GaaaAAaaAAAH! Men faen da, menneske, hvor vanskelig er det å skille mellom abortpille og angrepille? Egentlig? Burde ikke dette være kjent stoff? Har vi ikke lest om hvordan kristenkonservative og anti-frihets folket bevisst prøver å sause sammen tilgang til nødprevensjon med abortdebatten? Er ikke det en del av historien når man skriver om pavens siste utspill? Er det så vældig vanskelig?

Ja, det kan virke sånn. Eller gudene vet. Her ser det jo nesten ut som om Aftenposten går inn for å forvirre leserne der de klipper fram og tilbake som i en film fra 90-tallet. Først litt om pavens syn på abort, KLIPP og vi er over på at angrepiller har vært omstridt i Norge. Her siteres Norges Kristelige Farmaceutiske Forening på at Det er ingen forskjell på å selge pillen og ta personers liv. Altså, angrepillen. Denne feilaktige påstanden får stå uimotsagt. Så presterer journalisten det kunststykket å rote det ytterlig til:

Klinikk for seksuell opplysning krevde så en garanti for at apotekansatte ikke kan nekte å utlevere abortpillen.

- Vi ber om en garanti for at kvinner i en vanskelig situasjon slipper å bli konfrontert med demonstrerende helsepersonell, sa klinikkens sjefslege Preben Aavitsland til NTB.

Statens legemiddeltilsyn valgte i 1996 å ikke gjøre pillen reseptfri. Det finnes imidlertid to typer angrepiller på markedet i Norge i dag, Norlevo og Postinor. Begge kan kjøpes reseptfritt på apoteket.

Kanskje Aftenposten har hatt så mange innlegg om at abort fører til anger at de nå tror at “angre” og “abort” er det samme? Det er altså to ulike piller med to ulike funksjoner og bruksområder vi snakker om her. Kanskje er det for mye å forvente at artikkelen inneholdt en setning eller to om hvordan enkelte krefter bevisst prøver å forvirre i denne debatten. Men hva med en føkkings faktaboks? Til hjelp for lesere og -ikke minst- journalist. Litt sånn: By the way:

ANGREPILLER ER IKKE ABORT!
Angrepillen er ikke abortfremkallende. Abortpillen blir bare brukt av sykehusleger som alternativ til utskraping.

Men, neida. I siste avsnitt er vi tilbake til Ludvig Nessa og Børre Knudsen som er de mest kjente abortmotstanderne de siste 30 årene. Og som sikkert er storfornøyd med dette surret!

Kathrine Aspaas har forelsket seg i en grønn kjole. Eller rettere sagt en mintgrønn abaya fra moteskaperen Amina Al Jassim.. Den er så vakker, så vakker. Men hun er bekymret:

Bildene av abayaene som følger artikkelen, er så vakre at jeg umulig kan være den eneste ikke-muslimske kvinnen som tenker: “Kan jeg få gå med en sånn?”

Dette skaper masse hodebry for Aspaas, og hun er ikke alene. Venninnen til Aspaas synes hijaber er så vakre at vestlige moteskapere sporenstreks bør innlemme dem i sine kolleksjoner. Det er et veldig nobelt ønske:

Ikke bare fordi plaggene kan forskjønne meg og venninnen min, men fordi begeistringen for farger, tekstiler og former bringer mennesker sammen. Den skaper kulturell nysgjerrighet og kjennskap.

Og det er jo flott? Hvem vil ikke at alle kvinner og menn skal få fråtse i plagg og stoffer og smykker og stæsj fra alle verdens hjørner? Full-on kreolsk kaos. En mer fargerik verden. Litt synd at Aspaas ser ut til å kun være opptatt av sin egen og venninnes rett til å kle seg som de vil. Det er kanskje ikke der det butter, tenker jeg. Om bare rike, hvite, vestlige kvinner som har gått lei kina-sko og afrikanske trykk kunne få litt større valg i klesveien! Vi blir så nysgjerrige og hyggelige av det også. Da blir vel verden et bedre sted!

