Oi, oi. Jeg kan melde om en noe nedsatt funksjonsevne den siste måneden. Men i dag har jeg inngått en intensjonsavtale om inkluderende bloggliv. Dette skal være et tjenelig virkemiddel for å forebygge overgang fra blogg til inaktiv tilværelse. Avtalen er tuftet på prinsippet om at det viktigste er å delta da dette erfaringsmessig er en hensiktsmessig innretning: Legg lista så lavt at man så vidt klarer å krype under. I god sosialdemokratisk ånd. Here we go!

Så jeg har ikke fulgt så nøye med i det siste. Ikke i det hele tatt, faktisk. Jeg har derimot sett på Battlestar Galactica og forelsket meg grundig i denne dama. Fy faen, hun er kul. Og god til å fly. Sånn vil jeg også være. Kanskje bortsett fra de emosjonelle traumene og alkoholismen. Og den livsfarlige jobben. Hm.

Men nå er det på tide å minimere eskapismen. Jeg skal begynne å følge med. Det er litt fristende å drøye denne prosessen til TV slutter å sende det programmet med alle de sinte, skjeggete mennene. Dere vet: AAAAAAAAAH! Sinte folk. Jeg får litt angst av det programmet og håper det går av lufta snart.

Personlig trodde jeg vi var enige om at alle burde legge seg i badekaret og chille ut. Puste. Ta en kopp te. Men det er greit det for helvete. Jeg har flere forslag til trygging av verdensfreden i hatten. Her er for eksempel en søt kanin man kan lære seg å kose med. Hvis man klapper den riktig blir den så glad at den flyr av sted. Koselig!

Også er det snart 8 mars. Så skal jeg sørge for å være endelig attført innen da.

Okei. Først. Er det flere enn meg som synes denne barnehagedebatten er helt HYSTERISK? Jeg har ikke barn selv, men velger allikevel å uttale meg bramfritt: Er nordmenn overhodet i stand til å oppdra barn?

Drusilla bor i Oslo og satan vet at det er tett om barnevognene. Jeg har forståelse for at mennesker ikke er fullkomne rasjonelle aktører, men det er allikevel underlig at stadig flere nordmenn, i verden rikeste land, fortsetter å utsette seg for barn. De bærer en stor byrde, foreldrene. Og gud hjelpe den som skulle legge en ekstra sten til byrden, som Atle Dyregrov formulerte det i Dagsavisen. Skal vi tro ekspertene er de fleste foreldre skjelvende masser av dårlig samvittighet og lav selvtillit. Et skjeivt ord og de renner utover gulet: Fratatt selvtillit. Mistet troen på seg selv som god oppdrager.

Han har tilbrakt mer enn 20 timer i barnehagen denne uka…

Personlig blir jeg mest skremt dersom det skal så lite til for å rokke grunnvollene til voksne mennesker. Herregud. Det er i såfall et problem. Men folk fortsetter å ligge sammen og produsere økologisk småkryp. Flere barn får de også. Med viten og vilje. De jeg kjenner fremstår til overmål som robuste og kompetente. Barna er happy. De driter langt i hva ministre og pedagoger sier på TV. Det går helt fint.

Men som sagt, jeg har ikke barn. I lys av bloggdebatten om ulevd og levd feminisme skal jeg derfor heller ta for meg et for meg mer relevant og aktuelt tema i tiden:
Feminisme i partysesongen!

Ja, vi går inn i tiden for gløgg, hvite legger i prøverom med grell belysning, julebord og vaklevorne sko. Dagens Onde Kvinner ønsker dere alt vel i denne tiden og starter serien med noen tanker om pakkeinnkjøp.

I en artikkel fra SSB leser vi: “Det har vært hevdet at kjøp av gaver til familie og venner er det området der likestillingen kanskje har kommet kortest. Det er vanligvis kvinner som sørger for slike innkjøp. Mange vil nok nikke bekreftende til dette”.

Drusilla vet ikke om dette stemmer, men kan ikke si annet enn at hun har lagt merke til fenomenet. Og før noen får sagt “jeg er så lei av sånne feminister som skal nekte meg å kjøpe gaver, og nedvurderer meg fordi jeg liker å glede andre”. Husk, dette handler om “å la mannen slippe til”. I altfor lang tid har menn blitt eksludert fra den førjulsglede det er å halse gjennom Glassmagasinet i vått yttertøy til lyden av julemuzak på desperat jakt etter gave til svigers. This injustice has to end!

