Å nei. Det er en så vanskelig debatt på gang. Verneplikt for kvinner. Er det rett. Er det galt. Kan man plutselig finne på en haug pussige argumenter for å videreføre kjønnsdiskriminering? Tydeligvis. Jeg er lei for å være Captain Obvious, men her er løsningen:

1. Hvis man synes det er fælt å tvinge kvinner (fyfy, forsvaret er så hierarkisk og drepete), da synes man det er fælt å tvinge menn også.
2. Da må man jobbe mot verneplikten.
3. Men man kan ikke diskriminere.

Ok?

Er det OK for deg også Linda Cathrine “Vi e aill indivda” Hofstad? For det ser ut som om det er oppstått litt forvirring hos deg særlig. What’s it gonna be? Gruppe, individ? Gruppe, individ?

1 august, Statsfeminismens tvangstrøye

De henger fortsatt igjen i forestillingen om at kvinner er en særegen interessegruppe. Det de i sin reguleringsiver har oversett er at dagens kvinnekamp ikke kan drives ut fra kampen for kollektive gruppers rettigheter. Kvinner i dag forventer å bli sett på som individer med ulike ønsker og behov, ikke som en kollektiv gruppe hvor noen selvutnevnte feminister har påtatt seg oppgaven med å kreve spesielle rettigheter og lovreguleringer.

16 august, om verneplikt for kvinner:

Det ville være et tilbakeslag for likestillingen å tvinge kvinner inn. Vi vet at kvinner ikke får lik lønn for likt arbeid, fordi de ofte er hjemme med barn og blir hengende etter med utdanning og karrière. Å holde dem utenfor yrkeslivet nok et år vil bremse likestillingen i arbeidslivet.

Dette må være noe av det mer kørka jeg har sett på en stund. Et nettverk kvinneklinikker i Sør-Sverige har bestemt at pasientene ikke lenger skal kunne velge kjønn på gynekologen sin: Fordi det hender at mannlige gynekologer har følt seg diskriminert.

Sverige, Sverige, Sverige. Tsk, tsk, tsk. Forbud og tvang er lissom ikke veien å gå på dette området. Jeg kan tenke meg ca. 100 andre mer elegante måter å løse en eventuell mismatch mellom tilbud og etterspørsel på.

Særlig er unntaksreglene talende:

Undantag görs dock där det finns synnerliga skäl att inte låta sig undersökas av en manlig gynekolog, till exempel för kvinnor som utsatts för övergrepp eller för kvinnor med ursprung i patriarkaliska traditioner. Men för kvinnor som på mer lösa grunder önskar en kvinnlig gynekolog blir det svårare att välja.

For våre sør-svenske søstre er det altså bare å øve seg på tåredryppende offer-tale dersom de ikke vil ha en mannlig gynekolog. Her kan man ikke stole på at kvinner har sine grunner. Hvis de da ikke har et vanskelig navn, for da kan man vel gå utfra at de kommer fra patriarkalske tradisjoner? Hjelpes.

Jeg liker makt. Jeg vil gjerne være a som påvirker b til å gjøre noe b ellers ikke ville gjort. Eller hvordan det nå var. Kanskje jeg burde vært politiker?

Eller kanskje ikke. Jeg får ikke så veldig lyst til å bli politiker når jeg leser Anniken Huitfeldts kronikk om makt og kvinner i politikken. Den heter Er makt egentlig feminint? Er ikke det en usedvanlig lam tittel, spør jeg. Allerede der ble jeg negativt innstilt gitt. Men la oss lese kronikk:

Politikken er fortsatt en mannsverden. Mye av maktspillet i et politisk parti foregår i sosiale sammenhenger. Det nytter ikke å være 40 % kvinner rundt møtebordet hvis slagplaner legges med 90 % menn i baren om kvelden.

Som sagt. Jeg er ikke politiker så jeg vet lite om maktspill i partiene. Vi får tro Anniken, hun vet nok hva hun prater om. Tipper på at det er masse kjipe gubber i AP. De sitter og klør seg i skrittet i hotellbaren helt til hun og de andre har lagt seg. Jeg prøver å ikke se det for meg.

