Drusilla har vært på bloggforum og møtt mange søte og smarte medbloggere. Bloggkvalmen som har herjet den siste uken skal nå erstattes med ren og uforfalsket maktsyke. Det er i alle fall planen. Først må imidlertid Drusilla kvikne til etter nachspiel hos den fantastisk kule (og sexy) Vampus.

I mellomtiden kan Dagens Onde Kvinner melde at feminismen er en fare for kjærligheten. Dette har vi hørt før, men nå er det en ung kvinne og filosof som har sett lyset. Hanne Andrea Kraugerud har skrevet en bok om kjærlighet og forteller til Dagbladet at vi ikke må høre på feministene som bare maser om likestilling i heimen. Likestilling er nemlig skrekkelig uromantisk. Tradisjonnelle kjønnsroller er romantisk.

Dessuten er feminisme drepen for sex. Kraugerud har lest Camille Paglia og er begeistret. Hun liker spesielt dette sitatet skal vi tro Dagbladet: Deres syn på sex er naivt og snerpete. Å overlate sex til feministene er som å la hunden tilbringe ferien hos utstopperen. Flott formulert. Drusilla liker mye bedre et annet sitat av Paglia: If civilization had been left in female hands, we would still be living in grass huts. Prisverdig tydelig.

Drusilla er ikke lettskremt, men tanken på å leve i klamme gresshytter og null sex er jo ganske avskrekkende. Kanskje Drusilla bør følge rådet fra Kraugerud, og sette seg ned med en romantisk komedie istedenfor å gnåle om kvinner og makt i samfunnet? Pretty Woman blir varmt anbefalt. Du vet den med den pene og snille hora som møter en rik businessmann i hvit dress. Vi må ikke være så raske til å avskrive:

Dette er noe folk ser på og koser seg med, og det gir faktisk perspektiver. Det befriende med de beste filmene i denne sjangeren er at det usannsynlige ved kjærlighetsforholdet som beskrives, ikke nødvendigvis står i et motsetningsforhold til virkeligheten. Det er en drøm, men den kan realiseres.

Nå har jo Drusilla sett Pretty Woman og hun har ikke veldig lyst til å se den igjen. Bare tanken på å se Julia Roberts mime den Prince-sangen i boblebadet… Jeg tror nesten jeg våger meg på den feminismen allikevel. Det er litt fælt. For det betyr vel at jeg bare må se politisk-korrekte filmer. Sånne belgisk-ungarske samproduksjoner om alenemødre som vasker dasser på kjøpesentre i en forurenset storby, mens den arbeidsledige kjæresten slår og drikker og alt er grått og jævlig og resten av dagen sitter vi rundt kjøkkenbordet og diskuterer barnehagepolitikk mens vi er kjønnsløse og lager skjema over hvem som har tatt oppvasken.

Eller på den annen side. Likestilling er ikke det samme som å ha sex i samme stilling hver gang. Noen tror åpenbart det. Jeg tror jeg spyr hvis jeg ser en film til om et ubehjelpelig pikebarn som venter på prinsen for å kunne realisere den romantiske drømmen om å svinge støvkosten for sin mann. Goddamn, gi meg heller mer av dette:

(Ja, okei, jeg kan skrive en lang post dersom det gir meg en halv unnskyldning for å poste bilder av Spike og Buffy. Men det passer bra da).

En ordentlig og god kommentar av Kraugeruds bok kan dere lese på Ny tid. Kraugerud svarer godt for seg, også i Ny tid.

Også må dere ha dere over til Lotten som er Pike Mot Samtiden og som leverer en knallsterk bloggåpning denne helgen. Klikk og les!

Drusilla har en melding til mannen i gata: IKKE. FORTELL. MEG. AT. JEG SKAL. SMILE! Jeg liker det ikke.
For mange år siden bodde Drusilla i et land der dette var vanlig praksis. (Det var Frankrike. Jeg liker ikke Frankrike noe særlig siden det). Helt vanlige menn i dress synes dette var en grei anbefaling å komme med sånn i forbifarta. Ikke se så sur ut da, er en klassiker.Dette har også inntruffet i Norge og det er jeg lite fornøyd med. Det er et mysterium hva individene ønsker å oppnå med dette forslaget, men reaksjonen de får av meg er klar og den er ikke egnet til å lyse opp deres miserable tilværelse.

Men nesten mer irriterende enn dette partriarkatets vrakgods som flyter i byens gater, er snusfornuftige damer på 40 som retter sin moralske pekefinger mot sine medsøstre og sier, ikke vær så sur da! La oss for eksempel se på en journalist i Dagsavisen, Hege Ulstein, som synes at nå får vi kvinner skjerpe oss litt, så ille er det vel ikke. (I parentes bemerket tror Drusilla dette er en trend i kommentarjournalistikken.Det gjelder å være original og da holder det ikke å komme trekkendes med sånt feministpreik hele tida. Selv om du jobber i Dagsavisen)

Men la oss kikke litt på det:

Norske kvinner har aldri hatt det så bra som vi har det nå, og mennene våre har faktisk en god del av æren for det.

Vi får da endelig håpe at menn bidrar til både det ene og kanskje særlig det andre sånn på hjemmebane. Og Drusilla kjenner da også en rekke kvalitetsmenn (vel, kanskje ikke så mange, men en kritisk masse). Men hallo, med noen hederlig unntak, er det vel damene som har dratt i gang og gjort drittarbeidet som har ført til den positive utviklingen for kvinner de siste 30 årene. Credit where credit’s due. Men i følge Ulstein er det nå mannen som har statistikken på sin side (hva nå det skulle bety):

Statistikken er helt entydig på guttas side. Mens vi kvinner bruker nesten to timer mer hver eneste dag på å jobbe enn det mødrene våre gjorde på 70-tallet, bruker våre menn nesten en time mindre daglig på jobben enn sine fedre.Og på kjøkkenet? Statistisk sett bruker jeg over to timer mindre enn moren min på husarbeid hver eneste dag, og mannen min steller huset over en time mer daglig enn det faren hans gjorde.

