Torbjørn Røe Isaksen, bedre kjent som Lille Blå i bloggkretser, tar et sviende oppgjør med venstreradikale i gårsdagens Dagbla. Og mannen er ikke nådig. 68erne har undergravet noen av de stolteste og viktigste prinsippene i den norske folkesjelen og kolonialisert den offentlige debatten. This is hardcore. Et skikkelig foruretta snøft i sommervarmen.

Det er mye som er galt i kongeriket. Kanskje har han et halvt poeng her eller der, men det skal vi ikke bry oss om. For kommer du trekkendes med den hælvetes nabokona til Gro, så veit du det smeller hos Dagens Onde Kvinner. Detta blir gøy.

Sånn begynner Lille Blå kronikken sin: Hvor ble det av nabokona? spurte Gro Harlem Brundtland i en av sine nyttårstaler. Sannsynligvis er hun nå i jobb som sosionom med ansvar for nabolagets sosial-psykologiske velvære.

Nabokona - hun som titter frem mellom gardinene, ser etter barna og inviterer på kaffe - er lissom bærebjelken i det gode samfunnet. Hun representerer personlig ansvar får vi vite på slutten av kronikken. Det er klart det var bedre før, da kvinner var hjemme og kokte kaffe. Dessuten kunne hun være dagmamma og gi barna en oppvekst fri for alt som heter “pedagogiske krav” og annet nymotens tøv. Tenk at det offentlige barneombudet har foreslått at dagmammaers virksomhet bør reguleres. Det er faen meg krise!

Men sånn har det blitt. Nabokona har gått hen og blitt offentlig ansatt. Nabolagets sosial-psykologiske velvære? Hæ, hæ, hæ! Lite latterlig, da, med sånne sosionomkjerringer i overgangsalderen med lilla skjerf som løper rundt og skal passe på voksne folk.

Er jeg slem nå? Det er kanskje ikke den slags fordommer Lille Blå spiller på når han trekker fram sosionomer som symbolet på landets moralske forfall? Hva er det i så fall han prøver å si? Personlig kjenner jeg få sosionomer, men jeg vet jo at de ikke jobber med “sosial-psykologisk velvære” i nabolaget sitt. Jeg vet at de ofte jobber på sosialkontor, og at de forholder seg til lover og regler fastsatt av politikere. Det er flest kvinner. Og latterliggjøring av kvinner i offentlig sektor er sikkert greit. De stemmer jo ikke Høyre.

Derimot skinner det igjennom at bidrar til spredningen av samfunnsnedbrytende holdninger à la:

Kriminelle har ikke ansvaret for sine handlinger. Det er samfunnet, skolen, oppveksten eller nærmiljøet som har skylda for at de slår ned gamle damer. Pøbler som driver hærverk har ikke ansvaret for sine handlinger. Det har kommunen som ikke setter opp taggevegger, eller betaler fritidsklubb.

Seriøst. Er det noen som mener dette? Ikke vet jeg, men mitt inntrykk er at de fleste fint klarer å kombinere et ønske om å tilrettelegge for gode levevilkår og en klar plassering av personlig ansvar. Samtidig. Er jeg helt på jordet her?

Eller er det Lille Blå som har drukket av den konspirasjonsteoretiske gryta:

Gjennom en myriade av organisasjoner og offentlige talspersoner, fra fellesorganisasjonen til sosionomer, barneombudet og Blindern, strekker deres mentale imperialisme seg.

Damn. Her snakker vi ondskapens akse. Det er så jeg hører Bauhaus’ Paranoia, paranoia, LA, LA, LA, LA, LA i bakgrunnen. Jeg tror Lille Blå trenger litt sosialpsykologisk velvære. Han er jo en veldig søt og hyggelig ung mann, egentlig. Jeg vil ikke anbefale nabokona. Det er umoralsk. Derimot dette fine pedagogiske Jackson Pollock-maleprogrammet. Få det ut med farger!

Mitt maleri heter Sosionomer gjør også en viktig jobb i samfunnet

Her kan du lese spørsmål og svar fra sosionomer på Dagbla.

