Æsj. Hvorfor kaller NRK unge jenter som stjeler angrepiller for “angrende sex-syndere”? De er helt nede i 14 år, står det. Hvem vet hva som ligger bak noe sånt?

Jeg synes synderne i NRK-desken kan ta seg en tur på kino når Juno kommer. De kunne nok trengt det.

Juno er navnet på tenåringsjenta i filmen som blir gravid med den søte og litt keitete deltidskjæreste/fulltidsvennen og bestemmer seg for å adoptere bort ungen. Hun bestemmer selv. Og om jeg hata Knocked-up, så elsker jeg denne.

Juno er morsom og smart og faren er klok og god og stemora er skarp, men snill og det er masse kjærlighet når livet blir litt for voksent for den unge jenta. Også er det ikke klissete, men passelig syrlig-søtt. Som når faren og stemora sitter himmelfallen etter å ha fått den ikke så gledelige nyheten (hvorfor ikke harde droger istedet, åh gud? ) Og faren sier noe i retning av at “neste gang jeg møter den gutten…”. Han får et megetsigende blikk av stemora : Jeg tror ikke det der var hans ide, akkurat. Nei. Det skjønte vel han også. De kjenner jenta si og de støtter henne like fullt.

Siden favorittseriene mine har en tendens til å bli tatt av lufta, er jeg på evig søken etter adekvat underholdning på kveldstid. Jeg har prøvd det meste. Her om dagen kom jeg hjem fra en lang dag på kontoret. Valget falt på den første episoden av den Sex og singel-liv aktige Cashmere Mafia. Jeg har aldri vært noen stor fan av Carrie og co (bare ørlite - jeg er Miranda, hun smarte), men hva faen, jeg trengte et tv-fix.

Men det viste seg å være lite gjennomtenkt. Hvis man har hatt en litt brutal dag på jobben, bør man ikke sette seg ned og se på fire velkledde stress-monkeys i New York som såvidt klarer å skvise inn en forlovelsesfest i kjøreskjemaet sitt og som sier sånne ting som at de har en luke ti på seks tirsdag kveld, nei, ikke likevel, sier blackberryen, men “I’ll make it work!” før de løper av gårde til mannen i sitt liv som slår opp fordi de har fått en forfremmelse og ikke tåler suksessrike kvinner og da ble det ikke noe bryllup allikevel.

Nei, det ble reint for mye.

The Sarah Connor Chronicles, derimot. Serien er selvsagt en slags spin-off av Terminator-filmene. Sarah Connor må stoppe robotene som har ødelagt verden - men ikke ennå - og som reiser tilbake i tid for å drepe sønnen som skal redde menneskeheten i fremtiden. Her er løping og skyting og kjøring i stor fart. Og absolutt ingen rapporter som skal leveres i tide. Gode ting.

Ikke alle er fornøyd med Linda Heady som spiller hovedrollen som Sarah Connor. For hun er jo bare flisa sammenlignet med Linda Hamilton som spilte i Terminator-filmene. Damene i The Sarah Connor Charm School som driver med fysisk feminisme (!) og survivalisme, er ikke fornøyd. De skriver mye i CAPS LOOK på sida si, om at Linda Hamilton is THE REAL Sarah Connor og at Sarah Connor ALDRI ville gjort de tingene hun gjør i tv-serien. Det er ganske fascinerende.

Og forsåvidt. Se så kul Linda Hamilton var!

Men det beste med The Chronicles er Summer Glau som robot på menneskenes side. Damene i sjarm-skolen er forsåvidt enig i det. Selv om de ikke kan se henne som et forbilde for de fysiske feministene. Hun er jo en robot.

Personlig har jeg ingen ambisjoner om å omfavne noe som involverer faktisk fysisk fostring og treningsleire i skauen. (Stikkord: TV. Sofa. Rødvin). Fantasi-feminisme er nok mer min greie etter en lang dag på jobb.

Som Summer Glau i Serenity. Vakkert:

… Og se den aldeles skjønne Persepolis. Morsom, forferdelig trist og veldig vakker!

