Drusilla har vært jævla grumpy hele helgen, men nå er det endelig fred i ondeheimen, og på tide å lufte ut mugg!

Dagbladet har tatt tak i saken om de svenske ekstrem-feministene på bloggen sin, og debatten som følger er omtrent like skrekk- og greslig som synspunktene damene i den svenske dokumentaren forfekter. Drusilla får en akutt følelse av GNA-GNAAA-GNAARGH og må for all fremtid huske å styre utenom denslags. Det er bare å erkjenne at jeg er en følsom ond pike.
Jeg måtte se opptil flere episoder av nyanskaffet Angel for å bli kvitt den vamle følelsen av idioter. (Avkledd vampyr reddet dagen! Igjen).

Sarte sjeler har det ikke lett om dagen. Senest i kveld leser jeg på Aftenposten at at av de 100 mest omtalte personene i media er 13 kvinner. Tretten. Ned fra 18 i 2003 og 17 i 2004 i følge propaganda. Aftenposten kommenterer:Landets mest omtalte kvinnen hittil i år er statsråd Erna Solberg (H). Høyrekvinnen havner på en pen fjerdeplass på listen. Du store min, en fjerdeplass, det var jommen godt gjort av Høyres leder. Tretten kvinner altså. Jaggu sa jeg makt og kjønn! Og må tydeligvis fortsette å si det til det blir litt fortgang i sakene.

Jeg forventer meg et litt annet tall neste år, bare så det er sagt. Og massiv omtale av en eventuell ny prinsesse IS JUST NOT GOING TO CUT IT! Så mange serier med avkledde vampyrer finnes det faktisk ikke. Anse dette som et rop om hjelp!

Og det hjelper heller ikke å fylle opp kultursidene med fem på fjortisgata som synes å være Dagbladets nye kultursatsing. Ok, blekka har en stram økonomi, men dette er jo bare trist. Skriv gjerne om ungdom, snakk med dem og ta bilder, men legg nå for guds skyld på en eller annen analyse av et slag. Statistikk, forskning, herregud en vrøvlete kommentar fra en sosiolog duger det. Til nød en tårvåt skildring av Margreth Olin. Hva som helst. Og den greie med at mødrene er helter: Veldig rørende. Flott å se kvinner i mediene. Virkelig.

Om noen har tips til oppslukende og eskapistiske serier som jeg kan vaske hjernen med er det veldig velkomment. Lageret mitt holder max en måned nå…

ADVARSEL: Dette er en venstrevridd, politisk korrekt post om helsesektoren. Klikk for livet eller les om hvordan tidligere Jern-Ernas forsøk på menneskelighet kan komme til å koste dyrt!

Dagens onde kvinner har tidligere tippet at Høyres egne Erna kommer til å stå frem som valgkampens ubestridte sjefsape. Etter Høyres landsmøte er vi mer usikre. Erna har nemlig lagt seg i selen for å få frem partiets menneskelige side. I Aftenposten idag blir hun såfremt omtalt som moderlig. Og hun har som kjent byttet ut det fine slagordet Fortsatt fremgang nu med det mer varme Trygghet for hus, hjem og bolig. Eller var det jobb? Hva med Trygghet for hus, hjem, hytte, bil og andre kapitalinvesteringer? Bare fantasien setter grenser, og det er uansett bedre enn denne patetiske KrF terpingen på barna, barna, barna. (Selv om det ligner til forveksling på Storebrands nye reklamefilm).

Men hvorom allting er, Erna har en misjon og det er å vise at Høyre er mer enn skatt og økonomisk vekst. Høyre er også opptatt av mennesker, menneskeverd. Denslags. Men i motsetning til Kristin Halvorsen som er mer sånn festlig, men uansvarlig ødeland av en tante, er Erna mer ansvarlig mor som sørger for trygge rammer for utvikling.
Men dette skulle handle om helsesektoren, dette dritkjedelige, men akk så viktige tema. Stadig færre jenter ser for seg en (manglende) karriere innenfor trøste- og bæreyrkene og menna er vanskelig å be. Vi snakker om et kommende massivt underskudd på arbeidskraft. Ikke en tid for barnslig dilldall og nykker om hvem som er verdig til å tørke en i ræva med andre ord.