Damene er også kjipe, forresten. Du tror de er venninner, og at det er søstersolidaritet. Men akk o ve: kvinner har ikke alltid en egeninteresse av å støtte hverandre. Mein Gott! Godt jeg ikke er i politikken. Det er forjævlig. Og hjemme er det bare surt og sorgens: Mange kvinner forteller om ekteskapsproblemer dersom de passerer ektemannen på karrièrestigen.

Fytte. Jeg har ikke lyst, så mye kan jeg si. Et forsøksvis selling-argument på slutten overbeviser ikke:

På tross av stress, dårlig samvittighet og altfor mye jobbing, formidles det i boken en ekte glede av å holde på med politikk.

Hei, vent litt. Boken? Jeg har visst misforstått. Denne kronikken handler ikke om maktspillet i norske partier? Og hvor fælt det er? Jeg ser det, når jeg leser en gang til: Hele argumentasjonen er jo basert en bok som nå skal bli tv-serie! Hæ?

Spør man norske kvinnelige politikere svarer de: Kjenner meg ikke igjen. Verden ser annerledes ut i dag. Jeg går på bar. Kanskje er det et Ap-problem? Vi husker vel alle Thorbjørn Berntsens pinlige uttalelser for noen år tilbake: at noen har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt på et fylkespartimøte - den personen må ha vært jævla full.

Men neida. Alt vel i Ap. For Anikken understreker samtidig at det ikke er slik i Arbeiderpartiet i dag. Men da så. Da er det vel greit da?

Høst i regjeringskvartalet

Oppdatert: Blogger har gått til helvete, og jeg har flyttet til dagensondekvinner.net. Er du grei oppdaterer du eventuelle lenker!

Det hender jeg diskuterer feminisme med tilfeldige folk jeg møter. En gang fikk jeg høre at å diskutere feminisme med meg var som å diskutere Midt-Østen med en israeler. Det kom riktignok fra en person som jeg mener må ha vært på grensa til mentalt retardert, men allikevel. En annen gang spurte en fyr jeg tror er ekstremvenstre om jeg var en mannehatende lesbe. Det synes jeg er ganske sterkt fra den kanten. Han ble visst veldig provosert over at jeg ikke vil bo noe annet sted i verden enn Norge. For det vil jeg ikke.

Han mente det måtte være fint for meg å bo i Latin-Amerika. Men takk som byr, jeg synes vi har nok macho-dritt og misogynisme her. Kvinner blir drept, voldtatt og kvinneforakt står sterkt i enkelte miljøer. Sånn er det. Det er fortsatt bedre enn i de fleste andre land. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Det henger sammen med at likestilligen har kommet lengre her enn andre steder, kvinner har mer makt enn andre steder. Muligheten til å leve det liv man ønsker er større, friheten er større.

Og sånn må det være for alle. Du vet, uavhengig av kjønn og religion og hudfarge og seksuell legning. Det er alles ansvar. Shabana Rehman snakker om det norsk-pakistanske miljøet i sin kronikk lørdag:

Hver eneste mann og kvinne som baktaler og fordømmer, hver eneste
familie som snakker nedlatende om en annen families kvinner og menn fordi de
ikke er «gode pakistanere» eller «gode muslimer», det er disse som er ansvarlige
for at slike menneskefiendtlige holdninger fortsetter å ta liv.

OG det samme kan man si om alle som lar sexistiske, homofobe og rasistiske holdninger spire og gro i nærmiljøet. Det er alle menneskers fordømte plikt å ta oppgjør med dritten. Der du jobber og der du bor. Så får man vel tåle at det ikke er så hyggelig?

Da overgrep mot mindreårige jenter ble avdekket i Kautokeino var ikke alle like fornøyd med oppmerksomheten. Tidligere ordføreren i Kautokeino uttalte i følge Fett:

[..] Eg meiner at denne saka har vorte hausa opp meir enn naudsynt i media.
Sett utanfrå verker det mykje verre enn det eigentleg er. Det vil ta lang tid å
gjenopprette omdømet til Kautokeino etter dette.

Flere kvinner i bygda mente at overgrepene ikke bare var mennenes skyld. Jentene måtte også ta ansvar! Det sa damer i Kautokeino. Det sier damer andre steder. Det sier menn. Og i min bok er de medansvarlige for den møkka-kulturen som gjør slike overgrep mulige.