Jeg trodde jeg skulle fortsette sommerens leseraid og fordype meg i høyverdig litteratur i et ganske så imponerende tempo. Men, nei, det viser seg at: Tvert om! Jeg skal se absurde mengder trash og like hvert øyeblikk av det. Dette er en av de tvilsomme tilbøyelighetene jeg nesten ikke forsøker å undertrykke. Det verste er at jeg blir så glad. Virkelig ekte glad når ofrene på Ekstrem forvandling og lignende horror-show strutter lykkelige med alle sine nye kroppsdeler. Jeg vet at hele konseptet er galt og forkastelig, men kan ikke forsvare meg mot den smittende gleden. Den samme følelsen man får av hysterisk-happy unge-høyre menn på valgvake med andre ord. De er jo så GLADE! Synger og de ler. Se nå veiver de rundt med de søte små flaggene sine igjen!

Det kommer til å bære helt galt av sted. Nå har jeg begynt å se på The Pick up artist, og det er ingen spøk. Dere husker sikkert The Game, ung mann er frustert, får ikke ligge med noen, og det er en sterk drivkraft! Nå har han lært seg alle triksa i boka og kan plukke opp masse damer. Det kan læres bort, viser det seg, og et år senere har vi ti klumsete godklumper samlet på tv-skjermen som skal forvandles til smooth-operators. Dududududuuu! Smoooooth operators.

Og i begynnelsen er det besnærende. De skal lære seg å snakke til folk. Bli mer sosiale og frittgående. Befridd fra alle stengsler og dårlig selvtillit skal de bygge seg et nytt liv! Det er det det handler om, ikke sant? Ikke om damer eller å pule. Det er veldig rørende. De griner litt, koser med hverandre og bitcher mellom slagene. Very Top Model.

Jeg synes også rådene de får, har mye for seg. Spesielt er jeg fan av den strikte no-bore policyen. Dersom det ser ut som om samtalepartneren kjeder seg, ser bort, ser ned, rygger unna, da er det abort-mission med en gang. Jeg kan bare ikke understreke nok hvor viktig dette er! Ingen har lyst til å måtte ty til: “Eh, vet du hva, jeg og venninna mi har ikke sett hverandre på veeeeeldig lenge, og vi har bare tusen ting å snakke om!” Den er tried and tested, for å si det sånn.

Det gleder meg også stort når gutta lykkes med sine oppgaver. Verden er utvilsomt et bedre sted med folk som kan føre en samtale, flørte og treffe et trivelig bekjentskap. Hvis det bare hadde stoppet der. Men det gjør det jo ikke. Jeg ser ikke fram til neste episode. Det gjør jeg ikke. Da skal gutta på strippebar for å sjekke opp gogo-dansere. Eller var det fang-dansere? Uansett, jeg ser ikke fram til øyeblikket der jeg klapper begeistret i hendene over at en av kara får hooka opp med en stripper.

For det var visst det det handla om allikevel. Æsj. Men hva skal man gjøre? Det er ikke så gøy å se på triste mennesker som sjølplager. (Ok, litt morsomt). Men det er kanskje det som må til. Kan noen si ifra om SV skal ha en ny pressekonferanse snart?

Og her er gutta i felt:

*SPOILER-ALERT*

Jeg har god fot for action. Derfor har jeg selvsagt sett Die Hard 4, og det må jeg si. Jeg liker at det er masse hopping og falling fra fly, frenetisk tasting på laptop-er og folk som blir slynga hundrevis av meter i store eksplosjoner med masse flammer i halen. I tillegg er som regel action-filmer fri for de porno-tortur-voldtektsscenene som har blitt så populært i det siste, og det er noe jeg vet å sette pris på. Jeg kan klare en hjelpeløs og klamrende kvinnelig bi-rolle (se det er en pragmatisk innstilt feminist!) dersom jeg slipper å se seksuell nedverdigelse.

