Ja, men da tror jeg kanskje vi starter igjen? Vi kan begynne med å konstatere at begrepet “undertrykking” har blitt tømt så grundig for enhver mening og kraft det noengang har hatt. At. Det bare kan ikke brukes. Det er patetisk å påstå at rike middelklasse folk i Norge er undertrykt, det har jeg gnålt om lenge. Men denne tar kaka. Tar kaka og smører krem og gugge tjukt utover trynet sitt. Eller hva skal man si til påstanden om at menn undertrykkes i hjemmet fordi de må ta avstand fra silikonpupper? På jobben min (hvor jeg er mye om dagen, føler jeg) sier vi at det var veldig spesielt. Med hevede øyebryn. Noe som er byråkratisk kode for “OMG - er det mulig å være så utenfordenneverden kørka?”

Ja. Han er veeeldig spesiell, denne Sonstad.

- Mange menn tør ikke si det de mener, og hvis det regnes som undertrykkelse, ja da er det mange menn som er undertrykket, sier Sonstad. - Dersom dere ser ei pen dame på TV og du sier ”se de puppene”, da er bråket løs. Du skulle selvfølgelig ha sagt at du tar avstand fra de store silikonpuppene.

Skal vi se. Her er det tydeligvis en del special needs ute og går. Nei, det regnes ikke som undetrykking og nei, menn er ikke undertrykt i hjemmene sine og gud jeg er glad jeg ikke er i et forhold med en person uten kobling mellom øyne, hjerne og munn, og nei, du trenger ikke si alt du tenker på, du er ikke et barn. Det betyr ikke at du er undertrykt. Syng med meg nå: Din taaaaaanke er fri.

Sonstad synes det er viktig at både menn og kvinner tør si hva de mener, ellers kan konsekvensene bli at man lever seg ut på andre arenaer. En annen arena synes jeg høres fint ut. Egentlig synes jeg hele Nrks mannspanel kunne ha godt av et lite skifte i scenario. Hva med et fint hageskur? Som det heter i den australske the Men’s Shed’s movement: Every man needs a shed. Det er allerede 200 skur der ned. : Here men get together to make furniture, hammer, saw, drink coffee and share a yarn. Sonstad kan ta med seg sin kollega som mener vi må “innse at kvinner er annerledes enn oss menn” og at vi ofte “snakker på forskjellige bølgelengder”. Det blir hyggelig, vet dere.

————————————————————————————————————————————

Postpost: Egentlig skulle jeg skrevet om hvorfor denne “menn og kvinner snakker forskjellig språk”-myten er så skadelig. Deborah Cameron har skrevet noe som ser ut som en fantastisk god bok om temaet. Hun skriver blant annet om hvordan forestillingen om at menn og kvinner ikke forstår hverandre, får absurde utslag i selvhjelpsbøker (Visste du at Gray, forfatteren av Mars og Venus, mener at menn forstår “Kan du ta ut søpla?” som et rent hypotetisk spørsmål om deres evner som søppeltømmmere?) og enda mer tankevekkende, om hvordan voldtektsmenn får lov til å late som om de ikke er i stand til å kommunisere (”You don’t have to be a rocket scientist to work out that someone who feigns unconsciousness while in bed with you probably doesn’t want to have sex.”)Les det.

Det brenner godt i mannsdebatten. Dette er min lille hyllest til Anne Bitsch som har tatt på seg jobben med å skrive saklig og avstemt i Aftenposten. Jeg har fortsatt ikke fått sett på sjølveste boka, så den lar jeg ligge så lenge. Men i likhet med Anne har jeg sympati med en del av sakene som tas opp i debatten. Som for eksempel delt foreldrepermisjon, gutter i skolen, trange kjønnsroller for små gutter og store menn. Egentlig er det litt rart at ikke flere tar opp verneplikten, som vel må være den mest diskriminerende ordningen vi fortsatt har. Jeg har imidlertid registrert at enkelte har tatt opp en annen brutal side av mannsrollen. Eller mer bestemt, en innskriver til Aftenpostens debattforum (Merk at dette debattforumet må leses med verneutstyr):