Oppdatert:

Og Øyvind mener Torbjørn må ta ansvar for vaset om mental imperialisme

Kjetil derimot mener Torbjørn har interessante tanker

Denne uka synes jeg det var gøy å høre Frp-Siv skryte av personalpolitikken sin. Det er så man må lage et billig poeng eller to ut av det.

Frp har ettersigende surra med reiseregningene sine fordi de har en veldig god personalpolitikk. Blant annet skal de har betalt reiser til ektefeller uten å skatte av det. Ektefellene (men ikke samboerne?) fikk blant annet være med på fine middager, tur til Nordkapp og krabbesafari. Krabbesafari???

Så utrivelig! Men jeg er selvsagt helt for at Frp går til bunns med denne krabaten. Visste dere at kongekrabben visstnok spiser alt den kommer over? Ja, det hadde vært noe.

Men vi sporer av. Det festligste i denne lille historien er jo Siv Jensens utlegning av årsaken til at ektefeller må med. Her referert i Aftenposten:

Vi er opptatt av at våre stortingsrepresentanter som ikke bor i Oslo, er mye borte fra sine familier og ektefeller. Det er lett for ektefellene å bli sjalu, så det er viktig å inkludere dem så de vet hva vi holder på med.

Dette er rart. Vet ikke ektefellene (ikke samboerne?) at FrPs stortingsrepresentanter stort sett er menn? Det er vel begrenset hvor mye humpeskumping det blir på en arbeidsplass med 84% menn? Det må da bli noen jævlig kjedelige turer i hotellbaren?

Eller hva? Verre da med venstre- og sentrumspartiene. Men hva vet jeg. Ta en titt på disse sjarmørene fra landsdelene lengst vekk fra Oslo og Storting. Noen hver kan jo bli litt urolige av tanken på disse gutta på tur.

Jeg må blogge igjen. Det går ikke så bra uten. I selskapslivet kan en diskusjon ta grusomme vendinger i det vår heltinne (jeg) gir utløp for oppsamlet argumentasjon og agg på tilfeldige sidemenn (du satt ved siden av meg i soffan. Synd for deg). Diskusjonen avsluttes gjerne med “dette er ikke så jævla vanskelig, vettu” (nedlatende - der knuste jeg deg ha, ha), eventuelt DET ER IKKE SÅ JÆVLA VANSKELIG (sint, frustrert - du nekter å høre etter din forbanna undermåler).

Fra nå av skal jeg derfor øse min aggresjon over folk som frivillig oppsøker den, og begrense meg til en eller to snusfornuftige, men overraskende gjennomtenkte og oppklarende kommentarer i sosiale sammenhenger. Gjerne etterfulgt av et overlegent snøft. Det ser jeg fram til. Men først skal det utøves mentalhygiene her. Vi starter litt enkelt, også får vi se hva vi kan få til etterhvert:

Frp. Herregud. Alltid en mening om hvordan enkeltmennesker skal leve livene sine. Forrige gang var det Siv Jensen som mente jeg ikke burde feire 8. mars. Nå har de lagt seg i hvordan du skal synge også. Frp mener Ja vi elsker ikke bør oversettes til urdu. Jeg mener Frp burde holde kjeft i de fleste sammenhenger, men vet dere hva? Fritt land. Det finnes ingen copyright på Ja vi elsker.

At et politisk parti har en mening om fordelene ved nynning fremfor synging er besynderlig. Frp mener at de som ikke kan sangen på norsk, heller får nynne med. Jeg synes Frpere burde mumle. Helst helt uhørlig og diskret hvis de absolutt må si noe. Men klager jeg når de ikke etterkommer mine ønsker og behov? Hm? Neida. Jeg lider meg gjennom for sånn er det å leve i et fritt samfunn.

Men avisene kan ikke ha en debatt uten en av disse forbanna professorene som alltid skal “forstå” og kulturforklare. Vigdis Ystad, professor i nordisk litteratur, forstår at folk reagerer negativt i Aftenposten:

Denne sangen er alle nordmenns eiendom. Vi har den i våre hjerter. Det er en fantastisk sang, den er enkel og folkelig, og den forteller om hvilke verdier vi har å ta vare på. Dette berører folks følelser.

