Knut Olav Åmås i Aftenposten har satt skapet på plass med sin strenge, men rettferdige analyse av oss anonyme nettdebattanter og bloggere som romsterer rundt på “den seriøse debattens endestasjon og søplekasse”. Jeg tar selvsagt hintet og vil fra nå av lese Aftenposten og de andre papiravisene med den største ydmykhet. Papiravisene kan jo gjøre “kresne utvalg i et enormt tilfang”. Dessuten har de makt.

Jeg blir litt flau her jeg sitter på den anonyme rompa mi og skriver i den teite bloggen. Milevis fra makta. Jeg har ikke kommet gjennom det bittelille nåløyet i avisene der de store menn og kvinner bidrar til den viktige og seriøse debatten. Faen og. Jeg er lissom ikke med. Ikke sånn som Kathrine Aspaas som ga sitt bidrag til en av disse ordentige debattene i gårsdagens Aftenposten. Vi gir ordet til Aspaas. Hun har også et bilde ved siden av spalten sin, og det gjør den enda viktigere, tror jeg:

Det har foregått en debatt på siden av den om Jostein Gaarders kronikk. Den handler grovt sagt om ett spørsmål: Er jenter kjedelige?

Det var Kjetil Østli som dro igang debatten med noe gnål om at kvinner ikke liker VM og ikke har noen interesser, men bare sitter og snakker med de gravide venninnene sine. Aspaas skriver i den veldig viktige avisa Aftenposten at det var godt å få litt frisk luft inn i debatten. Hun mener spørsmålet om jenter er kjedelige virkelig har truffet en nerve. Pussig nok refererer hun til en samtale på nettstedet underskog.no for å illustrere hvor betent dette temaet er. Ja, dette er nok en virkelighet som deles av mange. Huffameg, huffadeg.

Og Aspaas har virkelig satt seg inn i saken. Hun smeller til med en slags kvasi-feministisk analyse med referanser til både Ravi og bibelen for å vise hvorfor jenter er kjedelige. For det synes hun vi er. Litt som han forfatteren som mener kvinner ikke kan skrive romaner, og prøver å belegge dette snodige synet med en forvirret utlegning om oppdragelse og gener. Veldig bisarre saker.

Aspaas er ikke stort bedre der hun legger ut om at hva denne spesielle kvinnekjedeligheten skyldes. Det kan være så mangt forstår vi. Men Aspaas selv har skjønt ett og annet. Bibelen har bedt kvinner om å holde kjeft i to tusen år, men nå har noen av oss gjennomskuet dette brutale religiøse middelet i kampen om ordets makt. Heldige Aspaas. Hun er sikkert et veldig interessant menneske.

Det kommer videre fram at gutter nå må ta ansvar. Aspaas mener gutter må velge jenter som spiller bassgitar og penetrerer kompisgjengen med sterke meninger og motforestillinger? Katrine Aspaas ler godt av alle gutta som ikke har valgt slik:

Rent personlig kan jeg ikke hjelpe for å godte meg litt over gutta som tror de har skutt den vakre og lettstelte gullfuglen, og som bråvåkner til en sutrete og forsømt jentunge under Fotball-VM.

Jeg stusser litt over at det er guttene som velger dame i Aspaas’ verden, og aldri omvendt. Men, men. Tilbake til saken. Sutrete og forsømt, ja, nettopp. I stedet bør gutter finne seg en skummel og stilig rockestjerne. For det er klart: Alle gutter fortjener og vil passe godt sammen med en dritkul jente som spiller bassgitar og er på turné. For det er jo ikke slik at gutter kan være kjedelige, lite oppsiktsvekkende og tidvis sutrete mennesker, kort sagt helt vanlige folk. Herregud, for en vill tanke. De fleste gutter ser jo på VM og vi vet da fra Kjetil Østlis analyse at de ikke kan være kjedelige. De er brennende engasjert. Har hobbyer. Går opp i noe. Forteller morsomme historier. Det er jo helt selvsagt! Bare kvinner er kjedelige.

Nei, Katrine Aspaas, dette holder ikke. Eller som vi pleier å si her på den “seriøse debattens endestasjon” der diskusjonen gjerne sporer av i usakligheter, skjellsord, trakassering og oppfordring til ulovligheter for å sitere Åmås igjen: Ta den forskrudde “feministiske” analysen din og stikk den opp i rompa til Kjetil Østli!

For ikke lenge siden var jeg en av dem som etterspurte mer ideologisk debatt i politikken. Tror jeg. Men jeg tar det tilbake. Selv om jeg er 28 år og tilhører Y-generasjonen. Tjueåtterne om du vil. Vi er ikke ironiske. Vi er idealister. Dette blir helt uutholdelig. Avliv oss nå!