Alltid har kvinnene der tatt det som en selvfølge at jeg må gjøre de og de jobbene fordi jeg er mann. Det er jo så tungt, så kaldt og det er mørkt ute; da må du gjøre det for du er jo mann.
Likeledes er det når nytt tak skal legges, bilen reparesres, materialer bæres, kontakter må skiftes, dassen er tett, kattunger slås ihjel, kaniner slaktes osv. osv. osv

Shit! Jeg tør nesten ikke tenke på hva slags grusomheter som skjuler seg bak “osv.osv.osv”. Som feminist og kvinne og medmenneske, vil bare si at her må noen gå i seg selv. Seriøst. Det er da helt forferdelig at menn eller en mann eller whatever skal føle seg forpliktet til å kverke små pelsdyr bare fordi de er menn. Vet ikke helt, vi trenger kanskje et slagord? “Menn og kvinner - oppvask og kattunger - vi tar det sammen!” Eh. Eller enda bedre: “Kvinner og menn - felles husdyransvar - felles veterinærregning?”. Jeg er åpen for forslag.

Jøss, hvordan kan jeg ha unngått denne? Dette er jo klassisk sutregutt-materiale! Forrige søndag skrev Pål Veiden, prosjektleder for Civita, om sine bekymringer for den totale stat. Dere husker høyresidas tenketank Civita? Sist var det Torkel Brekke som skrev i Dagbladet om hysteriske feminister som ikke skjønner at vi har likestilling i Norge og at det evige gnålet deres forsurer middagsstemningen i de tusen hjem.

Da skulle man kanskje tro at Civita var opptatt av de store ting her i verden og ikke fiklet rundt med småproblemer i Norge som oss enfoldige feminister. At de kanskje var opptatt av totalitære regimer som meier ned fredlige demonstranter, for eksempel. But no. Pål Veiden er i sitt innlegg blant annet og særlig opptatt av Karita Bekkemellem. Hør her:

En av de mest velmenende politikere som i alle betydninger av ordet lever opp til betegnelsen statsråd, er Karita Bekkemellem. Det finnes knapt den sak som hun ikke vil rydde opp i via egen statlig makt.

Hun var sjokkert over at noen mener at kvinner selv er skyld i vold mot kvinner. Det var en spørreundersøkelse som viste det. Folk hadde åpenbart svart noe annet enn statskvinnen ønsket, ergo hevdet Karita at “Vi må snakke med barna våre om dette”. Jaså, må vi det? Hvem er “vi”? Jeg skal ikke snakke med barna om det. Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om “mannen”. Jeg forbeholder meg retten til ikke å leve i Karita-statens språk, men snart kommer vel innkallingen til “snakke sammen”-kurset?

En politiker vil at du skal snakke med barna dine! Oh the horror! The statlige overgrep! Jeg håper for Veidens skyld at han holder seg langt unna tven på nyttårsaftener. Da kan han komme til å bli fortalt at vi må stoppe mobbing eller oppdra barna våre til å respektere andre mennesker. Av kongen! Er det ikke bare for. jævlig.

Gode gud. Jeg er generelt for at man kan få lov til å henge seg opp de mindre ting også. Og folk som verner om den personlige frihet fra statlig tvang har vi bruk for. Jeg mener, det finnes folk i dette landet som i fullt alvor vil innrullere alle ungdom i kommunale forlegninger og kaserner (hjelp!) fordi vi trenger å gi alle usnobbete erfaring med praktisk arbeid, helst med møkk på hendene.

Men ærlig talt, Civita. Dette er patetisk. Som Torkel Brekke formulerte det: Slapp av litt. Tenk på andre ting. Tenk på noe annet enn Karita, er mitt beskjedne råd. Så skal jeg heller lese Liberaleren. En mann fra høresida som har skjønt det.

Det ække alt som er så greit. Jan-Aage Torp samtaler i Magazinet, blant annet om “manglende forståelse i Vestens kristenhet rundt hvordan en bibelsk ektemann bør oppføre seg og forholde seg til sine barn”:

Han mener at det verdslige samfunnssynet som hersker i Norge, er maternalistisk og feministisk, mors- og kvinnedominert.

Det får’n si.

