Dette var bra motgift mot norske middelmådigheter og parti-pinligheter i taleform. Jill Bolte Taylor som er hjerneforsker snakker om hva som skjedde i sin egen hjerne da hun fikk hjerneslag en morgen i 1996. Med store armbevegelser og store ord om fred på jord.

Til og med en desillusjonert møkkadame kan like. Ja, jeg tåler visst litt new age-aktighet på en dag som denne.

Også er hun kul:

And in that moment my right arm went totally paralyzed by my side. And I realized, “Oh my gosh! I’m having a stroke! I’m having a stroke!” And the next thing my brain says to me is, “Wow! This is so cool. This is so cool. How many brain scientists have the opportunity to study their own brain from the inside out?”

And then it crosses my mind: “But I’m a very busy woman. I don’t have time for a stroke!” So I’m like, “OK, I can’t stop the stroke from happening so I’ll do this for a week or two, and then I’ll get back to my routine, OK.”

Videoen tar circa 18 minutter.

Jeg er ikke spesielt konstruktiv for tida. Det er sånt som skjer. Jeg er ikke engasjert. Jeg er en sånn møkkadame som står ved siden av og buer. Min feministiske aktivitet den siste måneden har begrenset seg til en fysisk kampanje for todeling av armlener på diverse fly. (Kvinner har også albuer!)

Symptomatisk nok avbryter jeg stillheten med å hånle av denne landsmøtetalen til Helga Pedersen. Også jeg, sosialdemokraten. Egentlig.

Det er ikke akkurat Barack Obama:

Året er 2020, og vi skal besøke en bestefar hjemme hos ham selv

I et hus med lys i vinduene, har bestefar funnet fram snusen og satt seg ned foran PCèn.
Han skal holde tale i konfirmasjonen til barnebarnet sitt, og han vil snakke om samfunnet vi lever i og om hvordan det har forandret seg siden hun blei født i 2006.

Og sånn fortsetter det. Jens Stoltenberg er fortsatt statsminister i 2020, eldre blir så godt tatt vare på, atte, vi er bedre enn Finland på skole og det går bra med klimaet nå. Alt takket være Arbeiderpartiet sitt stortingsvalgprogram for perioden 2009 – 2013 . Snufs. Eller som bestefar sier: Takk og pris for at Arbeiderpartiet tok tak i dette den gangen for 12 år siden.

Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!

Det må nesten leses. Så man virkelig kan krympe seg, i vånde. Man får jo lyst til å bli høyremann av mindre. Hele poenget med å stemme AP er jo at det ikke skal være så jævlig pinlig.

——————————————————————————————————-

Da var det overstått. Nå skal jeg se om det er mulig å få utført en mindre eksorsisme på min indre møkkadame. Tips om avgifting og revitalisering mottas med takk.

Dette må være ukas dårligste forslag. Jørgen Lorentzen, mannsforskeren, mener vi bør ta en debatt om det bør innføres “et pliktig samfunnsarbeid for unge” i Norge.

Nei, la oss ikke det!

Men dette er et fascinerende fenomen. At enkelte mener det er et poeng å diskutere om ikke samfunnet bør pålegge enkeltindivider tvangsarbeid. Det må jo være vektige begrunnelser som ligger bak et slikt forslag. Jeg mener: Hvor stor krise skal det være før staten tar vekk den fysiske friheten til mennesker? Sier: Du har kanskje dine planer for ditt liv, men sorry borry, nå skal du innordne deg i et pliktig samfunnsarbeid. Vil eller ikke.

Jørgen Lorentzen mener tydeligvis at fallet i andel menn som gjennomfører førstegangstjenesten er grunn god nok til å ta denne debatten:

Når verneplikten svekkes, faller noe viktig i mannens utvikling bort. Militæret har en betydelig praktisk funksjon. Du lærer å stå opp, gjøre rent, inngå i en helhet og å gjøre jobben din. Du lærer disiplin og omsorg. Slik blir du et voksent, ansvarlig menneske.

Og:

Uten trening i å bli voksen, får mange problemer med å etablere en mannlighet. Vi ser helt klart at mange opplever en kritisk fase, til dels krise, i forhold til det å skulle bli en voksen mann.

Kan jeg bare få…. Goddamn! For det første: Er det samfunnets ansvar at folk lærer seg å stå opp og vaske dritten sin? Er det staten som skal sørge for at menn blir voksne og ansvarlige mennesker? Skal staten tvinge alle indvider til å legge til side egne drømmer og prosjekter fordi noen -ettersigende - får problemer med å “etablere en mannlighet”. Er det noe å diskutere? Give me a fucking brake.