I Die Hard slipper vi faktisk også å se på hvordan helten prøver å slepe med seg en snublende og hylende kvinne ut av kuleregnet. Stor bonus. Men det er klart noen ting er det tydelig litt vanskelig å unngå når menn skriver manus. Jeg mener, filmen starter med at Bruce Willis nærmest stalker sin fremmedgjorte datter på sene kvelder. Han skal passe på at hun ikke havner i trøbbel på date og lusker rundt hushjørnene. Veldig beskyttende.

Men så, når datahacker-jævelskapen setter inn og strømmen går og trafikken står og verden FALLER FRA HVERANDRE. Da. Neida. Ikke et ord om datteren. Ikke et “Herregud, hvor er datteren min, hvordan går det med henne nå?” Når skurken hinter om at dette kommer nok til å bli personlig, McClay, og alle tenker sitt, neida, ingenting går inn i den tjukke skallen. Det er så man har lyst til å brøle inn i skjermen at “Hallo da, mann, ta nå den jævla sattelittdings-telefonen og få sjekka opp hvordan det går med dattera di! Skjønner du ikke at de kommer til å gå etter henne nå?”

Gud bedre. Men alt ordner seg, og det er riktig så rørende når den tapte datteren forandrer etternavnet sitt tilbake etter å ha bli reddet av far. Til slutt. Snufs.

Men alt i alt riktig underholdende altså. Det samme kan ikke sies om komedien Knocked-up. Den gidder jeg ikke skrive noe særlig om. Den er skrevet om her. La meg bare si det sånn:

Denne veldig vakre og suksessrike kvinnen blir forelska i denne veldig arbeidsløse og smålubne slubberten. Jah. Særlig! Bare når menn skriver manus!

Man kan lett føle seg nede og kvalm. I dag leste jeg for eksempel at kvinnekampens døtre kaster klærne i Aftenposten. Glamourmodellene er de nye forbildene og småjenter stimler om dem der de stiller ut ræva si på familiearrangementer. Jeg orker ikke skrive om det. Det er så trist og spekulativt.

Sånn kan vi ikke ha det. Derfor har vi i dag en liten helge-service sånn at man kan starte med en liten potpourri av folk det faktisk er verdt å lytte til. Vi begynner med:

Tori Amos: We’re back to desperation

Tori Amos har nettopp kommet med en plate med navnet American Doll Posse . Tittelen er muligens et spark i baken til de dansende deodorantene i Pussycat dolls, og den er fantastisk. I dette intervjuet snakker hun om å lure seg selv, lyve til seg, nedverdige seg selv og kalle det frigjøring. Vi har alle vært der. Tori Amos snakker om veien ut. Se her (bare overhør det på nederlandsk, Tori snakker engelsk):

Dorothy Parker - You will be barely able to stagger

Vi må ha med en kyniker. Jeg har nettopp oppdaget Dorothy Parker, og jeg skulle ønske hun var her i dag. For å kommentere. Hun hadde hatt den beste bloggen. Jeg blir sjokkert over hvor gjenkjennelig essayene hun skrev på 1920-tallet, er. I “Professional Youth” introduserer hun oss for “one of the leading boy author, hailed alike by friends and relatives as the thirty-one-year-old-child wonder”. Jeg tenker på en del menn jeg har møtt. Viktigperer med glorifiserte selvfølgeligheter:

They come clean with the news that war is a horrible thing, that injustice still exists in many parts of the globe even to this day, that the very rich are apt to sit appreciably prettier than the very poor. Even the tenderer matters are not smeared over with romance for them. They have taken a calm look at this marriage thing and they are there to report that it is not always a life long trip to Niagara Falls. You will be barely able to stagger when the evening is over. In fact, once you have heard the boys settling things it will be no surprise to you if any day now one of them works it all out that there is nothing to this Santa Claus idea.

Hehehe. Jeg liker denne dama. Her kan du lese den herlige The Garter som sto i The New Yorker. åttende september, 1928.

Yanar Mohammed - I was dressed like a modern girl

Noen har et mot man kan miste pusten av. Bare les dette intervjuet med den irakiske feministen Yanar Mohammed, som stiftet the Organization of Women’s Freedom in Iraq i 2003. Organisasjonen gir beskyttelse til forfulgte kvinner og jobber for sekulære lover og like rettigheter for kvinner og menn. Det er ikke mye håp å spore hos Yanar Mohammed. Bare jobbing, fra dag til dag.

