med uklar tenkning. Det er jo også et slags liv.

Men Drusilla forventer mer av våren, og har derfor pønsket ut en strategi mot håpløse diskusjoner. Man kan nemlig ikke være for forsiktig, plutselig sitter man midt i en diskusjon som er tatt ut av et gruppearbeid, samfunnsfag fra 8-klasse. Og det er virkelig grenser for notstalgi. Derfor trenger man et bredt repertoar av manøvrer for å styre samtalen i en mer ønsket retning. Etter et drøyt år med omorganisering på arbeidsplassen har jeg blitt ganske dreven på dette. Når samtalen på fredagspilsen skjener mot enda en endeløs og dritkjedelig diskusjon av, la oss kalle det, Nye Byråkratiet kan man slenge inn en kommentar à la: Sjekk ut jentene som kliner. Å nei, for seint, men anyways, har du klina med noen av ditt eget kjønn? Og vips: Ikke noe mer omorganiseringsprat.

Eventuelt kan man strekke armene over hodet, gjespe høylytt og blottlegge et par skikkelig ubarberte armhuler. Det tror jeg ville gjort susen. I alle fall ville det skapt nok pause i samtalen til at man kunne starte en ny tråd i samtalen. En konstruktiv debatt for eksempel. Eller kanskje:

• Det er en ny greie, jeg er en slags kvinnelig Kristoffer Schau.
• Å, du skjønner, jeg er statist i en filmatisering av en Dag Solstad-roman.
• Jeg er fransk og veldig sensuell og nå skal jeg deklamere et Baudelaire dikt for dere. Det heter La Chevelure
• Hva da, uvanlig å ikke barbere seg under armene? Åh, det er så typisk Norge, så provinsielt lissom, INGEN i New York/Paris/Tokyo gjør det lenger da!
• Ja, jeg hater alle menn og nå gidder jeg ikke å diskutere abort med dere lenger. Må finne et kinolokale å tisse i. Ha det bra!