Hurra! Ikke fullt så mye hurra for muslimske kvinner som ikke har noe valg, kanskje. For de som ønsker å gå med hijab og som møter fordommer og diskriminering på arbeidsmarkedet. De som ikke ser det som en mulighet å gå uten. For whatever reason. Og som ikke kan ta den av og på som et fashion-statement.

Ikke så mye begeistring å spore hos dem som opplever “burkamoten” som tvang heller. Ei anna Oslo-jente spaserte i byen en sommerdag i sin grønne sommerkjole og ble banka opp av et ektepar på Oslo City. Hennes grønne sommerkjole var kanskje det som brakte offer og overgriper sammen, men noe særlig kulturell nysgjerrighet var det ikke snakk om:

Det var en varm dag, og jeg hadde på meg kjole. Og selv om jeg er iransk så går jeg ikke med slør eller dekker meg til. Jeg tror kanskje de reagerte på det, sier Fatima. Hun hadde en helt vanlig, kortermet, knekort grønn kjole på seg.

Aspaas avslutter sin artikkel med et håpefullt budskap. Den lille lyse, blonde jenta som vil gifte seg i en indisk kjole, skal få lov til det. Og det er klart hun skal. Det kan hun vel i dag også. Spørsmålet, som Aspaas ikke ser, er vel heller om den lille jenta med det ravnsorte håret og den brune huden får velge kjole selv.

Jeg er fullstendig i overload etter å ha feiret og lest og tenkt og diskutert. Det er fantastisk mye fint på 8. mars-bloggen. Hurra! Og nå skal vi gå i fakkeltog!

(Og nå har jeg gått i fakkeltog. Fra angst til aksjon - ta natta tilbake!)

Men man slipper ikke helt unna. Noen må bruke dagen til å trykke det mest ubegripelige vrøvlet jeg kan huske å ha lest. Det sier mye. Til vanlig har jeg en rimelig robust hjerne, men det er grenser for hvor mye usammenhengende og menneskefiendtlig crap stakkaren kan håndtere. I blame Aftenposten. Selvfølgelig gjør jeg det. Vi nøyer oss med ingressen:

Vestlige kvinners nederlag

VOLDTEKTSBØLGEN. Er det rart afrikanere voldtar når de kommer til Norge og erfarer hvor lite verdifull en kvinnes seksualitet er i den vestlige kulturen?

Skal vi se, det er litt av et kinderegg dette. 1. Kvinner er ansvarlig for voldtekt, 2. Vesten er forjævlig, 3. Afrikanere voldtar over en lav sko. Alt er mulig i Aftenposten. Også kan vi bare, med stor takknemlighet, henvise til Vampus som har tatt på seg oppgaven med å vade gjennom denne giftsumpen av en kronikk.

Greit nok at debattredaktør Åmås liker en, eh, unik stemme like mye som en annen debattredaktør, men for skams skyld da, mann. Jeg følte for å ta en lang varm dusj etter å ha lest faenskapet. Sånn skal det vel ikke være, hva?

Jeg synes vi skal teste Åmås. Kom igjen, har vi noen frivillige til å skrive en tilsvarende hånende og rasistisk sak om moralsk forråtna homser i det dekadente vesten? Jeg vet ikke, vi kan starte sånn: Er det rart innvandrere banker livskiten ut av forkvakla homofile menn som er ødelagt av vestens forskrudde seksualmoral. Noe sånt. Hva sier du, Åmås?

Det nærmer seg 8. mars. Hva er da mer naturlig enn å bruke kvinners situasjon i verden og i Norge til å agitere mot selvbestemt abort. Ja, mot selvbestemt abort, if you can believe it. Niels Chr. Geelmyden har nemlig et så brennende engasjement for kvinners miserable stilling i fattige land, for kvinner som blir voldtatt, mishandlet, solgt som sexslaver og utsatt for incest som barn, at han er villig til å argumentere hardt mot kvinners rett til selvbestemt abort. Wow!

Jeg tror de er dypt rørt nå, voldtatte kvinner rundt i verden. En mann som på vegne av undertrykte kvinner forsøker å begrense deres reproduktive rettigheter. Det ser man ikke hver dag. Litt av en feministisk helt, denne karen.