Og for det andre… Virkelig. For det andre: Når ble det legitimt å snakke om menn på denne måten? Det hadde faen meg tatt seg ut om en forsker hadde insinuert at kvinner trenger tvangsarbeid eller militærtjeneste for å bli et “voksent, ansvarlig menneske”. Er det noe som hindrer gutter å utvikle de egenskapene - noe jeg tror de aller fleste gjør - er det vel heller denne stadig infantiliseringen de blir utsatt for av velmenende voksne. Det er kanskje verdt en debatt. Og enda mer verdt er det kanskje å diskutere hvorfor folk får seg til å komme med løsslupne forslag om tvangsarbeid for den minste ting.

Men kjære vene, hva er det for en ingress da?

Noen ganger blir man slått i bakken av små passasjer i gode bøker. Jeg hadde nesten lest ferdig The Handmaid’s tale av Margaret Atwood. Boka handler om Ofred som bor i republikken Gilead en gang i nær fremtid. Hun bor i et lite rom hos et velstående eldre par. De kan ikke få barn. Det er ganske utbredt i republikken, omfattende forurensing og biologisk krigføring har sørget for det. Republikkens kloke menn har allikvel funnet en slags løsning. Handmaid’s - fødemaskiner hvis eneste oppgave er å la seg inseminere av mannen i huset en gang i måneden. Handmaidene blir kledt opp i røde side, vide kjortler med en hvit tøyinnordning som sørger for at ansiktet deres er skjult. De får næringsrik mat og tilgang til et badekar. De kan ikke snakke fritt med noen, ikke lese noe. Barna deres, om de har noen, er forlengst tatt fra dem. Kjærester og ektefeller er døde eller borte. De kan ikke forelske seg. Skulle de mislykkes i sin oppgave blir de sendt til de ulevelige koloniene, klassifisert som unwoman. Der dør de etter kort tid.

Helt på slutten av boka, der jeg blir slått i bakken, har vi hoppet et godt stykke fram i tid. Vi er inne i en forelesing av en akademiker som har spesialisert seg på Gilead republikkens historie. Den lærde tillater seg en liten sidebetraktning i fortellingen om handmaidene:

If I may be permitted an editorial aside, allow me to say that in my opinion we must be cautious about passing moral judgement upon the Gileadeans. Surely we have learned by now that such judgements are of necessity culture-specific. Also, Gileadean society was under a good deal of pressure demographic and otherwise, and was subject to factors from which we ourselves are happily more free. Our job is not to censure, but to understand. [Applause].

!

Jeg innbiller meg at Atwood føyde til historieforelesningen fra fremtiden etter fremtiden bare for å dundre den i ansiktet på leseren.

Man kan bli veldig glad i sin egen frihet av å lese denne boka. Man kan bli ganske redd for å miste den også. Her er Ofred og en annen handmaid - Ofglen - ute for å handle. De får lov til å gå to og to til markedet for å kjøpe inn de få matvarene som ennå finnes. Alltid overvåket er de hverandres spioner.

Ofglen and I walk slowly today. We are hot in our long dresses, wet under the arms, tired. At least in this heat we don’t wear gloves. There used to be an ice-cream store, somewhere in this block. I can’t remember the name. Things can change so quickly, buildings can be torn down or turned into something else, it’s hard to keep them straight in your mind the way they used to be. You could get double scoops, and if you wanted they would put choclate sprinkles on the top. These had the name of a man. Johnnies? Jackies? I can’t remember.

Ting kan endres. Det kan skje fort. Og ikke for å bli hysterisk eller noe, men goddamn:

Signer oppropet mot EUs datalagringsdirektiv!

Eh. Jeg lurer på. Hva er det med å mene at alle ytringer fortjener respekt? At man skal takke gud og allah for at det finnes rasister og homofobe og overgrepsapologeter som… jeg vet ikke…kan skape en motvekt i samfunnsdebatten? Eller utfordre konsensus? Skal det alltid være så stort og flott å stå rett og rak og mene de kjipeste ting. Jeg skjønner det ikke.