I Aftenposten i dag kunne vi allikevel lese om hjelpepleiere med innvandrerbakgrunn som blir trakassert av eldre pleietrengende. De vil ikke slippe dem inn på rommet eller hjemme hos seg. (Og nei, vi snakker ikke om demente, men om normalt oppegående gamliser).Dette er i følge artikkelen et utbredt problem. Javel, tenker jeg, de får vel sitte/ligge og tenke litt på det så ombestemmer de seg nok når det har gått en stund. Ellers så får de vel betale alt sjæl hvis de skal være så jævla rasistiske på det.

Samtidig uttaler Erna på nettpraten på samme avis:

Hei! jeg snakker veldig mye om selvrespekt og menneskeverd. Det er faktisk hele begrunnelsen vår for å ønske mer valgfrihet, særlig for de som trenger hjelp til å klare seg selv i hverdagen. Ved å gi brukerne rett til å velge hvem som skal hjelpe dem i sitt hjem, gir vi mer selvrespekt og makt til den enkelte. Det skal ikke være slik at man skal grue seg til å få hjelp hjem fordi man ikke vet hvem som kommer og om det er et nytt ansikt nå igjen. Det er det mange som gjør i dag.

Jeg lurer på hvem alle disse redde gamle menneskene er? Kan det kanskje være de samme som ikke skal ha gølvet sitt vaska av annet enn hvite ordentlige damer? Og hvis så er, må vi virkelig betale for de ekstrakostnadene det vil medføre? For hvis man skal rette seg inn etter den slags kan det kanskje fort bli dyrt, for ikke å snakke om vanskelig å dekke opp den kommende mangelen på arbeidskraft? Og da har vi ikke engang vært innom arbeidsforholdene for de som jobber der. Eller er det sånn at man satser på at problemet kommer til å, skal vi si, dø ut av seg selv?

Våren er en favoritt her hos dagens onde kvinnner. Men våren kommer også med sine mørke skyer som truer med å forpeste en ellers fornøyelig tilværelse. I disse dager foregår to skjebnesvangre prosesser som skal få store konsekvenser for fremtiden. Vi snakker om valgkampen, den politiske, gud hjelpe oss alle.Og om det noe mindre viktige, men i et kortsiktig perspektiv svært avgjørende, valget av sommerens sommersang.

Valgkampen, den politiske, er i gang. FlørteJens har fått bred dekning i Dagbladet. Denne tørre, tørre mannen blir fremstilt som en moderne alpha-hann med en enorm fysisk tiltrekningskraft. I dag var det Lars Sponheims tur, og han skal faen ikke være noe dårligere. I et intervju i Dagens Næringsliv kunne Lars sjøl annonsere at “jeg er kanskje på mitt beste som politiker nå - i skjæringspunktet mellom alder, erfaring og vitalitet”. Drusilla venter i spenning på neste kandidat og det avgjørende slaget om hvem som blir valgkampens sjefsape. Tør vi tippe Erna Solberg?

Det er sikkert at disse og flere kommer til å prege månendene som kommer. Det er er fortsatt uvisst hvilken sang som skal forfølge oss i den samme tiden. Men jeg har dette å si: Hvis det blir den irriterende lille mannen med E-ordet, e-ordet, for første gang i historien så kommer jeg til å klikke. Nå har vi hørt Idol-Sandra synge ring meg opp når du får tiiiiiid, jeg vet du ikke har glemt at jeg var din favoriiiiiiitt, og jeg er ikke interessert i en sommerflørt med enda en føkkings imbesil ung mann som synger at når de andre jentene sier prate, prate, sitter du bare å ser søt ut.

Kan noen vennligst opplyse disse menneskene om at 50-tallet er forbi. Enkelte mennesker har jo som kjent litt tungt for det, men helsikke heller. Det er noe som heter å synge inni seg. Eller det burde vært det.Og det burde definitivt inn som fag i skolen!

Norge har det høyeste utdanningsnivået i verden dersom man ser på andelen unge folk med høyere utdanning. Og det er folk jeg ser mye til. Vi er et kunnskapssamfunn, og det er veldig bra, da kan vi få mye verdiskaping og innovasjon og kloke mennesker.

Slik er det, mer kunnskap = et bedre samfunn!
Eller kanskje ikke. Det eneste sikre vi vet er at mer kunnskap fører til mer rødvin, eventuelt jazz. Det mangler rett og slett en dimensjon i det konvensjonelle synet på kunnskapssamfunnet. Jeg kaller det: Å få ut fingern.
Dette gir fire muligheter for fremtidig samfunnsutvikling:

Fra min sysnvinkel kan det se ut til at vi beveger oss mot flere rødvinsdiskusjoner. Dette er trivelig, men bidrar ikke nødvendigvis til et bedre samfunn ettersom, vel, man sitter på café og dagen etter er man litt indisponert.