Seriøst. I sin kronikk Kvinneforaktens tid lister Geelmyden opp grusomheter begått mot kvinner, før han elegant (?) hopper over til det man får tro er hans egentlige anliggende: Rett til selvbestemt abort:

Merkverdig få kvinner holder muligheten åpen for at abortloven imøtekommer mannssamfunnets og materialismens mørkeste premisser. Loven om selvbestemt abort innfrir alle mannens urgamle drømmer om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. På papiret er det kvinnen som har valgt. Dermed vil hun ofte være alene om å hjemsøkes av skyldfølelse og anger.

Vel, nei, det er ikke merkverdig at få kvinner ønsker å oppgi sin rett til å bestemme over eget liv. Jeg skjønner at dette kan være tungt å forstå for folk som nærer forestillinger om “mannens” urgamle drømmer. (Snakk om kjipt mannssyn!) Så la oss ta det litt sånn step-by step.

Selvbestemt abort fører ikke til økt depresjon slik det hevdes i kronikken. Dette har blitt litt av en slager hos abort-motkjemperne, men det medfører altså ikke riktighet. I all falsk beskjedenhet vil jeg gjerne henvise til min egen lille gjennomgang av denne forskningen Geelmyden og co viser til. En liten high-light fra froskerens egen munn kan være på sin plass: Vi kan ikke si at angsten og depresjonen har med aborten å gjøre. Slike problemer kan skyldes andre faktorer, som at de som valgte en abort hadde noe dårligere psykisk helse på forhånd.

Men Geelmyden stopper ikke der. Etter å ha referert til den litt tvilsomme forskningen om abort og depresjon fortsetter han videre med: Det synes ikke engang å gjøre inntrykk at antall selvmord blant unge norske kvinner er økt med 30 prosent siden 1992. Når Geemylden blander inn forekomsten av økt selvmord blant unge kvinner i en diskusjon om selvbestemt abort, må det være lov å spørre, sånn med all respekt: WHAT THE FUCK?

Og her skorter det kraftig på kunnskapsnivået. Jeg regner med at Geemylden viser til Ung i Norge undersøkelsen som viste at selvmordsforsøk blant jenter har økt med 30 prosent fra 1992 til 2002. Nova som står bak undersøkelsen skriver på sine hjemmesider: Undersøkelsene peker ut to områder som står bak økningen i depresjon og selvmordsforsøk: økning i vekt / misfornøydhet med utseende og økning i rusbruk, særlig alkohol. Ingenting om retten til selvbestemt abort med andre ord.

Bare for å understreke hvor spekulativt dette mølet til Geelmyden er, kan vi også legge til at aborttallene for den gruppen Ung i Norge-undersøkelsen omfatter, faktisk har gått ned i perioden 1992-2002. Hva med å løfte en halv finger for å sjekke opp påstandene man slenger ut av seg? Herregud.

Til slutt,og dette er kanskje det vanskeligste for abortmotkjempere:

Å presse kvinner til abort. Å presse kvinner til å bære frem et barn hun ikke ønsker. Det er to sider av samme sak. Det er forakt for kvinners integritet og frihet. Hvis man er opptatt av den ene, må man være opptatt av det andre. Så vær så god, her er noen flere uttrykk for selvsamme kvinneforakt som forfatteren er så opptatt av (Kilde: WHO):

• 19 millioner kvinner opplever en illegal abort hvert år - 18,5 millioner av dem foregår i utviklingsland
• 68 000 kvinner dør hvert år som et resultat av ulovlige aborter - alle i utviklingsland.

Oh nooooo! Akkurat nå som jeg skulle iverksette storstilt feiring av v-dagen, ser man seg nødt til å kommentere Aftenpostens on-going back-lash virksomhet mot kvinner som ønsker frihet og likestilling. Det er i sannhet forsmedelig, for jeg hadde bare lyst til å drikke rødvin og dyrke kjærligheten.