Jeg skjønner at det skal være lov å snakke dritt. Jeg vil helst at det skal være mest mulig lov, faktisk, at ingen skal bures inne eller motta drapstrusler eller knebles med bøter. Men det betyr ikke at jeg ikke ønsker folk kunne holdt kjeft noen ganger. Noen ytringer har ingen verdi i min bok. Jeg synes ikke det er flott og berikende med folk som kaller overgrep for kos, som mener homofili er et avvik eller som mener hele grupper av folk er farlige og perverterte. Skal man ha respekt for mennesker bare fordi de sier noe få mener? Eller tør si?

I don’t think so.

Det kan fort bli en parodi. Jeg synes dette nesten er litt søtt. Lederen for Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, skal svare på hva han mener om at forstander i det islamske forbund Basim Ghozlan har sagt rimelig dryge ting om homofile. Han vil ikke ta avstand fra Ghozlans uttalelser. For det er jo ytringsfrihet:

Det er Basims rett å si dette. Hagen har sagt enda verre ting om oss muslimer, for eksempel ved gjentatte ganger å angripe vår profet Muhammed - og vi har alltid reagert eksemplarisk. Vi tar det som en del av hans ytringsfrihet, sier Kobilica, som imidlertid ikke er enig i at homofili er en sykdom som kan kureres med medisiner.

Men da så. Vi får håpe ikke alle legger lista for hva de vil eller ikke vil ta avstand fra, der. Det hadde sikkert blitt en fin samfunnsdebatt. Eller egentlig ville det vel ikke blitt noen debatt i det hele tatt. Noen har sagt noe jævlig om noen andre en gang, hvorfor skal jeg være så grei? Det er jo ikke sånn at jeg tenker selv. Nei, alt dette med å motsi folk som fremmer sexisme og rasisme og homofobi hele tida? Kan vi ikke bare ta det som en del av ytringsfriheten?

Djeez Louise.

Åh, beste kommentaren så langt fra Tom Toles.

Treffende!

Jeg likte også denne kommentaren fra Shakesspeare’s sister.

Clinton may win the nomination, or she may lose; right now she’s probably the front-runner, but that could change tomorrow. Either way, she’s blazing a trail that more women will follow. When the media and her opponents ramped up hatred against her because of her gender, women recognized that the trail she was cutting would be filled with pitfalls and mineshafts if the bile was not addressed. And so they addressed it. Women who could write, wrote. Women who could speak out to friends, spoke out to friends. And in New Hampshire, women who could vote, voted for Hillary Clinton.

And that’s why she won tonight; because women recognized that, at least for tonight, their future was inextricably bound up with Hillary’s, and that, at least for tonight, they needed to send a clear message that misogyny and sexism just won’t work anymore.

Og dessuten Katha Pollitt som river et nytt et i Edwards.

Takk for tips fra OJ.

Jeg har sagt litt om hva Simone de Beauvoir har betydd til abcnyheter, på denne 100 årsdagen for hennes fødsel. Jeg skulle ha skrevet hvor mye jeg beundrer hennes intellektuelle klarhet. Og hvor godt jeg liker romanene hennes. Mandarinene - oh, heftige politiske diskusjoner på La Rive Gauche og Café de Flore og liv i sentrum av begivenhetene, men også brutale skildringer av liv levd i skyggen av en mann. Det må ha kostet så mye å følge sine idealer på den tida. Så mye enklere det må være i dag. Å være både fri og lykkelig.

Dette må være den mest fantastisk arrogante kronikken jeg har lest. På lenge iallefall. For her kommer filosof Rune Vik Hansen som har den nye kunnskapen om vold i nære relasjoner, hvorfor kvinner ikke går og hva man kan gjøre for å forebygge. Han har nok satt seg nøye inn i sakene. Han har sikkert forsket på voldsutsatte kvinner og hvorfor de ikke forlater den voldelige partneren. Lest forskningen. Han har nok arbeidet med disse kvinnene. Sittet på telefonen. Hørt på historiene.

Jeg har ikke en slik inngående kunnskap. Dette er ikke mitt spesialfelt. Jeg har riktignok snakket med mange kvinner som enten nettopp har forlatt partneren sin eller som ønsker å gjøre det. Jeg har sitti på røykerommet på et krisesenter og lyttet. Jeg har tatt telefoner fra fortvilte kvinner som ønsker seg vekk, vekk.

Jeg leser derfor kronikken med interesse. Men det er noe rart. Det er akkurat som om filosofen egentlig ikke kan så veldig mye om temaet sitt. Det kan nesten virke som om mannen har laget sin egen lille teori inn i sitt eget hode, uten å ha testet den ut på, du vet, empirien. Det er akkurat som om han ikke har noen empiri i det hele tatt.