Aftenposten hadde for et par uker siden en usedvanlig wishy-washy artikkel om generasjon Y. Dette er generasjonen av superkompetente livsnytere som er opptatt av å være på hugget, ta sjanser, utnytte mulighetene. I følge artikkelen er vi livredde for et A4-liv. Ingenting kan rettferdiggjøre et A4-liv når man har muligheten til å seile jorda rundt, lissom. (Sjøsjuke, varm dusj og fast inntekt er mine forslag, men det er ikke jeg som er intervjuet i A-magasinet). Forfatterne av The MeWE Genreation som Aftenposten refererer til, påstår også at vi er dividualister med en hel garderobe av identiteter som vi tar på etter anledning. Men det skal vi ikke gå mer inn på fordi det..HÆ? Dividualister?

Skumle dividualister

(Via Drægni)

Uansett, poenget er at i motsetning til X-generasjonen, eventuelt trettiåtterne, som var ekstremt opptatt av seg selv, er Y-generasjonen visstnok mer ambisiøse på vegne av verden. Og det er her vi kommer til Audun Lysbakken, ny nestleder i SV. Han er 28-år og rimelig idealist skal vi tro Dagsavisens oppsummering av hans ideologiske virke. Vi snakker tilsidesetting av eiendomsretten, revolusjon og annet tankegods som slår friskt ut på ideologiskalaen.

Dette borger jo for jævlig relevante debatter framover for å bruke litt utidsmessig ironi. Blåbloggerne er allerede i gang med Gulag (ingen nevnt, ingen glemt). Leder for FpU, en viss Trond Birkedal, konstaterer på sin side at SV ikke er på lag med folk flest. Okei, da. Kanskje sosionomer og lærere og sånn. Men de er jo ikke industriarbeidere som SV later som de har en så stor omsorg for.

Og tjueåtterne har såvidt begynt. Jeg tenker sånn: Vi hadde sekstiåtterne som var veldig ideologiske og dem har trettiåtterne tatt livet av og nå skal tjueåtterne ta livet av trettiåtterne for de er bare opptatt av seg selv og er ironiske. Nå synes jeg godt vi kan speede opp denne prosessen og like godt la 18-åringene ta et oppgjør med tjueåtterne før vi flipper helt ut med sosialist/kapitalist-debattene våre. Noen som føler seg kallet?

Jeg har lest for mange debatter om feminisme og barn og kvinner og menn og unger som griner. Det bør man ikke gjøre. Det er noe dritt.

Sissel Benneche Osvold i Dagbladet er enig i det. I en kommentar til den senere tids barnehage-hysteria skriver hun:

For det andre må vi igjennom debatten om det hellige foreldreskapet. Vi må lese lange innlegg for og mot barnehager, for og mot hjemmeværende mødre og pappaperm og nesten aller verst: Vi må høre at det er forskjell på menn og kvinner og hvem skal ellers amme barnet? […]

Dette vil vi slippe.

Jepp. Ja. Nemlig. Jeg orker iallefall ikke mer. Jeg kan ikke lese flere kommentarer som begynner med det ER forskjell på kvinner og menn, etterfulgt av noen private betraktninger rundt egen personlighet og hang til husholdsarbeid av ulik art. Jeg kan ikke understreke dette nok: Din personlige erfaring gir IKKE grunnlag for sveipende generaliseringer om menneskearten. And frankly my dear…

Dere kjenner resten. Men jeg blir oppløftet av Osvolds kommentar. Helt til jeg kommer på at det er dette Osvolds avis gjør hele tiden. I kronikkseksjonen i Dagbladet gjør de faen ikke annet enn å trykke personlige anekdoter om kvinner og menn og barn i kronikkform. Som i tilfellet Simen Tveitereid som forteller en rørende liten historie om et barn som roper på mamma i barnehagen, og om hvor god far han selv er. Og denne kronikken er ikke trykket i sammenheng med barnehageutspillet i Dagsavisen.

Det er så vakkert. Kanskje Osvold heller kan fortelle sine KOLLEGAER i Dagbladet at VI VIL SLIPPE ørkesløse debatter om det hellige foreldreskapet? Men det går ikke. For da kan jo ikke den andre Dagbla-dronningen, Marie Simonsen, skrive kommentaren om den korka kronikken og svarene som kom etterpå. Simonsen har ordet:

Ettersom jeg leste gjennom den polemiske artikkelen ble jeg ikke så mye provosert som bekymret. Uh-oh, stakkars mann, tenkte jeg. Nå kom han til å få. Det klikket i udetonerte miner i hvert avsnitt. Innen punktum var satt kunne ikke en hel bataljon mineryddere redde argumentene hans fra å bli sprengt i filler av mamma-mullaer og skolerte feminister. De må ha ledd høyt, mens de kvesset tastaturet og skrev sine drepende svar.