Akk ja. Det er sterke anklager som rettes mot feminister og andre frihetselskende mennesker i Aftenposten i dag. Vi har gjort vondt. Vi må tiltales. Under overskriften Jakten på det feminine skriver Aftenposten:

Etter mange år på barrikadene med kamp for likestilling og rettferdig lønn, er kvinnene i gang med en ny kamp: Å ta tilbake sin egen kvinnelighet - som ble borte et sted på veien. For til tross for “kvinnefrigjøringen” som har gjor kvinnen både selvstendig og sterk, er hun i dag på mange måter fortsatt ikke fri. Ikke fri i forhold til eget kjønn - og sin egne kvinnelighet. Ja kanskje tvert i mot.

Du skjønner det, du lille kvinne, du har blitt tatt fra det aller viktigste: Din KVINNELIGHET. Okei, du fikk utdanning, fri abort, rett til å ikke bli utsatt for vold og voldtekt i ekteskapet, rett til å skilsmisse, til arbeid, makt, lønn, p-piller og større valgfrihet i livet ellers. Og sånt. Men var det verdt det, spør jeg. Var det verdt det?

Kvinnefrigjøringen - dette litt latterlige konseptet som vi bare må sette i hermetegn for å lissom distansere oss fra det, har ødelagt alt. Vi har mistet mye av kvinnen i oss underveis. Bare se deg rundt? Jeg mener:

HVOR ER KVINNELIGHETEN?

Hulk! Her finnes bare den “sosialrealistiske kvinne [..] som har tilegnet seg mannlige egenskaper for å nå frem”. Herregud! Tenk om jeg er “sosialrealistisk” selv. Jeg har på en måte nådd fram, og det betyr nok at jeg egentlig er et ufritt menneske (eller kvinne da, for det er først og fremst jeg er). Men uansett, jeg er nok underlagt all mulig urettferdig tvang. Pga. av “kvinnefrigjøringen”, altså. Forjævlig.

Heldigvis skjer det endringer. Moteskaper Nora Farah er over seg:

Tenk deg bare synet av en lekker høyhælt pensko i snø - så kvinnelig! Det så vi aldri tidligere - alle var så praktiske. I dag velger mange kvinner å fryse bitte lite grann for kvinneligheten.

Tenk på fremskrittet. Jeg blir rørt. Kanskje, om noen år, hvis vi bare kjemper hardt nok, så vil alle kvinner i alle land få muligheten til å fryse av seg tærne i dyre sko. I just can’t wait! Jeg er bare litt redd for kvinner i land uten snø. Det må være veldig lite feminint uten snø, for det er meningen at man skal fryse. Kanskje vil man finne opp andre måter å lide på for å være feminin? Det er jo lov å drømme.

Herregud, så mye å tenke på nå i den nye kampen. Her er Ole Petter Nyhaug, leder for trendanalyse i Synovate (?) og han vet hva vi har i gjære. Det er håp for kvinner:

En ny generasjon kvinner er i ferd med å bli ganske synlige i samfunnet. De ønsker ikke lenger et så sterkt fokus på likestilling og tillater seg i stedet å dyrke frem kvinnen i seg. De krever å få markere kjønnsforskjeller. Ja, jenter under 29 år svarer rett ut at de mener likestillingen har gått for langt, sier Nyhaug.

Jeg vet ikke hvilke undersøkelser han viser til, men samma det. Nå skal vi få kjenne oss som kvinner, dere. Er det ikke flott? En venninne av meg fikk virkelig føle seg som kvinne da hun ble tiltalt som barnehagetante av noen middelaldrende menn på jobben. Det tror jeg hun satt stor pris på, for det var en slags markering av kjønnsforskjell - kan du si, og det er deilig at ikke likestillingen har kommet altfor langt. En dag vil kanskje unge jenter oppdras til å være feminine og bare få dokker og rosa prinsessekjoler til jul. Så kan man fortelle dem hvordan kvinner skal være og at det er bra at kvinner får lov til å være kvinner. De kan lære at de ikke er gode i matte, at kvinner ikke er morsomme, at de er kjedelige, at kvinner er kvinner verst og at de for alt, alt i verden må være KVINNELIGE. Og mye mye mer.