Det kan jo være greit, det. Filosofer driver vel ikke med stort annet. Men jeg synes jo det er litt rart at han nærmest avfeier annen forskning der han går gjennom mulige forklaringer på at kvinner ikke går. Dette for eksempel:

Dersom motivasjonelle forklaringer legges til grunn, må spørsmålet sies å være besvart: voldsutsatte kvinner hevdes i ulike undersøkelser ikke å forlate sin voldsutøver enten pga. barn, økonomi, familie, sosial status osv. Dersom så er tilfelle er spørsmålet besvart og det hele handler om prioriteringer. Helsen og livet turde egne seg ypperlig som beveggrunner for å forlate en voldsutøver. Spørsmålet er hvordan de ulike motiver forholder seg til hverandre og hvordan så kan være tilfellet at enkelte motiver hindrer den voldsutsatte i å forlate voldsutøveren?

Dette er jo så krøkkete skrevet at det ikke er godt å si hva mannen mener, men jeg synes det står noe sånt som at “Er det ikke bare kjemperart at ønske om å verne liv og helse ikke får kvinner til å forlate en voldelig mann?” Siden det turde egne seg ypperlig som beveggrunner. Igjen er det akkurat som om den gode filsof ikke har fått med seg at nettopp ønske om å bevare livet er et sterkt motiv for å bli. Jeg trodde dette var sånn circa allment kjent i dag. Kanskje særlig i kjølvannet av VG-saken om de 72 kvinnene som har blitt drept de siste 7 årene. Mange av disse ble jo nettopp drept da de var i ferd med å forlate eller hadde forlatt sin partner. But what do I know?

Som sagt: Ikke ekspert på dette, men et kjapt google-søk viser at mange peker på frykten for å bli utsatt for enda mer ekstrem vold, blant mange andre faktorer. Evan Stark som var med å lage et av de første krisesenterne i USA, skriver i sin bok:

The fact that separation is hazardous is not news to battered women. Many of my clients have told me they were never more frightened than in the days, weeks, or months after they moved out. Abused women are much less likely than the professionals whose help they seek to regard decisions about physical proximity as means to end abuse and much more likely to regard separation as a tactical maneuver that carries a calculated risk within the orbit circumscribed by assault or coercive control. The disjuncture between what victims and outsiders expect from separation remains a major obstacle to effective intervention and communication in the field.

Det virker egentlig som om filosofen har bestemt seg for at årsaken til at kvinner ikke går, ikke handler om at hun ikke ser muligheten til å gå. Nei, forklaringen på hvorfor voldsutsatte har problemer med å forlate sin voldsutøver synes å måtte søkes andre steder enn i den logisk-rasjonelle evne. Vel, det er iallefall ikke min erfaring. De kvinnene jeg snakket med hadde faktisk veldig logiske og rasjonelle grunner til å ikke gå der og da. De fleste lette desperat etter en utvei, de tenkte og de pønsket på hvordan de skulle gå fram for å skape et trygt liv for seg og sine. Evan Stark refererer forørvrig også til at mishandlede kvinner employed a greater range of strategies to change their situation than nonbattered women in distressed relationships.

Det betyr selvsagt ikke at det finnes masse komplekse mekanismer som kan bidra til å lamme ofre for vold og traumer. Og det kan ta tid - lang tid - før en person er klar til å bryte ut av et voldelig forhold. (Men la oss minne om at de fleste kommer seg raskt ut av voldelige forhold!) Det mest fantastiske med Rune Vik Hansens kronikk er imidlertid at han mener man bør trekke praktiske konklusjoner utfra hans filosofiske fabuleringer.

Når det gjelder muligheten for forebyggende arbeid, viser praksis at andres erfaringer fra voldsrelasjoner ikke enkelt lar seg anvende på egen situasjon, men vi vet at enkelte voldsutsatte kommer seg vekk, og hvordan kan deres plutselige forståelse gjøres tilgjengelig for andre slik at de kan nyttiggjøre seg den? For de kvinner dette plutselig «går opp for», blir veien til handling usedvanlig kort, og mange spør seg i ettertid hvorfor de ikke kom seg vekk tidligere.

Forklaringen ligger i bevissthetens grensesnitt og at fordi hjernens prosesser er utilgjengelige, har voldsutsatte ikke mulighet til å gå før hjernene deres er klare for det og tilstanden lar seg ikke framtvinge. Fordi betingelsene for å komme seg vekk ikke lar seg omsette til mulig forebyggende tiltak, må det anses at problemet prinsipielt ikke lar seg løse. En mager trøst er at situasjonen faktisk kunne vært verre.