Jeg har fortapt meg helt i bøkenes verden (denne, veldig skummel), men svinger innom for å gjøre oppmerksom på en toppnotering i den pågående kampen for å fremstå som mest mulig sløkka i huet. Det er ikke lett å være dommer i den konkurransen om dagen. Det regner jo dritt. Man må bare å tappe i et bad dersom man har tenkt seg innom en internettavis, lissom. Men denne æresløse utnevning går uansett til dette skrømtet som mener… TADA:

Menn må få lov til å være sexistiske og moralsk urimelige.

Dette er mannskamp for en filmskaper Jacobsen. Jeg synes han er altfor smålåten. Sexisme er for pingler. Det er mainstream. Kom igjen, dra på litt, Jacobsen. Vi foreslår: La mannen få lov til å være homohatende! Rasist! La ham få lov til å velte seg i forakt for svake og annerledestenkende. La ham slippe fri fra det morderne samfunn! Woho!

Eventuelt kan man heller ønske seg et fritt samfunn uten hat. Men da havner man ikke på Dagbladet.no. Så det er jo ikke en helt enkel trade-off for folk som satser på å drite seg fram her i verden.

Æsj, det var et ekkelt bilde. Nå ble jeg kvalm av meg selv også. Hør heller denne fine sangen. Real men av Joe Jackson.

Jeg leser den nye nettavisa Tidens Tegn. Iver B Neumann har skrevet en artikkel med tittelen Driver feminister fagforeningsvirksomhet eller rettighetsarbeid? Den måtte jeg jo lese.

Jeg trodde Neumann hadde skrevet en sviende kritikk av norske feminister. Men i hele artikkelen står det ikke et ord om verken AP-feminister, SV’ere, liberal-feminister, Fett-feminister, Ottar, Kvinnefronten eller andre. Er det ikke rart? I stedet står det mye og mangt om fremmede som plager Neumann på gata. Han triller på barn for tiden, og i den forbindelse blir han stadig tilsnakket av folk som er mja, litt skeptisk til at ungen får mat og forøvrig bør lua trekkes lenger ned. Alle er kvinner! Neumann ser et mønster i dette:

For her kan eldre distingverte kvinner, bleke husmødre og oversminkede ungjenter ta hverandre i hendene. I forholdet til mannen med barnet er de alle uten videre overlegne og kan stille seg til doms, simpelthen i kraft av sitt kjønn. Kvinner kan, som det het på 1970-tallet.

Dette er jo ergelig. Det er få ting jeg misliker mer intenst enn kjønnsessensialister, og særlig de av den mer geskjeftige og intervenerende sorten. Neumannen har min sympati. Men jeg lurer litt på hans valg av skyteskive. Hvorfor distingverte kvinner, bleke husmødre og oversminkede ungjente? Er de spesielt ille? Eller er dette en uttømmende liste over kvinnetyper slik Neumann kjenner arten? Og skulle ikke dette handle om feministene? Om fagforeningsvirksomhet?

For Neumann er en sånn anemisk akademikertype, er han ikke? En skikkelig belest brillefaen? Da skal det vel være mulig å skrive en artikkel der overskrift matcher innhold? Eller der litt research er foretatt. For eksempel finne ut om det ikke er slik at endel feminister faktisk støtter hans kamp for å bli sett som en likeverdig omsorgsperson.

Bare noen forslag der altså. Men jeg skal gjøre mitt, det er ikke det. Siden Neumann ser ut til å tro at alle kvinner er feminister, eller at alle kvinner gjør som feministene sier, jeg vet ikke helt. Men vi får trå til okkesom. Se nå:

Jeg, Drusilla, en feminist, sender med dette bud til alle kvinner om å slutte å plage Iver på gata. Slutt å plage alle menn på gata. Dere er ikke per se bedre omsorgspersoner enn en hvilken som helst person og/eller mann. Slutt med det. Nå. Over og ut.

Sånn. Nå kan du gå trygt ut i verden, min venn, med barnevogn og bleiebag. Alt er i orden nå.