Er du klar? Det blir litt av en frigjøring!

Oppdatert: Jeg fikk ikke tatt bilde av Aftenposten forsida før nå. Den har et hint til alle dere moderne kvinner på desperat jakt etter kvinnelighet. Det er jo så vanskelig å få øye på halvnakne kvinner i dagens samfunn. Man må lete - og lete - og lete.

Flere oppdateringer: Mange har reagert på Haugsgjerds artikkel:

Hilde Haugsgjerd har svart på mail, i duren: Det finnes voldtektsforbrytere og derfor må kvinner finne seg i å ta ansvar for å ikke gå gjennom byen om natten. Ikke noe nytt fra den kanten med andre ord, og ikke en bokstav om den ondsinnede karikaturen.

Det er så jævlig deprimerende å ta denne debatten igjen og igjen. Det er så frustrerende at selv ikke de enkleste innsikter ikke ser ut til å feste seg i Aftenposten-journalistenes grøthjerner. Og det er fælt å fylles med så mye frykt og forakt når man leser det en mektig kvinne i media skriver om voldtekt.

Hilde Haugsgjerd skriver om overfallsvoldtektene i Aftenposten og overskriften er Kvinners eget ansvar. Jeg spør meg hvordan det kan gå til. Hvordan er det mulig? HVORFOR? Er det for å “skape debatt”? Er det fordi Hilde Haugsgjerd har behov for å markere seg som en skribent som “sier det som det er”. Eller mener hun virkelig at kvinner har ansvar for å unngå å bli voldtatt? Hvorfor bruker hun ordet “ansvar”? Har hun ikke fulgt med på alt som har vært sagt i denne debatten før? Tenker hun ikke på ofrene?

Jeg har tenkt på dem. Jeg tenkte på dem da jeg så tegningen av voldtektsmannen i Dagbladet. Jeg tenkte at jeg er glad for at hun som ble utsatt for voldtektsforsøk har sittet på politistasjonen og forklart og fått laget en tegning. Takk for det. Og takk til den kvinnen som lurte på hva som foregikk og forstyrret gjerningsmannen slik at offeret kom seg unna. Jeg tenker også på hun som ikke kom seg unna. Det skjedde ikke langt unna der jeg bodde før.

Jeg har ofte gått alene om natten på Grønland. Ikke fordi jeg er motstander av å ta noen forhåndsregler, men rett og slett fordi det ikke alltid lar seg gjøre å ta taxi eller bli fulgt helt hjem. Noen ganger har jeg gått til 7-11 for å kjøpe røyk når jeg jobbet om natta. Jeg har gått hjem fra Dattera til Hagen. Det er litt kort å ta taxi derfra.

Den gangen, for mange år siden, da en mann fulgte meg inn i leiegården og sa han skulle drepe meg om jeg ikke holdt munn, hadde jeg tatt taxi hjem. Jeg bodde i en enveiskjørt gate og taxien slapp meg av kanskje tretti meter fra inngangsdøra. Dessverre var det akkurat da overfallsmannen gikk forbi gata mi. Som kvinnen i Schweigårdsgata klarte jeg å skrike (du vet ikke hvor høyt du kan skrike før du er redd for livet ditt), og overfallsmannen forsvant i natten.

Jeg har ikke fått traumer for livet av den opplevelsen, men jeg har fått en evig forakt for folk som mener kvinner har ansvar for å unngå å bli voldtatt. Kom gjerne med råd, om dere virkelig har peiling, men ikke snakk om ansvar. Ja, Hilde Haugsgjerd, jeg snakker til deg. Jeg lurer på om du har tenkt på voldtektsofrene som nå sitter rundt i Oslo når du skriver dette?

Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene.