Men sørg for all del for at gaveåpningen på juleaften foregår i simultant kaos og ikke i en sånn småborgerlig sekvensiell julegaveåpning der én og én gave skal pakkes opp i alles påsyn. Vi har tross alt andre ting å foreta oss også. Som julefest og skoinnkjøp. Men det blir neste gang.

Drusilla er tøysejente om dagen. Prosjekt Valgkamp-observasjon har sporet fullstendig av og på dette tidspunktet forløper det seg omtrent sånn:

Drusilla: Hvem av disse politikerne ville du liggi med hvis du måtte ligge med én?
Darla: Å herregud, det spørsmålet nå igjen?
Drusilla: Bare svar!
Darla: Hva er det slags debatt du ser på egentlig? Hvorfor har du slått av lyden?
Drusilla: Det er bedre sånn. Se på Øystein Djubedal! Han burde vært med i Frp med den sveisen.
Darla: ?
Drusilla: Jeg tenker enten Lars eller Morten Andreas. Han ser så hyggelig ut.
Darla: Hva med Hill Marta Solberg. Det er ei grepa dame.
Drusilla: Hmm. Det ser ut som om Lundteigen har nappa øyebrynene litt for mye. Det er typisk folk fra distriktsnorge. Har sett det på Toppmodell.
Darla: Har du sett på Toppmodell igjen, Drusilla?
Drusilla: Ja. Herregud. Det stinker.
Darla: Valgkampen?
Drusilla: Nei, det er meg. Jeg trenger en dusj.

Så jeg ser fram til valget er over og vi kan konsentrere oss om viktigere ting. Gjeddenes sexliv, til dømes. Har blitt fullstendig neglisjert i disse valgkamptider. I Apollon, forskningsmagasinet for Universitetet i Oslo, kan vi lese at små guttegjedder har en langt større dødelighet enn små jentegjedder. Dette skyldes visstnok at guttegjeddene i større grad utsetter seg for sannsynligheten for å bli spist. Men: Årsaken kan også skyldes atferdsforskjeller i gytetiden. Da slåss hannene om tilgang til hunnene. Får man en rival i munnen, kan man likeså godt spise den, selv om man spiser lite i gytetiden, forteller gjeddeforsker og postdoktor, Thrond Haugen, ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Biologsk institutt.

Bare gapevidden setter begrensning, heter det videre. Det får en si! Mulighetene for generalisering er store, skulle man tro. Hvis man kan generalisere fra fugler til mennesker burde det være mulig å hente ut noen visdomsord om menn og kvinner her også. Det tror jeg blir veldig bra!

Mens Drusilla prøver å ta seg sammen, kan du, hvis du vil, lese et ganske underholdende og litt rart karaktermord av Drusilla og “kvinnen bak”hos Jon Vogt: Viser Drusilla individualist-ideologiens sanne ansikt? (Takk til Hjorthen som gjorde meg oppmerksom på denne bloggen!)

Drusilla har hatt en hard uke. Det er jaktsesong på ubesluttsomme velgere og Drusilla begynner å kjenne kjøret på kroppen. Jeg er i utgangspunktet positivt innstilt, men det tærer på. Det harde blikket til Erna, Lars sine bedende øyne, Kristin H som liksom skulle være så god og så var hun det liksom ikke allikevel.

Jeg har tatt testene, og lest i avisene. Jeg har svart på spørsmål i Bloggbloggs valgpanel, og jeg har fortsatt ikke bestemt meg. Men dette vet jeg: Jeg klarer ikke en uke til.

Drusilla hadde nemlig et ambisiøst prosjekt. Hun skulle følge med på partilederdueller, paneldebatter og grillinger. Dette skulle sette henne i stand til å ta et informert valg og muligens få en morsom post eller to ut av faenskapen. Det har ikke skjedd. Det som har skjedd er at Drusilla aldri har sett så mye møkkaprogrammer på tv noensinne. Før jeg har sagt trygghet og valgfrihet er valgprogram på mystisk vis byttet ut med slankekrig, nannyhjelp, toppmodell og, du store min, Noen som passer for meg.

Og slik gikk det til at en sjokkert Drusilla ble vitne til at en gjeng life-coachere (?) gikk løs på gjennomsnittskvinnen. De nådeløse menneskene sendte henne på flørtetokt til en Biltema-butikk (ikke spør) der hun skremte livskiten av intetanende familiefedre på lørdagshandling, før dama fikk sjekkekurs på harrybar og mye skryt av coachene for å ha bedrevet stirring og julebordssving. Spesielt inntrykk gjorde demonstrasjonen av hvordan man flørter: Hold blikket litt lenger en vanlig, se ned, over skulderen og tilbake. Hold, ned, over. Og tilbake!