Det er ikke sikkert jeg har rett i at Norge gir de beste mulighetene og den største friheten til alle. Men det bør i så fall være målet. En mannsforening i Kautokeino er inne på noe. De har fått nok og vil ha slutt på huleboer-oppførselen. Kampanjen heter “Bli et bedre menneske”.

Jeg er et rimelig fredelig anlagt menneske og prøver å holde voldsromantiske tendenser til et minimum. Det er på en måte greit når det går så mye i terror om dagen. Men jeg må si jeg ble fascinert av denne historien i The Guardian. I september 1909 ble to suffragetter visstnok observert i våpentrening i London. Nylig offentliggjorte dokumenter avslører at regjeringen fryktet at flere forkjempere for kvinners stemmerett hadde planer om å gønne ned den britiske statsministeren.

Dette skal ha ført til panikk i regjeringen. På det tidspunktet holdt suffragettene demonstrasjoner utenfor Westminister, og de var ikke av det moderate vente-og-se-slaget. Nå var det altså fare for at kvinnesakskvinner med voldelige intensjoner var blant dem. The Guardian siterer fra den interne regjeringsrapporten som redegjør for dilemmaet med å arrestere demonstrantene:

“The serious matter is that we should have to make known the facts leading us to believe that there is a conspiracy to murder the PM”, said the report. “The prominence that would be given to this in the press would probably act on the minds of these half-insane women, and might suggest effectively the commission of the very act which we wish to prevent. Moreover, the removal of the pickets would be looked on by them as an act of violence and injustice; and would make them furious and more ready to commit such a crime.”

Å provosere disse halv-gærne kvinnene var med andre ord ikke et alternativ. De fikk bli, med et styrket vakthold. Man hørte heller aldri noe mer til de to som skulle ha trent med browning-pistoler på en skytebane i Tottenham Court Road.

Såvidt jeg vet er denne historien det nærmeste vi kommer feministisk terrorisme. Er ikke det egentlig litt rart? Gjennom århundrer av undertrykking har ingen autoriteter som har stått bak overgrep blitt drept i feminismens navn. Det nærmeste man kommer er kanskje Varlerie Solanas’ forrykte manifest der hun anbefaler at menn skal kuttes i småbiter. Det var hun som skjøt på Andy Warhol. Og hun var nok litt gal.

I Norge trenger vi ikke terrorisme. Man kan selvsagt hevde at det aldri har eksistert et samfunn der menn og kvinner har levd i fredelig sameksistens. Vold mot kvinner har det alltid vært. Men vi satser på at en bedre integrering, dialog og økt forståelse er greia. Man trenger ikke full assimilering av menn engang. De som vil kan beholde så mye de vil av kulturen sin. Så lenge vold og undertrykking og nedvurdering av andre er ute av bildet. Små gutter kan få stå og tisse. Vi finner løsninger på det!

Kristine Moody, Memo-redaktøren, har blitt portrettert i Magasinet. Hun er opptatt av at kvinner ikke skal bli holdt tilbake. Så lenge de innser hvor fælt det er for barna. Eller noe sånt:

Moody: - Kvinnesak og barns interesser er nok gjensidig utelukkende, i hvertfall til en viss grad. Det var ille da kvinner ble holdt tilbake, men det er bare dumt å late som om det ikke var bedre for barna.

Dagbladet: Dette vil ikke falle i god jord blant moderne yrkesaktive kvinner?

Moody: - Sikkert ikke. Det er ingen tvil om at menn har overtaket på nesten alle felt i nesten alle samfunn. Og det bør bekjempes. Samtidig er jeg uenig i premisset at det er bedre for alle parter at kvinner er yrkesaktive. Det er en god ting, men det medfører også en stor kostnad. Det eneste jeg var redd for i forbindelse med Memo-jobben, var at savnet etter barna skulle bli for stort.

La oss se på resonnementet: Jeg er en mor som er sjefredaktør og det er veldig krevende derfor har jeg nanny og det er kanskje ikke det jeg ville for mine barn. Stor kostnad dette. Ai, ai. Hvordan blir det nå? Noen ganger er ikke vestlige verdier best? Hmm. Nei, den er oppbrukt. Vent litt. Yrkesaktivitet = ikke bra for barna. Sånn. Jeg er neimen ikke redd for å si det som det er.