Ja, vi ser det så tydelig nå. Uh-oh, nå blir det morro dere. Nå kommer hele bataljonen. Mer å snakke om, det er Dagbla. De må ha ledd høyt Dagblad-journalistene som valgte å trykke dette surrballet in the first place.

Dagbla vil ha udetonerte bomber. Uansett hva Osvold prøver å fortelle oss. Personlige anekdoter om forrige gang forfattern tørka seg i rævva og implikasjonene for verdensfreden. Dagbladet vil i alle fall ikke ha tørre tekster om viktige tema. Forrige fredag skrev Simen Ekern en kommentar om politikere som (ikke) skriver kronikker:

Blant politiker-bidragene som kom inn til debattredaksjonens elektroniske postkasse denne uka, fant vi ett fra en av landets nye ministre. Det dreide seg om et viktig tema, som våre lesere ville ha interesse av å høre mer om. Men innlegget var skrevet slik at vi med vår beste vilje ikke klarte å finne spor av et levende menneske i teksten som var oversendt. Artikkelen så ut som den var skrevet av et tekstbehandlingsprogram.

Jeg skal være den første til å innrømme at kronikker skrevet av halvdaude saksbehandlere i staten kan være litt på den kjedelige siden. Men det er ingen grunn til å være kjepphøy når man ser hva Dagbla fyller sine kronikksider med. (sjekk disse). Riktignok handler mange av kronikkene om uviktige tema som leseren ikke har interesse av å høre mer om. Men det er jo så levende.

Det er ikke alltid lett å være bloggende ond kvinne. Så mye bullshit. Så sur Drusilla. For å sitere en av mine favorittblogger: I blame the partriarchy.

Oh yes! Vi begynner med Aftenposten. Klokka er frokost og Drusilla leser journalist Per Kristian Bjørkengs kommentar om selvbiografien til “groupie og videobabe” Karrine Steffans. Hun har slått seg opp som sånn vrikkedame på MTV og drev det stort ved å ligge med de store kara. CVen inkluderer tittelen “resident hore” for Ja Rule med folk som P Diddely Do som arbeidsoppgave. Bjørkeng beskriver historien som “tragisk, men uvergelig fascinerende”.

Det går ikke så bra med Steffans. Hun blir banka opp, neglisjerer barnet sitt, spiser for mye piller. Havner på gata og kommer tilbake med en bok som avslører den macho drittkulturen.

Man kan lure på hvorfor noen lar seg inspirere av denne sjuke kulturen. Men Bjørkeng vet svaret:

Hip hop har fullstendig overtatt den etterhvert satte rockens rolle som opprørsmusikk, også her i landet. Gangsta-rapens arkaiske kvinnesyn har vokst ut av elendige levekår i amerikanske ghettoer, og representerer ikke i seg selv opprøret på samme måte i USA. Men her hjemme har det alternative kvinnesynet til rapperne utgjort et ekte opprør den skandinaviske likestillingen. En naturlig likhet mellom kjønnene representerer i dag etablissementet - noe å rase mot.

Dette kaller jeg kreativt. Kvinnesynet til de amerikanske hip hoperne har sine årsaker i dårlige levekår. Kvinnesynet til de norske hip hoperne derimot kan tilskrives den litt noble, ungdommelige trangen til opprør mot etablissementet. Koschelig. For vi vet jo alle at de norske elitene gjennomsyres av feministisk ideologi. HA, HA, HA! For det er jo så kvinnedominert der oppe på toppene? Hva var det maktutredningens eliteundersøkelse kom fram til? 84% av lederstillingene i det norske samfunnet besittes av. Menn!

For noe piss. Er det så jævla farlig å bare si det som det er? Når norske snørrunger velger å dandere seg med toppløsmodeller så er det så lite opprørsk som det kan få blitt. Det er konvensjonelt. Det er mainstream-kultur. Pluss at det er heslig og grimt. Og jeg håper de aldri får pult mer. Ever.

Og nå skulle jeg egentlig skrive om hvorfor den nye Dove-reklamen jeg så ved middagstider irriterer meg opp i natta. Men det får vente. Bullshiten går ingen steder. Det gjør ikke Drusilla heller.

Dagbladet er det tradisjonelle slaktofferet når dagens onde kvinner lager blodbad i tabloidgryta. Jeg setter særlig stor pris på DBs vilje til å slippe til det landet har å by på av tullinger med problemer.