Det er også sterke krefter som trekker mot fordumming og handlingslamming, her representert ved TV3 programmet Shopaholic. Dette er ikke spesielt trivelig, men heller ikke så skadelig for samfunnsutviklingen ettersom det tar tid å konsumere og attpåtil ta seg bra ut.

Mangel på kunnskap i kombinasjon med stor vilje til å handle, kan være trasig. Dette er grunnen til at du MÅ stemme ved valg. Alt annet er helt utilgivelig. Denne utviklingen kan være skadelig for samfunnet ettersom idiotene har fått ut fingrene, og de har dem på et fat du ikke vil at de skal røre ved.

Så er det den siste muligheten, et bedre samfunn, det er dit vi vil. Men den som har forsøkt å forene kunnskap med handling vet at det er vanskelig. Mye vanskeligere enn man skulle tro, og mye vanskeligere enn politikerne prøver å fremstille det som.

Da Bondevik i dag uttalte seg om innsettelsen av Kvarme som ny biskop i Oslo sa han at han håpte at alle de som hadde talt så varmt om toleranse og menneskeverd den siste tiden nå ville møte den nye biskopen med toleranse og vidsyn. Når den milde far i huset finner det nødvendig å komme med en slik nedlatende irettesettelse av de som har vært så intolerante at de ikke har syntes noe om å få en intolerant biskop til Oslo, så finner Drusilla det nødvendig å erklære seg som intolerant. Jeg er intolerant og ond! Det føles bra.

“Intolerant toleranse”-argumentet begynner å bli en forslitt øvelse i finurlig begrepsbruk, alltid fremført med en selvgod og selvrettferdig harme. It goes like this: Folk som er tolerante gjennom sin avstandstagning fra diskriminering på basis av kjønn, seksuell legning, hudfarge osv. er egentlig de mest intolerante av alle fordi de ikke tolerer meningene til de som av ulike grunner hevder sin rett til å diskriminere folk de ikke er enige med.

Jeg har et forslag: De som av ulike grunner ønsker å uttale seg negativt om grupper av mennesker i samfunnet, får værsågod tåle å høre det. Da hjelper det ikke å sutre om personhets. Hvis du insisterer på å være kjip mot folk kan du ikke samtidig insistere på at de skal være hyggelig mot deg. Sorry, ass! Jeg kan respektere at folk har meninger jeg ikke er enig i, men koselig blir det ikke.

Dagens onde kvinner er svært vrangvillige, og kritisk innstilt til det meste. Dette er en strategi som har vist seg å fungere helt utmerket, både privat og i jobbsammenheng.

Jeg kan forsåvidt se poenget med å være både POSITIV og KREATIV, men å etterleve noe slikt virker uforholdsmessig strevsomt og ikke minst kjedelig. Å skrive om det å være POSITIV og KREATIV er enda verre, noe som illustreres i fullt monn i dagens Dagblad. Stakkars, stakkars kriserammede journalistene som blir pålagt å skrive sak om å bli en vinner på nitti dager.

Michael Heppel er en mann som har gitt ut en bok om å være POSITIV. Hvis du er det til enhver tid blir du briljant på nitti dager. Vi får vite at man ikke bør si “jeg er blakk” og “dette er elendig”, men “jeg kunne trengt mer penger” og “dette kunne vært bedre”. Journalisten har også fått med seg noen gullkorn fra standup-mor (sic) Elena Krantz: “Små ting som ordvalg kan bidra til dette (altså POSITIVE tanker). For eksempel beskriver jeg aldri noe som et problem, i stedet kaller jeg det en utfordring”.

Jøss! Og jeg som alltid har trodd at folk som ordlegger seg på denne måten er sarkastiske!

Her hos dagens onde kvinner forholder vi oss til orntli’ forskning, og den viser at triste og negative mennesker er mest effektive i kritisk tenkning og kommunikasjonsevne. Enda mer forskning viser at sutring og klaging på arbeidsplassen er bra for samholdet og lojaliteten i organisasjonen. Dette stemmer svært godt med min erfaring fra stort Dilbert-aktig byråkrati. Man får riktignok ikke gjort noe, men det er en annen skål.