Det går veldig fort for seg oppe i hodet til Moody. Det er jo en god ting. Men det har en kostnad.

Som at generalisering fra egen erfaring kanskje ikke er det beste utgangspunktet for å uttale seg om viktige samfunnsspørsmål. Vi må nesten si det: De fleste yrkesaktive, menn eller kvinner, har ikke sjefsjobber. Og de fleste sjefsjobber er ikke halvparten så krevende som en redaktørstilling. Din personlige erfaring er irrelevant for den store majoriteten av yrkesaktive kvinner. Get over yourself!

Men siden Moody baserer seg på personlig erfaring kan hun jo forsøke seg som 50-talls husmor selv. Ingen ambisjoner om å delta i offentligheten, ingen mulighet til å trykke på gasspedalen. Du skal være hjemme hele dagen og bake boller og du kan bare drite i eventuelle intellektuelle aktiviteter. År ut og år inn. Så kan du fortelle hvordan dette er bedre for barna.

Og det er nesten en ting til vi må introdusere her. Og det er et helt revolusjonerende konsept: Barnefar. De fleste barn har en, og de har såvidt jeg forstår også evne til å tørke snørr og trøste knøttet. Det betyr: Hvis du har en sjefsjobb og du synes det blir lite tid til barna, så er det kanskje en ide at barnas far drar det tyngste lasset i en periode?

Dette kan du helst forsøke før du uttaler deg om at yrkesaktivitet for halve befolkningen er en dårlig deal for barna. En annen mulighet er å se at det finnes ulike foreldre, ulike barn og både gode barnehager og dårlige barnehager, at det finnes foreldre som ikke prioriterer barna sine uansett hvor mye penger eller tid de har, og at kanskje er det sånn at dårlige foreldre er en dårlig deal for barna og at dette ikke har så mye med yrkesaktivitet å gjøre.

Men det går jo ikke. For er det ureflektert så er det “ærlig” og kansje litt ukorrekt, ho, ho. Også vil det kankje ikke falle i god jord? Oj, oj. Da må det jo være skikkelig bra saker, eller hva?

Jeg har fått et nytt favorittradioprogram. Jeg digger, digger Woman’s Hour på BBC - Radio 4 som har en times sending hver dag. Arkivet er en skattekiste av historier. Du kan høre om kvinner i det nye Irak, om abortlovgivning i Chile, om prostituerte under VM, om kvinnelige tegneserie-helter og en feit ballerina som har underholdt de amerikanske styrkene i Irak. Blant annet.

Så her er det brensel for mer satans politisk korrekt feministblogging serru. Vi begynner med en post som inneholder referanser til kvinner i fattige land, menstruasjon og på slutten sneier vi innom litt miljøvern. Be warned.

I dag hørte jeg nemlig om jenter i Kenya som ikke har råd til svinedyre bind og tamponger, og som derfor misser flere skoledager hver måned. Noen dropper helt ut av skolen. I følge programmet er det rundt 500 000 jenter mellom 12 og 18 i Kenya som ikke kan betale litt under 1 dollar for mensbeskyttelse. Ikke så rart ettersom den daglige inntekten for en stor del av familier ligger på rundt dollaren. NGO’er og kvinnelige parlamentarikere i Kenya har lansert en kampanje for å skaffe til veie sakene, og har blant annet lyktes med å få skattelette på bind.

Goddamn, er jeg glad for ubegrenset tilgang på brukerutstyret. Det blir rimelig mye bomull etterhvert, men jeg kan ikke si at jeg har store kvaler. Fisk dør på så mange spennende måter, om en og annen skulle surre seg inn i en tampongtråd får det heller være. På den annen side: Jeg sjekka ut noen sider, og ser det ikke utrolig lurt ut med en sånn silikon-kopp? Hvorfor har jeg ikke sett noe sånt før? Kan det være at det er mer penger på å selge bomull, framfor noe man kan bruke i årevis?