Drusilla blir nok aldri den samme, men Anne Margrethe fikk seg kjæreste og det er jo det det handler om.

Tanken på å stemme feminstpartiet SV ble en smule mer forlokkende. Jeg har dessuten hatt det litt tøft, med alle disse urovekkende programmene og alt. Livskvaliteten min er rett og slett forringet og jeg lurer på om det kanskje er fordi min ressursmessige situasjon kunne vært bedre. Større bevilgninger fra staten kunne gjort underverker, føler jeg, sånn for kvaliteten.

Men situasjonen er desperat. Her kan man ikke vente på at politikerne skal ordne opp. Det må tas grep. Here goes:

Ellinga vellinga vatlandsgutten (ikke presten, jeg stemmer faen ikke på presten),
Slo til kjerringa midt på truten (ikke Erna, vil ikke ha Erna - og jaffal ikke hu Åslaug),
Det skal du ha ditt stygge troll (Carl Ivar er sååå ikke aktuell),
Fordi du ikke kan telle til tolv (Og der var SV ute av dansen),
En, to, tre, fire (Jens?)
fem, seks, sju, åtte (Lars?)
ni, ti, elleve, tolv (Jens!)

Gud hjelpe meg, sånn kan det gå. Her er det bare å bite tenna sammen, ikke tenke på fagbevegelsen og holde seg langt unna resten av valgkampen. Drusilla skal stemme Arbeiderpartiet. Og aldri mer se på fæle programmer på TV2.

Drusilla har vært på Øya-festivalen, og det er med betydelig motvillighet hun vender tilbake til hverdagen.
Bortsett fra en lettere irritasjon over at vokalisten i Franz Ferdinand adresserte sitt publikum med *well, listen gentlemen* så har festivaldagene vært fantastisk frie for sinne og hat. Da ser vi selvfølgelig bort fra Satyricons glimrende konsert. Som det ikke skal gjøres noen feministisk analyse av. (Fri og bevare).

Både Drusilla og venninne Darla ble spurt om legitimasjon flere steder, og forsøkt sjekket opp av Litt Kjent Rockedude. Mandag kom følgelig som en brutal realitetsorientering i det Drusilla innså at hun er en 28 år gammel byråkrat og ikke en 18 år gammel øldrikkende rockejente.

Drusilla har i ettertid gjort et ærlig forsøk på følge valgkampen. Litt sånn: Valgkampen i et “kvinne-under-30 år med-høy-utdanning-som-jobber- i- offentlig-sektor”-perspektiv. Høres gøy ut? Næh, egentlig ikke.

Vi startet friskt med å lese Karita Bekkemellem Orheim fra Ap som roper varsku i Dagsavisen på søndag: Hva med et likestilt arbeidsliv? Vi får høre det vi vet fra før: Kjønnsdelt arbeidsmarked, tradisjonelle yrkesvalg, deltidsarbeid, omsorgsyrker. Orheim viser til statistikk som viser at arbeidsledigheten øker mest blant kvinner og at yrkesaktiviteten har gått tilbake, spesielt for kvinner i aldersgruppen 16-24 år.Jeg ville nå tro at en nedgang i yrkesaktivitet i denne gruppen først og fremst skyldes at jentene i større grad studerer. Men kanskje sitter dem hjemme med kontantstøtte, hva vet jeg. Bekkemellem Orheim mener at det bør ropes varsku. Javel. Varsku, da! Next!

Nestekvinne ut er Kristin Halvorsen som er selvskreven i “kvinne-under-30-år”-perspektivet. Halvorsen freste godt på grillen hos TV2, og du kunne se hvordan hun tenkte “smile nå til disse skittviktige kjerringene, jeg er den mest sjarmernde partilederen, smile og le”. Vi fikk høre om Kunnskapsnasjonen som kan oppsummeres med mer penger til utdanning og en tur i parken. Så var det litt om barnehager. Og i motsetning til Stoltenberg likte jeg den 2-års garantien. Hvor vanskelig kan det være?