Dette skjønner jeg jo ingenting av. Hvorfor snakker hun om eiendom? Er det ikke nok sang to go around? Hvorfor skal man være så fordømt kjip? Er dette den nye verdien vår nå? Skal man behandle folk som barn med irrasjonelle følelser man må ta hensyn til og dulle med? Kort sagt: Hvor jævla vanskelig er nå dette da?

Nei. Virkelig. Ærlig talt. Dagens onde kvinner vet ikke om de skal stå opp og strede (som de vare menn) eller bare grede.

Oppdatering:Vampus tar til motmæle, mens Bjørn Magne Solvik i Liberalisten konstaterer at Drusilla er rimelig ond.

Vampus reklamerer for den nystartede nettblekka Politisk.no. Den er skrevet av liberalister. 11 menn. 1 kvinne. Kanskje et litt treigt julebord, men det er jo strengt tatt ikke noe man skal legge seg i. Retten til eget privatliv og så videre. De er opptatt av dette.

Nei, jeg tenker mer: Kan alle disse mennene forføre en søkende sjel, sånn rent politisk. Jeg er også opptatt av frihet. Hva har dem å tilby lissom?

Jeg leser Jan Arild Snoen. Han er bidragsyter i Politisk.no, men har også skrevet en kommentar i førsteutgaven av Memo. Han synes vi skal spare mindre og leve mer i etableringsfasen. Jeg er helt enig. Heldigvis. For sparing, skal jeg si dere, når man jobber i offentlig sektor: Ikke et alternativ. Jeg kjenner faktisk ingen som trenger dette rådet. Det er dyrt å etablere seg, skriver Snoen: Kanskje en hytte? Hahahahahahahahaha. Kanskje ikke, nei.

Snoen synes også vi skal kutte ned på jobbinga mens barna er små. Det er sikkert fint det. Han peker på at mange småbarnsfedre jobber mye overtid. Han sier ingenting om at svært mange kvinner reduserer arbeidstiden drastisk mens barna er små, og hva slags økonomiske konsekvenser dette kan få når regninga skal gjøres opp. Men det er kanskje ikke dem han skriver til heller. For dem ville det kanskje ikke være så dumt å spare litt av husholdningens inntekt for å dekke opp tapte pensjonspoeng?

På politisk.no skriver Snoen om sin borgerlig visjon. Særlig falt jeg for avsnittet om Tough love. Det handler om at man må motvirke misbruk av velferdsordninger. Igjen er jeg enig. Hvem er ikke det?

Men misbruk? Snoen synes egentlig hele sykelønnsordningen er urettferdig:

Sykdom er ingen objektiv tilstand, men mange diagnoser er så subjektive og avhengig av hva den syke selv rapporterer at den som ønsker det, i praksis kan velge seg status som syk. Ingen skal fortelle meg at nordmenn er så mye sykere enn folk i andre land. Når vi har flere på sykelønn er forklaringen ganske enkel – vi har den mest sjenerøse sykelønnsordningen i verden. På samme vis er nedgangen i sykemeldte de siste årene i svært liten grad et resultat av bedre arbeidsmiljø eller oppfølging (IA-avtalen), men skyldes i dominerende grad innstramning i regelverket

Jeg tar gjerne på meg oppgaven med å oversette dette. Vi vet at det er flest kvinner i typiske kvinneyrker som er langtidssykemeldte. De har gjerne vanskelige kvinnediagnoser. Diffuse greier. Vi får gå ut fra at mange har valgt det selv. Nå får de ta seg sammen, for svingende. Vi strammer inn. Det er det eneste som hjelper, mener Snoen å vite. Hvor han har dette fra er ikke godt å si. Jeg er litt lat selv, men jeg finner iallefall en utredning fra Econ som mener å kunne påvise at IA-avtalen gir resultater i noen virksomheter i allefall. Jeg trodde det fantes mange teorier om hvordan sykefrævær henger sammen med ting som demografiske forhold (som høy yrkesdeltakelse i befolkningen), arbeidsmiljø og konjunktursvinginger. Men herregud, ingen skal fortelle Snoen dette, så da skal ikke jeg gjøre det.