Å, jeg får ikke pult - her en kronikk
Å, se jeg kan si noe ufattelig teit om kvinner og den biologiske klokka - her en kronikk
Å, jeg er så ensom, her en kronikk
Å, jeg hadde en teit jobb i siviltjenesten, mens jentene var på backpacking i Asia. Buhu! - her en kronikk

Der DB setter døra på vidgap for “kontroversielle og friske” meninger, har Aftenposten spesialisert seg på egenproduserte kommentatorer i 40-åra fra møblerte hjem som skriver om skiturer i marka, hagearbeid, nettverksbygging (tenk, det er nesten som å være gartner i en frodig hage) og barnehager på Vindern. De er sånne kjipe folk som er like tørre etter flere flasker rødvin i selskap med de andre kjipe vennenne sine mens de prøver hardt å være litt mindre streite, litt mer smarte, kule og småfrekke. Men det går ikke bra. Det gjør ikke det.

Eksempel 1 fra dagens avis: Heidi Borud skal skrive i Mellom oss, men kommer ikke på noe. Det skal som vanlig være noe med nettverk eller tidsklemme. Hva med coaching? Nei, kan nesten ikke ta det en gang til. En umotivert referanse til at likestilling er litt dumt, kanskje? Sånn på tampen av sommerferien. Og noe om lillebror og ferien hans. Det slår an. Vi tar den:

Lillebror liker ikke likestilling. I hvertfall ikke hvis det betyr at mor og far jobber like mye og like lenge foran PC’en. Likestilling som slavisk prinsipp har vi da også for lengst forlatt. Det vil si vi kom ikke riktig i gang.

Men ideen er jo sympatisk og rettferdig, synes vi voksne. Lillebror derimot er opptatt av at den åtte uker lange sommerferien snart er over. Selv vil han gjerne at sommeridyllen skal være både til høst og vinter. Han lengter allerede tilbake til det langsomme livet i Skagen, til sykkelturer og blått hav. Og til blankskurte norske svaberg, til hyttelivet og alt det innebærer av gjentagende ritualer. (osv med mer femtitalls-nostalgi.)

Eksempel 2 fra gårsdagens avis: Per Kristian Bjørkeng skriver alt som er nytt og kult. Var kanskje litt sent ute med å kommentere blogg. Må finne noe som kidsa liker. Jeg liker det kidsa liker jeg også. Det er litt kult. Hva med han derre Ravi? Kanskje litt sent ute der også, men hvis vi kliner til med en ekstradose superlativer!:

Når temaet er kjent og nært, men behandlingen duggfersk, kjennes resultatet mye viktigere. Må finne et sitat nå, noe viktig og fresht)

“Jeg snakker om ei opplagt overprisa kvinne, alt fra beinhinna inn til skinnet, for ei pinne, du bruker ikke penger på de store tinga, jeg snakker opera, lånekassa og bilfri dag”. (Osv. videre med hvor uimotståelig Ravi-poesien er, hvordan det føles så gyldig og heftig og hvor rart i grunn, men veldig kult det er at han også liker Ravi siden kidsa liker Ravi).

Nei, det er rart med det. Drusilla kan virkelig ikke fordra disse folka. Kanskje jeg kan skrive en kronikk til Dagbladet: “Å, jeg hater 40-åringer som skriver Mellom oss-spaltene i Aftenposten, og når jeg tenker over det, hater jeg ganske mye han irriterende komikern som skriver snusfornuftige og moraliserende kommentarer i Aftenposten også”.

Eller, neste gang: Kvasi-akademisk babbel fra 30-år gamle radikalere i Klassekampen.

Jeg er glad i diskutere, og har ofte blitt beskyldt for å benytte meg av hersketeknikker. Jeg er uenig i den karakteristikken. Jeg velger å kalle det herjeteknikker. Det er ikke fint å herske over folk, men man kan godt herje litt med dem. Jeg har ikke noe imot litt voldsom lek i godt selskap.

Verre er det når folk uttaler seg med selvfølgelighet, på en velmenende og ikke-provoserende måte. En venn av meg konstaterte for litt siden at “du er veldig opptatt av kjønnsperspektiv, du Drusilla”. Ja, svarte jeg, jeg er vel det. Men samtidig tenkte jeg at det er jeg vel faen ikke, hva er det for slags merkelig ting å si, det høres ut som om jeg har en sær tilbøyelighet, en veldig spesiell interesse, at jeg har gått på et av de snodige fagene på Blindern som sikkert ikke har overlevd Kvalitetsreformen, frisisk eller noe sånt. Jeg har da vel for pokker ikke noe “perspektiv”. Det vil jeg ha meg frabedt, og jeg vil iallefall vite hva slags andre perspektiver jeg har å velge i og hvilket perspektiv min samtalepartner mener han snakker ut ifra. Et idiotperspektiv kanskje?