Nå venter vi bare på forskningen som viser at sinnajenter er smartere enn “idol-søte” gutter.

Dagens Onde Kvinner har satt seg fore å presentere onde kvinner - som en motvekt til nekene vi er omgitt av til daglig. Denne uken er det spesielt TV3s nysatsing Shopaholic som gjør at denne bloggen må utstyre seg med en ny ond kvinne. Det er ren nødverge! Programlederne er tre utspjåka drittunger med et svært begrenset ordforråd. Hver gang en av de stakkars deltakerne har kreket seg over catwalken i noe sammenrasket ræl fra sponsorbutikkene kommmer sjefsneket Pia Haraldsen med den samme kommentaren: Ja, da tror jeg vi har sett nok. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Det hele er en svært ubehagelig opplevelse. Det er litt som å høre norske standup-komikere snakke om at jenter har skapet fullt av klar men ingenting å ha på seg og BLA BLA BLA. Pinlig med andre ord. Og samtidig sitter jeg og ber en stille bønn om at det sitter nerdejenter rundt på de tusen pikeværelser som gir fullstendig faen i hva du bør ha på deg på en operapremiere eller på afterski i Chamonix.

Da er det nesten bedre å skrive dagbok.

Anaïs Nin skrev dagbøker. Og hun var en ond kvinne. I dagbøkene skildrer hun sin egen intellektuelle utvikling og sine mange og intense forhold, til Henry Miller, Otto Rank mfl. som hennes vidsynte ektemann gjennom 50 år tolererte med stor ynde.Ingen utlegninger om politikk, terror eller, grøss og gru, presidenten i USA. Tekstene er fulle av fantasi, lidenskap, skarpe observasjoner og løgn! Hun er ytterst feminin, selvopptatt og forfengelig. Men å lese henne er alltid som å drikke et stort glass kaldt vann.

“There will never be darkness because in both of us there’s always movement, renewal, surprises. I have never known stagnation. Not even introspection has been a still experience…” August 1932 fra Henry and June

Forrige onde kvinne var navnesøster og inspirator Drusilla.

Drusilla har vært slem pike. Noen enerverende romanfigurer har fått unngjelde. Første offer er en 34 år gammel mann bosatt på Grünerløkka i Oslo.

Krypet
Hun får øye på ham i begynnelsen av Thovald Meyers gate. Det er noe kjent med den feite kroppen, noe med måten han beveger seg på, den lutende ryggen. Huden er som en galtes, hvit som skummet melk med rødlig, nesten gult hår, skjegg og øyebryn. Hun går et par meter bak ham, men kan allikevel ane noe av den ekle utstrålingen hans.

Feite fugler flyr ikke
Han fortsetter oppover Thovald Meyers gate, saktner farten ved Bar Boca, kaster lange blikk mot to jenter som sitter på krakken utenfor. Øynene hans er fulle av desperat forakt. Han mumler noe såvidt hørbart. Horer! Hun rykker til, det er som om hun er fjernstyrt. Blod, kjemi, alt fosser rundt i kroppen, pumper og presser mot hals og tinning, det vibrerer i hendene. Og der kommer Torshov trikken. Først tenker hun at hun kan puste dypt, la det passere. I stedet går hun nærmere. Hun dytter ham. Han seiler ut forann trikken, helt motstandsløst.

Kjærlighet
I tiden etter har hun stort sett vært glad. Teknisk sett var det kanskje drap. På den annen side er hun ganske sikker på at fatsoen ville ha ordnet det selv før eller senere.

Neste uke: En lei drukningsulykke.

I en velskrevet artikkel i Samtiden tar Nina Østby Sæther opp de problematiske sidene ved den vestlige selvrealiseringskulturen. (En kortversjon av artikkelen er å finne i Dagbladet).Gjennom en kritisk lesning av diverse selvhjelpsbøker finner hun en rekke likhetstrekk mellom idealet av det selvrealiserte mennesket og beskrivelser av psykopater i psykologisk litteratur. Som illustrasjon av poenget viser hun til episoden av The Simpson der en gjennomreisende selvhjelpsekspert holder kurs for Springfields innbyggere. I det påfølgende blir Bart, denne forvorpne ungen, trukket frem som «et emosjonelt sunt individ med en fullt utviklet ego-integritet», altså som et eksempel til etterfølgelse for den voksne befolkningen. Det går, som artikkelforfatteren påpeker, dårlig.