Jeg har intet annet enn forakt til overs for Hilde Haugsgjerd og avisa hennes etter dette. Men antakelig mindre forakt enn det Aftenposten har for voldtektsofre. For hva går gjennom hodet når man synes det er passende å illustrere en sak om overfallsvoldtekt med dette? Er det.. en vitsetegning? En karikatur av en full, overvektig, stygg og utfordrende kledd kvinne på vei hjem fra julebord. Er det slik Aftenposten ser for seg voldtektsofrene? Er det slik de ser for seg meg og deg, de potensielle voldtektsofrene som de ønsker å gi råd til? Jeg har ikke ord. Men jeg skal jammen klare å ringe abonnementsavdelinga til Aftenposten på mandag.

Takk til Christin Aamodt som tok saken på underskog og som skriver om det på Dagblad-bloggen.

Forrige uke skrev Aftenposten om boka The female Brain av Brizendine . Kvinner på snakketoppen, het saken, som kom med følgende ingress Myten om at kvinner snakker mer enn menn blir bekreftet i en ny studie.

Kvinner snakker hele tre ganger så mye som menn, og benytter gjennomsnittlig 20.000 ord om dagen – 13.000 flere enn gjennomsnittsmannen. (…) Som om det ikke var nok, hevder Brizendine at kvinner snakker raskere enn menn, bruker mer energi på småprat og skal i tillegg få et “kick” av å høre sin egen stemme. (…) Kvinner har en åttefelts motorvei for å bearbeide følelser, mens menn har en liten landevei.

Og brorparten av avisas anonyme kommentatorene lar seg ikke be engang. Gammelt nytt. Det var det jeg visste. Dette er grunnen til at kvinner ikke bør sitte i høye stillinger. De kakler bort arbeidstiden. And here we fucking well go again. Om det var noen som trengte å bli minnet på hva dette pseudo-vitenskaplige crappet brukes til. Men det er greit det, Aftenposten. Dere skal ikke dø i synden.

Det hjelper nemlig ikke at dere setter inn et lite avsnitt på slutten om at noen forskere stiller seg tvilende til funnene. For det er lett, det er pisselett å finne ut av at Brizendine påstander om 13 000-ord kjønnsforskjell ikke har noe vitenskaplig belegg. What. So. Ever. Det er ikke slik at myten om snakkesalige kvinner er bekreftet. Det er feil.

Aftenposten skriver at boka er bygget på mer enn 1.000 vitenskaplige studier Bloggeren Mark Liberman har gått igjennom påstandene om språkforskjeller, note for note. Her tar han for seg de påståtte forskjellene i menn og kvinners ordbruk. Og hva finner han?:

The book’s endnotes appear to attribute the numbers to a 1997 self-help book by Allan Pease and Allan Garner, `But Pease himself has presented several different word count numbers in other sources. In 2000, he published “Why Men Don’t Listen and Women Can’t Read Maps” (with Barbara Pease), which attributes to women “6,000-8,000 words,” while men get “just 2,000-4,000 words.” (They also offer daily counts for women’s and men’s “vocal sounds” and “facial expressions, head movements, and other body language signals”-but don’t provide a source for any of the counts.)

Og her kan du lese om jakten på den mystiske forskningen:

Nowhere could I find any evidence that anyone has ever supported these assertions by actually counting words or measuring talking times. My current best guess is that a marriage counselor invented this particular meme about 15 years ago, as a sort of parable for couples with certain communication problems, and others have picked it up and spread it, while modulating the numbers to suit their tastes.

Og nå Aftenposten altså. Det var på den annen side veldig lett å finne kritikk av denne forskningen. Jeg fant det her.

Noe av det ekleste jeg vet er middelklassefolk som plutselig får det for seg at de skal utbasunerer sin medynk med “svake grupper”. De synes så synd på, men klarer ikke skjule sin forakt. Også står de der og snakker seg varme om stakkars stigmatiserte ofre, mens det renner ut nedlatende guffe. Det minner litt om sånne overklassekvinner fra 1800-tallet og knekkebrødtida som man hører om: Du vet, de som gikk rundt med en kurv brød til de fattigfolket, uffameg, - synd på dem - og de skitne, motbydelige ungene deres. Skjønner dere hva jeg mener - den kombinasjonen der. Jeg spyr.