Det må testes. Man kan også få fatt på tøy-bind. Ikke fullt så fristende å drasse rundt på den lille vesken som følger med kanskje. Med mindre man får en viss tilfredsstillelse ved å svinse rundt med en fancy liten nylon veske fyllt med brukte bind. Den kan sikkert ha en viss avskrekkende effekt på uønskede tilnærmelser om ikke annet.

Jeg har endelig fått ut fingern og skrevet en post med den fengende tittelen Kvinnelige sjåvinistgriser til 0803-bloggen. Kom igjen nå folkens: Er jeg ei sur kjerring, eller hva?

Jadda, jadda, da var det Kvinnedagen, og jeg er i strålende humør. Gratulerer alle søte jenter og gutter: I dag blir det fest. Siv Jensen synes det er skikkelig dumt, fordi det er så gammeldags og de som feirer denne dagen har noen helt andre oppfatninger av virkeligheten enn alle moderne kvinner. Sier hun på radioen. Legg ned Kvinnedagen!

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor Jensen skal stikke nesen sin i mine saker. Vi snakker ikke om en offentlig fridag akkurat. Men for all del, Frp må jo bare legge seg oppi hva organiasjoner, enkeltpersoner og andre private aktører føler for å gjøre denne dagen. Det er vel det de driver med om dagen. Hun kan godt bli med meg i kveld. Det kunne vært gøy å høre Siv Jensen forklare meg med den mørke Siv Jensen-stemmen sin at jeg ikke er en moderne kvinne.

Men, men, men, det viktigste i dag er at 8-mars bloggen (takk til Androida og Saccarina) renner over med tankevekkende bidrag fra feminister i alle nyanser. Les, les, les!

Og da var dagen jammen kommet: Dagens onde kvinner slår et slag for jenter som ikke er høyrøstede og bitchy eller kan svinge et sverd.

Sånn går historien: Jeg har alltid mislikt stereotype fremstillinger av femininitet, av kvinner som er som barn, hjelpesløse og svake. Jeg kan ikke fordra det. Jeg har alltid likt damer som bryter mønsteret, er selvhevdende og kan bite fra seg. Så langt så vel. Men det er det noe mer, og det lukter ikke godt.

And it goes like this. Først lesser man på med portretter av ynkelige kvinnemennesker. Kjører på med tvilsomme undersøkelser som viser at kvinner bare er opptatt av utseende. Lager missekåringer. Så kan man spy ut sin forakt over dette oppkonstruerte bilde av femininitet. Herregud, se på de egoistiske og ekle jentene som stiller opp på fesjået. Kjetil Rollness kan harselere over kvinner som lar seg forføre av airbrusha og intetsigende modeller i ukebladende. Fy faen - for noen teite kjerringer.

Ikke hardtslående jenter denne gangen, men feminine, modige, bra jenter:
Cordelia Chase fra Angel er morsom, modig og omsorgsfull. Hun kan strengt tatt svinge et sverd også, når jeg tenker meg om.

Og ingen vil være en teit kjerring. For noen er det enklere. De kan si:

• Jeg har alltid vært en guttejente
• Jeg lekte bare med biler og tog da jeg var liten.
• Jeg har bare guttevenner. (Men du er kul, da!)
• Jenter kan være så ondskapsfulle, gutter er mer reale.

Det er helt greit. Jeg kan ikke si det samme. Jeg er nok ikke så kul. For man sitter jo alltid igjen med et inntrykk av at det er bedre på noe vis? Å være litt guttete. Mer prestisje. Jeg har aldri hørt en gutt legge ut om sin jentete oppvekst. Oppdatert: Før nå. I kommentarfeltet. Svært så hetereofile karer forteller om bordeduker, jenteklær og jentebursdager. I stand corrected.

Enkelte trekk ved stereotype fremstillinger av det feminine er det på tide å kjøre ut på søppeldynga med den gamle soffan. Det er ikke kult å oppføre seg som en jentunge når man er en voksen kvinne. Like lite som det er kult med forvokste guttevalper. Så kan man kanskje røske med seg resten av menneskeforakten samtidig.

Les også: Jeg vil bli Scully når jeg blir stor av Mette hos Tenke.
- Og: Den folkelige fitta hos , ja nettopp, Fjordfitta

Hermione fra Harry Potter er kunnskapsrik, lojal og uredd. Et supert ideal.