Drusilla skal uansett ikke ha barnehageplass i neste periode. Med mindre denne regresjonen jeg er inne i tar helt av. Men med litt anstrengelse skal det være mulig å heve den mentale alderen fram til valget. Et første skritt blir studentfestivalen der Drusilla har rollen som 23-årig student med studielån i lomma og ølteltet i sikte.

Det er fryktelig mye galt med dagens unge kvinner. Det er fryktelig mange som vet svært godt hva som er galt og hva de bør gjøre. Og de er ikke gjerrige på kunnskapen. Sist var det altså professor Ståle Einarsen som var så god å øse av sin innsikt på forsiden av Aftenposten. Det er for vårt eget beste. Det er for å hjelpe. Det er rent så en ond kvinne blir rørt av all denne omsorgen.

Det er ikke så mye mer å si om Einarsens utspill. Em på Et godt sted har en ypperlig post som dekker det meste. Men jeg har en annen saksopplysning til dere som sitter og lurer på hva det er med dagens unge kvinner. Hodejeger og konsulent Heidi Wiggen i konsulentselskapet Vísindi er en av dem. Hun møter mange arbeidstagere i 30-årene som ennå ikke har fått barn, og uttaler til Aftenposten:

Mange venter for lenge, jeg har lurt veldig på hvorfor. Jeg vil tro at det er et behov for å planlegge alt, og strekke på den unge voksentilværelsen. Men du kan ikke bli konsernsjef i Statoil, være nyutdannet og få barn samtidig, sier hun.

La meg gjøre dette veldig kort. Jeg vet at vi alle sitter der på jobbintervjuer og later som om alt vi har gjort frem til nå er en eneste kjede av premediterte og planlagte steg som har hatt som eneste formål å lede frem til dette jobbintervjuet, denne jobben. Så sitter man der og etterasjonaliserer alle livets hendelser og vrenger og vrir på brikkene slik at vi en stakket stund kan skape den riktige illusjonen av kontroll og målrettethet.

Vel. Heidi Wiggen lurer fælt på hvorfor kvinner ikke bare kan ordne seg litt bedre, og ikke drive å drege ut ungdomstida. Jeg kan bare snakke for meg selv, men dette vet jeg: Unge kvinner er også mennesker av kjøtt og blod. Noe planlegger man og noe angrer man på, og masse er bare tilfeldigheter og folk man møter og forelskelser og kanskje blir man deprimert og så er det noen som dør og man forelsker seg igjen og gjør noen skikkelig smarte valg, har litt flaks, har litt uflaks, driter seg ut, drikker for mye, får orden på livet, surrer enda litt mer, kanskje får man barn og kanskje ikke, og det er messy og det er rotete, men det er for helvete et liv.

Så bare fuck off! Jeg har ikke lyst på jobb i Statoil uansett!

Drusilla er lat tomat på ferie, “et sted i innlandet”. Hjernen er for anledningen belagt med et tykt lag teflon. Alt crappet bare preller av. I går hørte jeg hele Sjeriåu på bilradioen uten å miste fatningen og uten at referenget satt seg fast i hodet. Det skulle gi en indikasjon.

Jeg har til og med lest kronikken til en viss Ole Texmo i DB (ikke på nett) om “den norske kjønnskrigen” med et smil om munnen. Dersom enkelte aparte sjeler velger å tro at engasjement mot vold mot kvinner er en Dan Brown-aktig konspirasjon fra mannevonde statsfeminister og feminine kjønnsforskere med forgreininger helt opp i… Barne- og familiedepartementet!!! (Vatikanet ville ikke være med denne gangen) så… Alt maset om vold i hjemmet, krisesentre og blåmerkene? Nope. Finnes ikke. Kun en djevelsk konstruksjon for å underkue menn. Fiffig, ikke sant? Feminisme? - Er til for å for å plage pene jenter og irritere vettet av menn. Hallo, liksom!

Men fra den mer virkelighetsorienterte delen av verden kan Drusilla rapportere om at Harry Potter fortsatt er fin-fine saker, og til alle som anbefalte Firefly: Shiny! Takk for det og gleder oss til filmen! Alltid bra dialog og kule og tøffe damer hos Joss Whedon. Drusilla har for øvrig funnet en ny kul og tøff dame i Veronica Mars som kan anbefales dersom du liker kule og tøffe damer som går på high-school. Kule og tøffe damer i tv-serier er som kjent en mangelvare så det føles riktig å si det mange ganger. Kule og tøffe damer. Mer av det.