I går var det Dagbladets Trude Ringheim som messet så vakkert om unge gutter med somalisk bakgrunn på side 4. Hun er opprørt over alle de kalde blikkene slik ungdom får: Hva gjør det med dem, spør hun, alle blikkene som forteller dem at de er kriminelle, og potensielle islamister og at de feil, feil, feil?

Hva gjør blikk? Hva gjør forakt, mistenksomhet og bitende kulde? Hvor moro tror du det er?

Jeg vet litt om hvordan det er, og det er terror i hverdagen. Å ikke forsvinne i mengden, å ikke bli sett som et individ, men alltid som representant for en gruppe. Ja, det er hjerteskjærende og det er farlig når man ikke får lov å være seg selv. Så da skulle man kanskje tro at Trude Ringheim var opptatt av å ikke snakke ned til denne lille gruppen mennesker?

Åh nei. Trude Ringheim skriver i Dagbladet, til andre bekymrede middelklassemennesker. Hun har vært på tur på Grønland - og hva så hun der?

Jeg passerte Riyo og Rajo-huset på Grønland for noen uker siden. 40 somaliske gutter og voksne mannfolk står utenfor. Jenter som passerer, får hånlige rop slengt etter seg hvis de ikke er tildekket.

Denne alvorlige påstanden får stå ukommentert. Det betyr vel kanskje at Ringheim mener dette er helt vanlig, eller? I så fall er det jo alarmerende saker. Etter å ha bodd 3 år et steinkast fra dette huset, har jeg nemlig aldri opplevd eller sett noe slikt på Grønland. Og etter å ha blitt trakassert daglig i franske storbyer, er det nettopp en av de tingene jeg satte mest pris på. Så hva er dette?

Men Trude Ringheim fortsetter ufortrødent med å beskrive hvor uglesett og diskriminerte somaliske unge gutter er. Men også kvinnene:

Deres tilslørte søstre og mødre, oftest slepende på småunger og Lidl-handleposer, fryser også av kulda fra nordmennene.

Mens vi snakker om kald og nedlatende tone? Slepende på småunger og Lidl-handleposer? Seriøst?

Og til slutt spør Ringheim hvor ungdom integreres. Ikke på skolen eller i jobben. På fotballaget, men absolutt i hasjmiljøet ved Akerselva.

Hasjsalg gir kule klær, mobil, kompiser og dame. Akerselva er klar til å ta imot flere.

Og dermed avrunder Ringheim med en deilig sosial-deterministisk vri. Jeg er sikker på at det varmer unge somalisk-norske Dagbla-lesere å få opplyst at trakassering av jenter og hasjsalg ved Akerselva er det som forventes av dem. Blæh! Trude Ringheim kan for min del holde seg til å skrive om sine egne skitne kjøkkengulv.

Noen ganger blir jeg ekstra-spesielt-glad for at jeg ikke jobber i media eller kreative yrker. Ikke at det er noe galt i det. I og for seg. Men det er så mange fristelser i sånne yrker, virker det som. Man kan for eksempel bli fristet til å tro at man er i sentrum av verden, og at alt som finnes lissom roterer rundt og dras mot dette spennende sentrum. Alle vil bli journalister nå, vet du. Alle vil bli forfatter og jobbe med film. Sånn er denne generasjonen.

Åmås skriver om den norske filmen Reprise. Jeg har ikke sett den. Ennå. Den handler om unge menn, deres ambisjoner og møte med virkeligheten i følge Åmås. Så det spørs om jeg orker. Det kan bli litt mye av sånne unge ambisiøse menn som møter virkeligheten. I tillegg sier Åmås at de er pretensiøst intellektualiserende slik bare dødsseriøse unge mannlige studenter kan være. Så, nei, det er ikke sikkert vi orker det.