Slik jeg leser artikkelen representerer den et ønske om å rette søkelyset mot noen problematiske tendenser i vår kultur. Et ekstremt fokus på selvrealisering gjennom reklame, filmer, bøker og mer diffuse krav fra omverdenen, kan medvirke til at folk utvikler trekk som vi vanligvis forbinder med psykopater: Mangel på empati, ekstrem egoisme og generell uvilje mot å aksepterer allmenne normer og regler. “Psykopaten beskrives videre som en person med storhetsideer om egen verdi, og med en urealistisk og overdreven oppfattelse av egne evner og betydning”.

Dette er jo et skremmende perspektiv. Hvor gyldig det er som en diagnose av vårt samfunn er heller usikkert. Riktignok hører man stadig kommentarer om ungdommens urealistiske selvbilde (Idol-generasjonen som ikke skjønner at de synger surt, men tror det holder å være seg selv osv). Men psykopater kan de vel ikke sies å være. Det er også mulig jeg har vært forskånet for psykoer i berserkgang over landet, pumpet opp på elsk deg selv mantraer. Men dette overbeviser ikke meg.

Typisk nok er det Marge, den selvoppofrende husmoren, som i episoden av the Simpsons lærer om selvrealiseringens mørke sider. Det mangler ikke på liknende historier i amerikanske tv-serier. Kona til Raymond i tv-serien Alle elsker Raymond forsøker stadig å finne sine egne prosjekter her i livet, men mislykkes gang på gang. Akkurat når vi tror hun endelig skal ta igjen overfor den bakstreverske svigermora og barnslige mannen er det pinadø svigermor som får rett igjen. Akkurat når det gjelder selvrealisering som tema hadde det vært nokså relevant å problematisere denne kjønnsdimensjonen spør du meg.

Jeg er ingen tilhenger av selvhjelpsbøker, eller folk som ikke skjønner at andre mennesker finnes. Jeg tror imidlertid det er en helt annen tendens i vår kultur vi bør være oppmerksomme på, nemlig feighet! Folk som ikke griper inn når de er vitne til brutal fremferd av det lille mindretallet psykoer som jo tross alt finnes. Folk som er redde og forsagte. Folk som ikke ringer politiet når de hører en person blir banka opp i naboleiligheten. Ikke en veldig sexy “diagnose”, men det får stå til.

“Det finnes én grunn til å mislike- og hundre grunner til å elske Tine”, sa Ingebrigt Steen Jensen i et debattprogram om den siste ukens tildragelser i meierebransjen. Han glemte å nevne sitt engasjement for bedriften, både som rådgiver, reklamemaker og forfatter. Men at noen skulle stille spørsmålstegn ved Steen Jensens habilitet og troverdighet, ja, det vil han ha seg frabedt. Riktignok tok han i dagens Tabloid selvkritikk for å ha unnlatt å nevne sine koblinger til Tine, men understreker på det sterkeste at han stilte opp ene og alene i kraft av sitt engasjement som samfunnsborger(!) At folk oppriktig lar seg engasjere av de underligste ting skal jeg ikke betvile. Men et slikt brennende engasjement for ost høres kanskje litt snodig ut for folk flest, det vet også Ingebrigt som kjenner mediegamet bedre en de fleste. Dermed forsøker han seg på et av de eldste triksene i boka: Snu problemstillingen på hodet, fremstill deg selv som offer og gå hardt ut mot kritikerne, si at de burde skamme seg for å komme med alvorlige beskyldninger mot en grei kar som bare er ærlig interessert i samfunnsspørsmål. Nei dere, vil vi ha et samfunn der folk blir spikra opp etter veggen for den minste ting av sure forskere og besserwissere?

Og til det vil jeg svare et ubetinget ja! Hammer og spikre ligger klare. For den minste ting!

Rett og slett fordi jeg ikke vil ha et samfunn der folk med makt kan bruke sin innflytelse uten at andre skal ha en legitim rett til å gå dem etter i sømmene. Det er mulig folk som folk som Steen Jensen mener at samfunnet vårt ville bli mer dynamisk, innovativt, løsningsorientert eller hva de nå kaller det, uten innblanding fra brysomme mennesker med kritisk sans. I så fall er han i godt selskap med korrupte politikere, tjeneste- og businessmenn i hele verden. Uten sammenlikning forøvrig.