Damene i Destiny’s Child er derimot ikke kule og tøffe. I det hele tatt. Den nye singelen deres Cater 2 U burde vært utsyrt med obligatorisk spypose. Og solgt sammen med en Cola for å døyve de verste kvalmebølgene som gjerne følger i etterkant av brekningene.

Dagens onde kvinner ønsker dere alle en videre god sommer, og pass opp for maneter, mygg, sutregutter og altså, denne skittsangen:

Dagens onde kvinner er nevnt i Dagens Næringsliv! Dagens Næringsliv! Drusilla har et litt anstrengt forhold til den avisa. Drusilla jobber nemlig i offentlig sektor, hun er til alt overmål byråkrat, og vet godt at man som byråkrat skal ha litt mindreverdighetskompleks overfor de driftige kvinnene og mennene som jobber i næringslivet. De skaper verdier og løser problemer. Det er bra for Norge. Når Drusilla sitter på avdelingsmøter så vet hun godt at det er bedre å referere til en artikkel i DN enn en artikkel i Dagsavisen. Og jeg har jo prøvd å lese avisa. Men det blir litt som å dra på en fest der man ikke kjenner noen. Jeg snakker ikke språket, og når jeg leser stillingsannonsene står det klart for meg at det kommer jeg nok aldri til å gjøre.

I Norge er kløften mellom offentlig og privat sektor stor. Mobiliteten er lav. Folk holder seg til sine, og fordommene florerer. En gang var jeg på et seminar om entreprenørskap. Innlederne var entreprenører og samtlige vippet på hælen med den ene hånden i dresslomma slik det beskrives i Wonderboy. Men itillegg hadde samtlige problemer med sure oppstøt. Ikke i overført betydning, selv om de også serverte syrlige betrakninger om offentlig virkemiddelapparat. Nei oppgulp fra magen som de måtte skjule med et udelikat kremt i mikrofonen. Antakelig hadde alle fått servert en lunsj med innslag av løk og halvrotne rotfrukter, men det fikk meg til å lure. Er det stresset? Magesår? Får man dårlig fordøyelse av å være gründer? Forlokkende var det ikke.

Men det er heller ikke spesielt fristende å bli ei treig offentlig sektor-dame. Snusfornuftig og kritisk med nuppete klær som drar på kurs, masse kurs og videreutdanning, og konferanser. Ingenting skjer, men man har tenkt mye og skrevet mange og lange rapporter.

Så man kan velge: Jobbe med ting man synes er genuint interessante og viktige for samfunnet. Eller man kan få ting til å skje. Gjøre ting. Se resultater. Jeg kunne laget en firefeltstabell, men vi gjør det mer effektivt siden det er lørdag:

1. Interessant og samfunnsviktig OG Ting skjer = Drømmejobb enten det er privat eller offentlig
2. Interessant og samfunnsviktig MEN Ting skjer ikke = Offentlig sektor
3. Ting skjer MEN ikke interessant og samfunnsviktig = Privat sektor
4. Ting skjer ikke OG totalt uinteressant og uviktig= Dilbert i alle former - offentlig og privat

Men da har vi ikke lagt til lønnsdimensjonen. I valget mellom alternativ 2 og 3 kan jo et par hundretusen i lønnsforskjell også spille inn.

Til slutt en privat melding. Til min gamle venninne med jobb i det private som sendte en tekstmelding i går for å høre om jeg hadde lyst til å bli med på middag på Magma i dag: Jeg jobber i offentlig sektor, hallo!

Min venninne Darla har en teori, eller mer korrekt, - en sterk følelse av at blant de aller beste menneskene er det flest jenter. Ikke det at jenter er bedre generelt, men at av de aller beste er det flere jenter. Dette høres kanskje litt Larry Summers-aktig ut (Harvard professoren som mente kvinners medfødte egenskaper medvirker til at de sjelden når opp blant de aller beste innenfor naturfag), men vi tror ikke det er arv altså. Vi tror det er miljø. Eller bøker for å være helt presis.

Via Tor Andres utmerkede liste over leseverdige artikler kom Drusilla over denne saken i The Guardian. Noen har forsket og funnet ut at mens kvinner leser bøker skrevet av både kvinner og menn, leser menn bøker skrevet av menn. Selv pleier jeg alltid å si at jeg kun leser bøker av kvinner når tema kommer på banen: Jeg er for ung til å lese gnålet til livsudyktige menn som strever med sin identitet. Det sier meg ingenting, det gir meg ingenting. Engang begynte jeg å lese triologien til Kjærstad, men vek tilbake i avsky etter et par sider.