Og midt i den store mannskampen gikk pokker meg blogspot i vranga. Det var nok en slags mannskonspirasjon til støtte for undertrykte kulturforskere med svak argumentasjon, tror jeg. Vær litt raus da, sa kollega M, og mente mannen hadde noen gode poenger. I try to be the bigger woman, ikke sant. Men det gikk ikke bra. For det må jeg si: Det er forjævlig at man skal føle seg som intellektuelt overlegen bare man åpner avisa. Det er ikke noe jeg trenger. Ingen har vokst seg større av illusjoner om storhet, det er fakta. Så takk skal du faen meg ha, Runar Døving.

Egentlig ville jeg nå bare si at way to go med å diskutere mannsroller og sosialisering og sånt som vi ofte gjør her, men at jeg som representant for meg selv og min egen politikk, må presisere at :

Sånn. Dessuten har jeg benyttet anledningen til å hente fram mannsforskeren i meg. Først vil jeg komme med en sviende kritikk mot Døving-prosjektet: Hvor er innvandrermennene? Hvor er tredje-verden-perspektivet? Dette tegner til å bli nok en mannskamp kun for de ressursterke hvite menn. Meget svakt. Her må menn gå i seg selv.

Og så vil jeg si at Runar Døving har oversett et meget interessant trekk i den gryende mannsbevegelsen. Nemlig mannsseparatismen. Det vil jeg, mannsforskeren Drusilla, analysere. Jeg har gått ut i verden, nå på denne manndagen, og jeg har funnet tegn til at menn i stadig større grad tar avstand fra feminine verdier og trekker seg tilbake i enklaver der de kan dyrke mannlighet og manndom. Se hva jeg fant.

Her er en reklameplakat knipset med et litt dårlig mobilkamera på trikkestoppen på Adamstuen. Vi ser utydelig at mannen vender seg vekk fra kvinnene og tar et solid grep rundt sin egen manndom. Han venter ikke på trikken, han venter på pikken. Det tror jeg er ganske åpenbart.

Se her er han igjen. Dette er en reklame for et program på tv som heter Man Show Overskriften er: Ikke for pyser og heteroseksuelle. Som det fremgår av bildet under har mannen her gjort seg klar for en kveld med gutta.

Han forklarer entusiastisk:

Et ekte mannfolk barberer ikke kroppshår, han tåler å være litt svett på balla og i rompa uten å bli stressa av det. Han er en gladgutt, han driver ikke og fjoller seg og jåler seg til og later som han er noe annet enn det han er. Hvis han liker menn, så sier han det rett ut.

Noen i denne bevegelsen har til og med gått til det skritt å henge opp et stort banner på Bislett. Det er litt av et frigjøringsprosjekt, dette. Her står det noe sånt som at du ikke må drikke sukker og at du ikke trenger en jentekjæreste heller. Det er iallefall slik denne mannsforskeren tolker det.

Jeg hørte en reklame på radioen i dag. Det var en sprite-reklame med en liten trudelutt om at kvinner ikke trenger å sminke seg, for menn har bare lyst til å “stick it in”. Uansett hvor schtøgg du er i trynet. Høl er høl, som vi sier på bøgda. Reklamen avsluttes med at du nå har fått høre en “refreshing truth”.

Det får’n si. Hva er vel ikke mer forfriskende enn litt real mannssjåvinisme i reklamen. Jeg får iallefall veldig lyst på brus når jeg hører sånt. Og jeg tror vi alle kan være enige i at det får være nok fancy-schmancy homoaktig maskulinitet for en stund. Kims potetgull er forbilledlig i så måte. Dere husker den reklamen med gutta som skulle kjøpe chips og kom hjem med sånn homo-mat. Og de bare AAAAAAAAHHHHH. Mens homogutta, lissom bare HYL når de åpner posen med orntli manne-mat?

Det er ikke så greit å være mann i dag. Men en stakkar kan lese boka Alphabet of Manliness. I følge Salon er den a letter-by-letter guide to all things male, macho and masculine, pumped full of aggression toward the weak, the flabby, the girly men of the world. Den ligger på topp på Amazon. Snart kommer den sikkert på norsk. Det blir kjempegøy. Jeg ser spesielt fram til Dagbla-reportasjer om retro-mannen som er så herlig politisk ukorrekt at han kan muntre opp livet med litt misogynisme mellom venner. Eller på bloggen sin. Er det ironi? Er det på alvor? Er det så nøye? Hva kan man egentlig forvente av menn?