Lederen i Aftenposten i går kommenterer det nyopprettede svenske feministpartiet under den merkverdige tittelen Feminint rop. Bare tittelen gir meg bange anelser. Smak litt på det uttrykket. Feminit rop. Det nye svenske partiet skal visstnok ha potensial til å bli litt av en maktfaktor i svensk politikk, men det er det ikke mye som vitner om i tittelen.

Artikkelen forøvrig er svært så velmenende:

Det er ikke vanskelig å få øye på motet, kampviljen og raseriet bak det svenske feministpartiet. Faren er imidlertid at et parti som samles rundt én enkelt sak kan ende opp med å komme i veien for selve saken.

Og der har vi det igjen: Kjønn og feminisme er noe litt aparte og på siden som man må passe seg for å engasjere seg for mye i. Da kan man pådra seg kjønnsperspektiv. Og som sagt! Men å lage et miljøparti, et parti for nedsettelse av skatter og avgifter, et arbeiderparti eller et parti for bønder, se det er en helt annen sak.

Nei, disse damene vet tydeligvis ikke sitt eget beste så her er det bare å avfeie. Drit i vanlig praksis som å kritisere partiprogram, meninger. Politikken lissom. For dette er vel ikke alvorlig ment?

Som en ung kvinne i slutten av 20-åra skal jeg være i målgruppen til helse- og livsstilsartiklene i de store avisene. Abonnementsselgere fra Aftenposten benytter seg gjerne av dette: Vi har veldig mye interessant stoff om helse og livsstil, sier de. Det kan dere faen ta spare meg for, svarer jeg, relativt rutinemessig etterhvert. Jeg hører ikke på Kanal 24, jeg leser ikke KK, jeg ser ikke på PULS og jeg kommer ikke til å gjøre det når jeg blir 32 år heller.

Dette begynner å irritere meg ganske kraftig. Først har du helsejournalistikken. Den kan oppsummeres ganske kort: Uansett hva du måtte finne på å gjøre: Du får kreft. Kaffe, øl, sol, barn tidlig i livet, barn sent i livet, stress, rå sjampinjong, bra karriere, dårlig karriere: Du får kreft. Og så føkkings videre.

Så har du livstilsjournalistikken, og det er den som er tema i dag. Livsstilsjournalistikken lever godt på forskere innenfor sosiologi og relaterte fag som alle må finne seg noen tapere å studere. Men taperne er tross alt en begrenset befolkning. Det er begrenset hvor mange som kan forske på dem, og det er begrenset hvor mange avisartikler som kan skrives om dem. Løsningen er ganske enkel: Vi gjør om hele befolkningen til mentale krøplinger! Kvinner er grei skuring. Men vi er kanskje litt lei av å lese om deprimerte damer og forstyrrelsene deres? Hva med mannen? Skal vi si mannskrise? Menn er de nye taperne?

Et aktuelt eksempel er førstesiden på dagens Aftenposten, gjengitt i Dagbladet:

Skilte fedre blir alene i alderdommen. En del av de skilte mennene i Norge er så lite sammen med barna, at de trolig vil gå en ensom alderdom i møte. Det kan være grunn til bekymring. Barna kjenner ikke far godt nok, og det kan slå ut i redusert omsorg for skilte menn når de blir gamle, sier Fafo-forsker og sosiolog Heidi Gautun.

Sosiologen bygger antakelsen på noen utenlandske studier med en heller tvilsom relevans til norske forhold. Professor Frode Thuen ved Universitetet i Bergen som forsker på skilsmisse og samlivsbrudd mener at dette er en ny og interessant problemstilling. Ja, her er det sikkert noen ekstra forskningskroner å hente.

Herre min gud, er det første som slår meg, før tankene bringes hen til en annen artikkel Dagbladet slo stort opp for en stund tilbake, nemlig at Hver fjerde mann er barnløs. I denne artikkelen er det ikke de skilte mennene som er taperne, men de barnløse. Forskerne konkluderte dengang med at dagens kvinner heller vil ha barn med menn som har barn fra før, enn med barnløse menn de ikke vurderer som like attraktive. Ikke så farlig å bli skilt da kanskje, men fy for noen kresne damer.

Og sånn kommer det til å fortsette helt til alle tenkelige variabler av menneskelighet er blitt utstyrt med en skavank. Det er jaggu grunn til bekymring!