Det er selvfølgelig ikke helt sant, at jeg ikke leser menn, selv om jeg skyr sutregutter av alle slag. Men jeg sier det, og folk synes jeg er ufattelig sneversynt og teit. Og litt for freidig. Men spør en mann hvilken bok av en kvinnelig forfatter han leste sist. I artikkelen er en av forskerne intervjuet:

‘When pressed, men are likely to say things like: “I believe Monica Ali’s Brick Lane is a really important book - I’m afraid I haven’t read it.” I find it most endearing that in 10 years what male readers of fiction have done is learn to pretend that they’ve read women’s books.’

Hva blir det neste: At mannlige fotballfans tror de må late som om de kan navnene på damene på landslaget i fotball?

For litt siden leste Drusilla et bokintervju i Aftenposten der det mannlige intervjuobjektet listet opp bøker skrevet av kvinner hvorpå journalisten bemerket: Ja nå blir sikkert kvinnebevegelsen glad. Vel. Det kan kanskje være på sin plass å orientere om at å lese kvinner når du er mann ikke helt er å sammenligne med å ta oppvasken eller trå til i andre umandige og nedverdigende aktiviteter. Du får ikke noe klapp på skuldra av meg. Men du får kanskje KUNNSKAP og INNSIKT, og dersom det er så vanskelig å forstå er det ikke rart de aller aller beste fortsatt er jenter. Fordi de leser bøker av kvinner og menn. Og forstår mer. Blir bedre og smartere. Kanskje.

Drusilla har forøvrig foretatt en høyst summarisk gjennomgang av flere bloggeres svar på litteraturutfordringen, og i kan, i beste Dagblad ånd, konkludere med at mannlige bloggere leser bøker skrevet av menn. Men her er min liste:

Hvor mange bøker eier du? Et par bokhyller.

Hvilken bok var den siste du kjøpte? Ni putes, ni soumises (Ikke horer, ikke undertrykte) av Fadela Amara, om jenters kamp for et fritt liv i de franske forstedene. En bok som er tydelig og løsningsorientert, men aldri hatefull og bitter. I motsetning til endel av kritikken som kommer utenfra.

Hvilken bok var den siste du leste? Antéchrista av Nathalie Nothomb, sær og belgisk forfatter med høye salgstall.

Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
I min uformelle undersøkelse fremkom det også at et uvanlig høyt antall bloggere faktisk har lest flere bøker mer enn tre ganger. Det finner jeg usedvanlig. Det kan umulig være representativt for den øvrige befolkningen. Noen bøker har betydd mye for meg selv om jeg ikke har lest dem fire eller flere ganger.

Den lille vampyr- bøkene
L’Education sentimentale av Stendhal fordi jeg brukte den som spåbok i et år. (Spør et spørsmål og slå opp på tilfeldig side. Fikk utrolig mange dårlige råd av den boka.)
The Bell Jar av Sylvia Plath fordi det er fint å kikke nedover en stund
En veloppdragen ung pikes erindringer av Simone de Beauvoir fordi man skal komme seg opp igjen
Harry Potter fordi det hjelper når man er veldig trist

I Dagbladet i dag leser vi en kronikk signert Ole Mic (sic) Thommessen som er Høyres kulturpolitiske talsmann. Kronikken har fått det klingende navnet Kultur og næring - klima for skaperkraft og inneholder mye sånn “i et høykostland som Norge, bla, bla, kompetanse og kunnskap, bla bla, fremtidig velferd, bla bla kreative næringer”. Drusilla holder selv på med en utredning med arbeidstittelen Kultur for ondskap - vilje til frigjøring og andre bra ting i et nytt årtusen så det viktig for meg å følge med på sjangeren. Jeg har ikke mye peil på samarbeid mellom kultur og næring og sånt, men jeg fant dette sitatet uimotståelig:

Når vi diskuterer vårt lands fremtidige verdiskaping ligger ofte fokuset på udanning (sic) og forskning. Dette er selvsagt riktig, men vi trenger også et klima for den skaperkraften som springer ut fra det irasjonelle (sic), lekenheten og den manglende logikk. Dette er kunstens arena og kulturlivets kompetanse.

Dette høres mer ut som Høyres arena og næringslivets kompetanse, minus lekenheten, spør du meg. Makan til nedlatende holdning da mann! Skulle jo tro man snakket om kvinner i styrerom.