Drusilla har vært off-line en stund, men nå er det på tide å skru opp varmen på sinnabloggen!

De fleste er inderlig lei gnålet om tidsklemma. Men ikke før har dette irriterende begrepet begynt å dale i popularitet før Dagbladet smeller til med en ny språklig innovasjon, denne gangen fra professoralt hold: ”Vi blir tatt av fritidsklemma!” Jøye meg!

Professor i sosiologi Ivar Frønes har talt til NHOs årskonferanse og det ser ikke lyst ut: ”Vi jobber mindre, men får stadig mindre tid. Vi har altfor mange ting vi må forbruke”. Dagbladet har også hentet inn reaksjoner fra fintfolket som skulle videre til middagen. Denne skarpsindige samfunnsanalysen falt i god jord hos ordfører i Bergen, Herman Friele, som mente det var et tankevekkende foredrag og at nordmenn er altfor opptatt av det gode liv. Statsministeren kunne meddele at dagen hadde vært innholdsrik og Kulturministeren hadde valgt et nøytralt svart antrekk med hvite striper. Siv Jensen var fargesprakende og Celina Middelfart kledd i gull, om noen skulle lure på hva de mente.

Men tilbake til saken: Fritidsklemma er noe herk. Professoren Ivar Frønes utdyper, Drusilla analyserer. Hun har forøvrig valgt et lite diskret antrekk. Som vanlig.

Ivar Frønes:
- ”Vi setter lista for lykke langt høyere i dag enn for bare ti år siden. Vi skal leve det gode liv, og spør oss selv om vi nettopp gjør det. Ingen industriarbeider på 70 tallet lurte på det. Et godt ekteskap i 1960, kunne trolig vært en skilsmisse i dag, bare fordi vi forventer mer av livet nå.”

Drusilla:
- Hvem er du snakker om, professormannen? La meg forsøke å hjelpe deg litt. Først er det industriarbeideren på 70-tallet. Han, for det var jo ofte menn, var godt fornøyd med livet. Men så skjedde det noe, skilsmisser for eksempel, bare fordi ”vi” forventer mer av livet nå. Og med ”vi” mener du vel alle disse kravstore damene som sluttet å drømme om å varte opp en mann i huet og ravvæ i et ”godt” 60-talls-ekteskap. Jeg skal love deg at ”vi” forventer mer av livet! Skal vi si at du leser The Feminine Mystique av Betty Friedan før du uttaler deg neste gang? Den er ganske lettlest.

Ivar Frønes (han trekker fram Ibsens Nora nå).
- ”Plutselig var ikke ekteskapet godt nok, hun skiftet perspektiv og ønsket mer. Nora var nok lykkeligere før hun smalt igjen døra og gikk. Alt handler om å ønske mer og det er ikke alltid positivt”.

Drusilla
- Takk, dette var klargjørende. Nora ville ha mer, mer, mer. Snakk om urimelig krav. Å ville bli et voksent tenkende individ kan aldri føre noe godt med seg. Eller jaffal ikke for damer da. Men si meg, er du egentlig professor? Universitetene hadde kanskje litt lavere forventninger til studentene på din tid eller? Det forventes litt mer i våre dager vettu.

Sutregutter er et yndet tema hos Dagens Onde Kvinner. Min venninne Darla pleier å si at menn er de nye kjerringene, men det har jeg ikke tatt stilling til. Etter å ha deltatt på en næringslivskonferanse her om dagen ble jeg imidlertid slått av en helt innlysende tanke: Sutreguttene jobber ikke i næringslivet. De jobber stort sett i akademia eller tilsvarende virksomhet. Også bærer de seg over den lave lønna og hordene av kvinner som lusker i korridorer og lesesaler, klare til å tuske til seg posisjoner og prestisje.

Menn som jobber i næringslivet er ikke redde. De kan lire av seg sånn passe arkaiske oppfatninger om kvinner og menn uten at noen flyr i strupen på dem av den grunn. Herregud, til og med damer i næringslivet gjør jo det. Og i motsetning til sutreguttene gjør de det ikke for å provosere. De mener det faktisk.