Bent Johan Mosfjell er en annen mann og liberalist. Han synes det er forjævlig at vi skal betale skatt. Han vil f.eks. ikke donere penger til de 700 000 menneskene i arbeidsfør alder som er så “syke” at de ikke kan jobbe. Vi har vel alle hørt om disse berømte 700 000. At det er et for høyt tall kan man sikkert enes om. Men her er en nyhet til deg Mosfjell: Det finnes faktisk uføretrygdede blant disse 700 000 som er syke. Du vet. SYKE!

Man kunne skrevet mye. På Liberaleren som vel må sies å tilhøre samme politiske landskap tar man til orde for retten til å diskriminere. Fordi EIENDOMSRETTEN MÅ GÅ FORAN ALT: Eiendomsretten medfører retten til å bestemme fullt og helt over egen bedrift, også hvem bedriftene vil ha som kunder. Noe annet, som å sørge for enkeltmenneskes rett til å ikke bli diskriminert, ville være et OVERGREP mot folk med eiendom. Som kvinne føler jeg iallefall et tungt ansvar overfor alle bedriftseiere som ikke har fått lov til å diskriminere i ansettelser siden 1978. Det er så man tenker at et minnesmerke er på sin plass.

Ja, ja. Man kunne skrevet mye. Vi får avslutte med Snoens analyse av hvor vinden blåser:

Hva er tidens store spørsmål? Jeg tror ikke det finnes ett svar på det, men hvis jeg skulle plukket et overordnet mål eller prinsipp, handler tidens store spørsmål om selvrealisering og frihet. Mitt valg er selvsagt farget av hva jeg selv som liberalist synes er viktig, men faller også ganske godt sammen med tunge trender og holdningsundersøkelser, ikke minst av ungdoms verdier.

Nå tror jeg Snoen er i overkant optimistisk på vegne av liberalismen. Den største holdningsundersøkelsene jeg kjenner til, Ung i Norge, tilsier at ungdom setter typiske sosialdemokratiske dyder høyt. Når man spør unge i Norge hva som er viktig for dem i valg av utdanning og arbeid, svarer de at de er opptatt av å realisere egne evner. Like viktig er det at de får en trygg jobb og at arbeidskameratene holder sammen (se s. 77). Det ser ikke ut til at ungdommen ser noen motsetning her. Pussig med det.

Konklusjon? Mann eller kvinne: Fagre ord om frihet får meg ikke til å komme. Over til den politiske sida. Men gi oss noen flere liberalistdamer på lista allikevel da. Man vet jo aldri.

Jeg har ikke sett Gymnaslærer Pedersen ennå. Men jeg har lest om Ane Dahl Torp. Spesielt ble jeg grepet av intervjuet i Klassekampen som har fått tittelen Å ofre rumpa si for verden. Ane er opptatt av dette. At AKP-ml-erne brente for noe større enn seg selv og at hennes egne prosjekter fremstår som nedrige i sammenlikningen.

Jeg er helt enig. Mildt venstreorienterte folk som meg er ikke villige til å gi opp egen komfort for saka. Vi er opptatt av våre egne små tarvelige ting. Og dette tiltross for økende press på velferdsordningene, et oppblåst Frp og mye annet vondt og vanskelig.

Drusilla har derfor tatt på seg jobben med å utforme et forslag til en helt ny strategi for venstresiden:

Strategien er utformet slik at den skal gi venstrefolk mulighet til å ofre litt for saka. Samtidig oppfyller den gammeldagse krav til sosial ingeniørkunst. Og det kan ikke være annet enn en fordel.

Altså. Forskere har funnet at barnas kjønn påvirker sine foreldres politiske holdninger sterkt. Mandag Morgen (ukebrev nr. 5) forklarer at jentebarn er mer venstreorienterte enn guttebarn og at disse jentebarna påvirker sine foreldre til å “dele forkjærligheten for omfattende velferdsordninger og en stor offentlig sektor”.

En stor andel døtre i familien øker sannsynligheten for at foreldrene stemmer til venstre. Tre døtre gir 77% stemmer på venstrepartier, mens tre sønner gir 67% stemmer til høyre for midten. Faktisk øker hver datter foreldrenes tilbøyelighet til å stemme på venstresiden med to poeng.