Men i følge Åmås er dette er årets vakreste og viktigste norske film, fordi den er så sterk i form og så refleksjonsskapende i innhold. Og det høres fint ut. Refleksjonsskapende innhold. Jeg er ikke fremmed for å reflektere selv. Så hva handler den viktigste norske filmen om, Åmås:

Selvsagt dreier det seg om selvrealisering, om gleden eller skrekken når noen stiller spørsmålet “Hva driver du med?”. Stakkars den 20- eller 30-åring som da ikke kan vise frem en kul jobb i et såkalt kreativt yrke - eller i det minste har et bokmanus på Mac’en. Trier kaller det “norsk middelklasseungdoms største tragedie”: Ikke å klare å leve opp til seg selv og mestre kollisjonen mellom håp og virkelighet. Så settes de i ubarmhjertig spenning mellom drømmen om kreativ suksess og manglende evne til å realisere ambisjonene.

Og nå lurer jeg, dere. Hvor mange er det som ER SÅNN DA? Jeg tror aldri jeg har møtt noen som lever i denne “ubarmhjertige(?) spenningen” eller som skjems over en helt grei jobb på kontor. Hvis dette er min generasjons største tragedie, hvor har jeg vært da? Alt dette dramaet! Alle disse patetiske menneskene! Det må ha gått meg hus forbi. Eller kanskje jeg rett og slett kjenner for få dødsseriøse unge menn til å fatte hvor stort og viktig dette er?

Hjelp meg, folkens, er vi virkelig så fordømt ille ute å kjøre som Åmås vil ha det til? Det hadde jo vært u-utholdelig! Eller er det Åmås som er sjuko selvreferende, går i bane og nøster en tynn tråd?

Ukas motbydelige: VG fortsetter å fråtse i saken om jenta som ble kidnappet som 10 åring og holdt innesperret i 8 år. Hun har nå gått ut med et åpent brev der hun gir en meget tydelig beskjed til pressen:

Det eneste jeg krever, er at pressen skal spare meg for de evige ærekrenkelsene av min person, feiltolkningene, besservisseriet og den manglende respekten for meg. (Das einzige, wovor die Presse mich verschonen soll, sind die ewigen Verleumdungen meiner selbst, die Fehlinterpretationen, die Besserwisserei und der mangelnde Respekt mir gegenüber).

I brevet går hun i rette med noen av medienes spekulasjoner: Hun sier at hun ikke har grått etter flukten fra kidnapperen og at hun ikke kallte kidnapperen for herre. VG skrev tidligere at hun måtte kalle kidnapperen sin herre. Men de nøyde seg ikke med det. Journalisten mente også å vite at hun betraktet [kidnapperen] som sin herre. Den saken ligger fortsatt på førstesiden i skrivende stund. Møkka-avis!

Hun skriver videre at hun alltid var sterk. Og at hun nå, som en voksen kvinne, selv drar grensa for hvilke spørsmål hun svarer på og at spørsmål av intim karakter ikke vil føre noe steds hen. Det angår henne alene.

Hva klarer så VG som har trampet i vei med sine spekulasjoner å få ut av dette? De velger å trekke frem følgende i sine overskrifter: Han reddet meg fra fra dårlige vaner og Natascha forsvarer sin kidnapper. Det virker som om VG gjør hva de kan for å fremstille denne sterke jenta som mest mulig wacko. Møkka-avis!

Ingen kan vel forestille seg Natascha Kampusch har gjennomgått de siste 8 årene. Slik jeg leser brevet finnes det null belegg for å si at hun forsvarer sin kidnapper. Hun forteller at forholdet var preget av at han både prøvde å “trekke henne opp og dytte henne ned”. Hun skriver også at det var klart, både for ham og henne, at han hadde gjort noe galt. Ikke noe sted forsvarer hun det han har gjort.

At hun velger å trekke frem enkelte trekk ved sitt fangenskap som kan tolkes positivt, virker kanskje rart. Men er det det egentlig? For meg høres det mer ut som et behov for å beskytte sin egen integritet imøte med en ulveflokk av medier som står klare til å dishe ut hennes historie med en mest mulig bisarr og horribel vri. At hun har sin stolthet og ikke ønsker at andre mennesker skal meske seg i private og intime detaljer fordrer respekt. Også VGs. Møkka-avis!