På nevnte konferanse overvar jeg en selsom session med Børge Stensbøl som snakket om prestasjonsbasert ledelse eller lignende. For å illustrere poengene sine plukket han ut en dame og en mann på første rekke. Damen, som han av ukjente grunner valgte å kalle Randi, skulle være eksempelet på den omsorgsfulle personlighetstypen: “Randi må ha en leder som ser henne, som gir henne mye oppmerksomhet og tilbakemelding. Ellers blir hun usikker, lurer på om hun duger og går rundt og bekymrer seg”. Mannen som ikke fikk noe kallenavn, skulle representere den handlekraftige personlighetstypen: “Med ham må jeg som leder være mer direkte og grovkorna” og så videre. Så bar det i vei med en taleflom av ubehjelpeligheter i god “Bernander i tazte priv”- stil. Men det er en annen post.

Poenget er at næringslivet er et kinderegg for sutreguttene: Der kan de, enn så lenge, unnslippe damer som puster dem i nakken, kakle i vei om hvor middelmådige damer er genrelt sett OG anskaffe seg en kasjmirgenser eller to! Det er tre ting det, sutregutter!

Så lenge jeg slipper å ta Stensbøls personlighetstest skal ikke jeg si noe.

Oppdatert:

Les også debattinnlegg fra andre onde kvinner i Morgenbladet her og her.

Det finnes en enkel strategi for menn fra akademia som ønsker å få litt blest om seg selv: Å komme med sånn passe drøye uttalelser om kvinner og deres kompetanse. Nils Rune Langeland har gjort det, nå prøver Pål Veiden seg i en anmeldelse av Fornavnet mitt er Ronny av Ronny Ambörnsson i Morgenbladet. Det handler om klassereise og det handler om menn fra arbeiderklassen. Pål Veiden har selv vært ute og reist, og han har noen personlige refleksjoner å komme med:

“For menn som meg som har klassereist de 90 kilometerne fra Sarp til Oslo, er det en stor trussel som gjenstår: Middelklassekvinner som ikke duger, men som har generasjoner av politisk kapital, forbindelser og frekkhetens nådegaver”.

Jada CRY ME A FUCKING RIVER, førsteamanuensis-kis, tenkte jeg. La oss se litt nærmere på dette: I Veidens univers har vi to grupper:

• Arbeiderklassegutter som duger, (stakkars undertrykte Veiden hører til her).
• Middelklassejenter som ikke duger, (men som er frekke nok til å undertrykke Veiden).

Mye kan tyde på at sosiologen ikke klarer å forestille seg at gutter ikke kan duge, verken de fra over eller underklassen. Men logisk sett står vi igjen med noen andre kategorier:

• Arbeiderklassegutter som ikke duger
• Arbeiderklassejenter som duger
• Arbeiderklassejenter som ikke duger
• Middelklassejenter som duger
• Middelklassegutter som duger
• Middelklassegutter som ikke duger

Selv tilhører jeg arbeiderklassejenter som ikke duger, men som er breiale og frekke nok til å slå seg opp allikavæl som vi sier der jeg kommmer fra.

Leser i VG at menn blir skremt av smarte kvinner. Med økende IQ faller kvinnenes sjanse på å bli gift. Forholdet er motsatt for menn. Professor i biologi Eivin Røskaft ved NTNU uttaler: “For en biolog er dette enkelt å forstå. En mann trives ikke med å være underlegen en kvinne. Dermed blir kvinner med høy status skremmende”.

Og her burde professoren være på trygg grunn. En liten titt på hans publikasjonsliste tilsier at dette er en høykompetent person. Både når det gjelder kornkråker, fluesnappere, svarttrost og gjøk. Jeg er sikker på at en artikkel som: “Behaviour of female cuckoos in the vicinity of host nests before and during egg laying - a radio telemetry study” publisert i 2002 er fascinerende lesning som har mye å by på når det gjelder forholdet mellom smarte kvinner og skremte menn. Eller hva med “Rejection of cuckoo eggs in relation to female age in the bluethroat”? Her er det uante kilder til visdom.

Her hos Dagens Onde Kvinner er vi litt i tvil. Drusilla er jo ikke ukjent med at forskremte mannfolk får seg en støkk, og løper det bena bærer. Men ikke fordi hun er så fordømt smart. Bare så veldig ond.