Jammen det er jo fantastisk! Jeg synes jeg ser det argumentet brukt i norske husstander: Men kjære, selv om du gjør en time mer husarbeid enn meg må du huske at du gjør hele to timer mindre enn din mor, heldiggrisen. Jeg derimot svetter og sliter en hel time mer enn min far! See? Jeg tenker mer i baner av: It’s not going to fly in court, mister! Dessuten stemmer det heller ikke. I følge SSBs tidsbruksundersøkelse har det blant menn vært en svak økning i tiden til husholdsarbeid, fra 2 timer og 13 minutter i 1971 til 2 timer og 41 minutter i 2000. Dvs. 28 minutter.

Og videre:
Vi kvinner vil gjerne gjøre karriere selv og helst ha en mann som klatrer riktig vei i yrkeslivet i tillegg, pluss at vi ønsker oss et par unger og en spennende fritid. Da bør vi være litt mer forsiktige med å klage over tidsklemma og heller ta oss tid til en klem.

Kan jeg bare si: Beuææææhhhøøøørg! Og føye til: Journalister bør være litt mer forsiktig med å komme med sine kjipe, private formaninger og heller ta seg tid til å, du vet, skrive noe interessant. Spør du meg. Men det er jo hyggelig at journalisten har et fint liv. På slutten av kommentaren kan hun nemlig opplyse om at hun og en venninne har vært på byen å drukket en god del øl, før hun triumferende legger til: Mennene våre var hjemme og passet ungene. Wow, ass. Tenk det!

Drusilla diskuterer ofte feminisme med folk. Enkelte ganger kommer man over mennesker som har et svært forstokket syn på kvinner og menn. Det er greit å vite at de finnes, man kan forsåvidt forsøke å snakke fornuft inn i hodene deres dersom man er i det riktige pedagogiske og generøse hjørnet, men som regel ender det med at man går videre i trygg forvissing om at det dreier seg om noen enkeltstående tomsinger.

Betraktelig verre er det når man ser galskapen satt i system, med forgreininger langt opp i det politiske maktapparatet, slik man kunne bivåne i Könskriget en svensk dokumentar i to deler der den siste delen ble sendt i kveld. (Du kan se begge episodene på SVT2 ).

I den første delen av dokumentaren (som du kan lese om hos Replikk, Feilinformert, Secular Blasphemy og i Klassekampen) fortelles historien til en ung jente som tror hun skal på sommerleir for mishandlede jenter, men som blir regelrett kidnappet av paranoide og dypt forstyrrede jenter knyttet til den svenske krisesenterbevegelsen.

I del to fokuserer dokumentarskaperne på hvordan ideologien til Riksorganisationens för Sveriges kvinnojourer (ROKS) som organiserer krisesentre i Sverige har hatt avgjørende betydning for Sveriges likestillingspolitikk de seneste årene.

Det menneskesynet som kommer til uttrykk hos representantene fra ROKS samt den tidligere likestillingsministeren i Sverige, Margareta Winberg, er mildt sagt forbløffende, og ikke så lite opprørende og ikke i noe tilfelle et demokrati verdig. Kort sagt forfekter disse skrekk og gru-feministene at menn er en slags laverestående livsform som for en hver pris vil undertrykke og øve vold mot kvinner, og som er ute av stand til å forandre seg. Behandlig av voldelige menn er dermed uønsket og blir sett på som en strategi som opprettholder menns dominans over kvinner.

En ting er at desillusjonerte krisesenterarbeidere får et skjevt syn på virkeligheten etter å ha sett mye dritt (been there!). Det som kanskje er mest overraskende er at dette er holdninger som en tidligere minister står inne for.

Intervjuet med Margareta Winberg er et studie i et maktmenneskes forakt for kunnskap og kritikk krydret med ganske så uappetittelige hersketeknikker over folk med alternative synspunkter. Det smaker sekteriske akp-tendenser lang vei.

Derfor trenger vi motgift. NÅ. For dette kommer til å bli utnyttet for alt det er verdt av folk som nærer en dyp skepsis til frigjøring av kvinner og menn, og som i bunn og grunn er av samme ulla som de kjipe skrekk og gru-damene. Til det har vi heldigvis kule, frihetselskende, kompromissløse og kloke feminister som BitchPhd. Dette sier hun om sin feminisme:

In many ways, I suspect my feminism is fairly bourgeois. I don’t want a revolution that doesn’t allow me to dance, flirt, and buy shoes. On the other hand, my feminism is fairly absolute in that I will not allow myself (or others) to demonize “radical feminists” or to ignore poor women or women of color, and I object very strongly when I see women fighting with each other over crumbs. I’m sure I do it too, sometimes, but I try very hard not to. My feminism is material in the sense that I believe that the body is irreducible (more and more so, as I age, and more since becoming a mother). I do not believe that there are no differences between men and women; but I believe that what differences there are have been vastly exaggerated by social conditioning, and I reject essentialism. My feminism likes men, and is sympathetic to the ways that they, too, suffer from narrow definitions of gender. My feminism insists on being heard, and will not give up a fight, and will not back down. On the other hand, my feminism deplores unfairness, meanness, and insensitivity. I believe in principles, including the principle that people matter. I believe in forgiveness and second chances, and in teaching, and in learning; and I also believe in having high expectations and firm boundaries. My feminism is polemical but embraces ambiguities. My feminism is aggressive and protective.