Hvis vi er ekstra heldige får vi kanskje se den Burger King-reklamen de har i USA på norske skjermer også.

Kan jeg bare si HJÆLP! Og kjære søte samfunnstrenden: Kan du spare oss for mer “menn er menn og de vil spise kjøtt slik de har gjort i uminnelige tider. Dette fordi de ikke er helt siviliserte. Så du kan ikke vente deg all verdens”. Vi hadde jo nettopp en lang greie om at det ikke er greit å kalle menn for dyr. Ikke noen flere “refreshing truths”? Please?

Jeg har tidligere tatt til orde for bevisste valg av samleiestillinger med det formål å frembringe sosialdemokratisk-orienterte pikebarn. Nå viser det seg også at denne strategien kan gi fordelaktige resultater på andre, men tilknyttede områder. Den svenske sjefsøkonomen til moderaterna Anders Borg skriver i Expressen hvordan hans døtre gjorde ham til feminist:

När vi fick tvillingflickor för snart fem år sedan blev det uppenbart att flickor behandlas annorlunda. Vi vill fostra starka tjejer som själva skriver manus för livet. Snabbt blev det tydligt att normerna för rollbesättningen i livet är strikta. Att vara söt och att bli en prinsessa är påbjudet.

Linda Skugge kliner til på sedvanlig vis og konstaterer at de klokeste mennene har døtre:

Man ser det direkt, vilka män som har döttrar och vilka som har söner. De finaste och klokaste männen har döttrar. Ge en man en dotter och han kommer till insikt om att kvinnor hamnar i underläge på grund av hennes kön. Ge männen döttrar så blir världen en bättre plats att leva i.

Men dette er jo ingen farbar vei. Vi må bare erkjenne at folk fortsetter å ha seg bakfra og oppetter veggen, og på sådant vis unnfanger guttebarn. Disse skal ikke være tapt for saka. Og hvorfor skal de være det? For som Anders Borg skriver samme sted: Feminisme handler om frihet:

Att vara fri är att själv välja, inte att styras av andras vilja. Att vara fri är att vara självbestämmande och självreflekterande. Könsroller som hindrar eller styr individernas val är en inskränkning av friheten.

Dette gjelder vel så mye for små gutter som skal vokse opp, tenker jeg. Mitt empiriske grunnlag er begrenset, men venner med guttebarn forteller om fremmede mennesker som tillater seg å påpeke at gutter ikke kan ha langt hår eller like rosa glitter. Selv om mange gjør det. Faktisk.

Og jeg spør: Hvordan kan man ikke bli feminist av å se gutter bli nektet glade farger og blomster og morsomme mønster, langt hår og alt som glitrer og skinner? Er det ikke rett og slett motbydelig hvordan ekle vokse presser sine egne kjipe fordommer og begrensninger på små mennesker som bare vil leve og utfolde seg?

Anders Borg skriver så andre høyrefolk også bør forstå hva det handler om:

Staten ska inte åta sig att skapa nya manliga och kvinnliga identiteter. Det betyder inte att vi vuxna kan fly vårt ansvar som föräldrar, fritidsledare, förskollärare eller lärare. Vår uppgift är att stötta och vidga våra barns valmöjligheter. Vår uppgift är att vägra acceptera manuset för prinsessrollen.

Jeg sier at vi får jaggu gjøre det samme for guttene. Og da kan til og med høyremenn med sønner bidra til saka, gitt.

Les også den nydelige historien der BitchPhd forklarer feminisme til sin sønn.

I går så jeg på Tabloid på TV2 og der var Einar Gelius, sognepresten i Vålerenga Kirke. Han skal som kjent være dommer i en missekåring. Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var fiendtlig innstilt til Gelius’ prosjekt. Men da jeg hørte ham snakke kom jeg på andre tanker.

Jeg så inn i meg selv. Jeg så at Einar Gelius er en mann med et oppriktig engasjement. Og nå vil jeg også bidra. Som Einar Gelius vil også jeg (jeg noterte mens han snakket): Tenke på mennesker som ikke har det så godt. Finne ut hva et menneske er, finne deres sterke og dype kvaliteter.