Men det var jo greit. Etter å ha avfeid andre mer håndfaste forklaringer på at kvinner ikke kan gå, står vi altså igjen med “at det må gå opp” for kvinnen at hun må gå, og det er det dessverre ikke noe vi kan gjøre noe med. Bevissthetens grensesnitt og alt det der. Veldig vanskelig. Det er synd. Da er det vel ikke noe vits i å, tja, for eksempel lytte til dem det gjelder for å kunne lage hjelpetiltak som svarer til behovene?. Ingen vits i å utdanne politi, finansiere krisesentre, sørge for trygghetsalarmer som funker, gjøre det mulig for kvinner å bo i sin egen bolig, få opp terapitilbud til voldsutøvere, jobbe med holdningsendringer, oppdra jenter og gutter til å ha respekt for egne og andres grenser? Nei? Heldigvis får vi vite at det er en mager trøst opp i alt dette. Men hva den trøsten er, må foglarna vite.

Jeg har gjort opp regnskap for det siste halve årets leseliste og resultatet er nedslående. Jeg leser flere kvinner enn menn. Faktisk er kjønnsfordelingen et godt stykke under den korrekte 40-60 fordelingen som vi må strebe etter på alle livets områder. Siden i sommer har jeg lest:

16 kvinner: Alice Sebold: Almost Moon, Joyce Carol Oates: Black Girl/White Girl, Toni Morrison: Beloved, Margaret Atwood: Oryx and Crake og The Handmaid’s tale og Alias Grace, Alice Munro: The Runaway, Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant, Lionel Shriver: We need to talk about Kevin, Clare Allan: Poppy Shakespeare, Tori Amos: Piece by Piece, Sarah Waters: The Night Watch, Marisha Pessl: Special Topics in Calamity Physics, Doris Lessing: The fifth child, Sarah Stridsberg: Drømfakulteten, J.K Rowling: Harry Potter and the Deathly Hollows, Jessica Valenti: Full Frontal Feminism, Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a Yellow Sun .

6 menn: Jonathan Frantzen: The Discomfort Zone, Allan Greenspan: The Age of Turbulence, Stephen Colbert: I am America (and so can you), Philip Pullman: His Dark Materials-serien, Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns, J.M Coetzee: Disgrace.

Man kan selvsagt hevde at underrepresentasjonen av mannlige forfattere kun er en tilfeldighet eller rett og slett et resultat av at jeg er svært kvalitetsbevisst i mitt valg av lesestoff. Men fraværet av mannlige forfattere kan også være verdt en nærmere gransking. Det har jeg gjort. Og her må jeg komme med en innrømmelse: Bøker skrevet av mannlige forfattere har lenge stått for meg som lite allmenngyldige og relevante. Jeg ser for meg seige oppvekstromaner: Det vanskelige forholdet til den alkoholiserte faren, de klamme beskrivelsene av den oppvåknende seksualiteten og de mange intime erfaringer fra mannslivet som har vært med på å prege mannslitteraturen slik jeg har oppfattet den.

Men jeg har altså valgt å utfordre meg selv på en forbilledlig måte. Jeg har derfor lest en bok av mannen Cormac McCarthy. Denne boka, som heter “The Road” vil jeg si er en spesielt velegnet for mitt prosjekt ettersom hovedpersonene i boka er “The Man” og “The Boy”.

Boka handler om en mann og en gutt som prøver å holde seg i live i en verden fylt av aske der nesten alle er døde, og de som fortsatt er i live har du ikke lyst til å møte rundt neste sving i veien. Alt de har er en handlevogn og noen ullpledd og det regner og det snør og gutten sier I’m so cold og I’m so scared og mannen svarer I know og it’s okay.

Og jeg likte den veldig, veldig godt. Dette er med andre ord mitt lesetips til andre som måtte finne at deres andel mannlige forfattere er mistenkelig lav.

Også vil jeg si boka passer ekstra godt i disse tider. Man leser om mannen og gutten som tråkker gjennom snøen i skogen, de har ikke sko og mannen forsøker så desperat å passe på barnet sitt, men de kommer til å dø dersom de ikke finner en boks hermetiserte pærer i et utbrent hus snart. Da er det helt greit med litt kø i butikken. Fordi som Cormac McCarthy sier i et intervju med Oprah Winfrey: Life is pretty damn good.