When I was a student, I was dressed like a modern girl and I wore long shorts. That is part of the past. There is fear in the streets. You cannot go out in the streets. You are looked at as if you come from another age. If there are any militias on your street, they will tell you to go back home and dress decently. They could beat you up or punish you worse than that. Some of us who have grown up in Baghdad are used to wearing what we please and walking where we please.

Les mer om den tragiske situasjonen for kvinner i Irak på the Nation.

Joss Whedon - her face was nothing but red

Joss Whedon, som lagde Buffy (det vet dere vel!), har sett videoen av mordet på Dua Khalil. Dere må ikke se den videoen. Den er ikke til å holde ut. Etterpå skrev Whedon en bloggpost som fikk meg til å grine. Igjen. Hele posten må leses. Han har forstått hva mordet på den kurdiske jenta handler om, og hva som må gjøres.

Because it’s no longer enough to be a decent person. It’s no longer enough to shake our heads and make concerned grimaces at the news. True enlightened activism is the only thing that can save humanity from itself. I’ve always had a bent towards apocalyptic fiction, and I’m beginning to understand why. I look and I see the earth in flames. Her face was nothing but red.

Og med det: Ha en god glamour-modell-fri helg.

Jeg vet at folk blir pissesure når jeg er vrang og kjip og uttaler meg på sviktende grunnlag. Men denne måtte jeg bare le av. Her har vi hatt diskusjon opp og ned om kvinner i norsk film, om at de stort sett figurerer som kjærester og mødre og generelle vedheng til de mannlige hovedrollene og deres dramatiske historier. Gjerne i Oslos underverden. Med vold. Og mye sånn maskulin… dytting. Av en eller annen grunn.

Og hva er de har kommet opp med nå. Ha ha ha. Dette er bare for bra. Sikkert en strålende film, for all del. Men sjekk denne traileren for Firetretoen(Oppdatert 1: Det er en REKLAMEFILM, Drusilla, der gikk du rett på): Fire menn. Deres dramaaaatiske historie, helt fra barndommens dager. En muskuløs Nicolai Cleve Broch i singlet. Mye dytting og bilkjøring. Pia Kjelta er kjæreste og begjærsobjekt. Jeg tror jaggu det er to av kara som sloss om henne. Hun sier på lett klagende stavangermål: Eg eeeeeelske deg.. også er det litt hanky-panky og aaaaah aaah. Pia tusler alene rundt i leiligheten mens gutta rusher rundt til fots og til fjells.

Jeg tror ikke jeg kunne gjort det bedre selv om jeg skulle illustrere fjorårets debatt på et halvt minutt.

Oppdatert 2: Men da vet vi iallefall hvordan DnbNor ser på sine kvinnelige og mannlige kunder.

Jeg leste denne saken i Guardian om den forstyrra tendensen til å mikse porno og tortur i mainstream-filmer. Det fikk meg til å kaste opp litt inni meg. Jeg har sett hundrevis av kvesta og voldtatte unge, vakre kvinner på film og tv gjennom et halvungt liv. Det er lissom ikke like stor stas å lage krim om vakre yndlinger som blir skjenda og fornedra på verste vis. Boy, I wonder why!

Men i det siste har tydeligvis de kule gutta blitt en smule blaserte. Det holder ikke med blurry tilbakeblikk av kvinne som blir dratt inn i fremmed bil med raske klipp av de horrible scenene som følger. Enhver krim har dette. Det skal mer til for å skjerpe lysten.

I forbindelse med Robert Rodriguez nye flopp av en film var det for eksempel noen som fikk den gode ideen å lage en action-figur av Quentin Tarantinos rollefigur i filmen: Rapist Number One. En voldtektsmann-dokke. Jepp. Filmen Black Snake Moan blir markedført med en nettside der du kan fantasere over hvor fint det er å ha sex med en voldtatt og misbrukt rusmisbruker som er lenket med kjetting til en kjøkkenradiator. It’s okay, sier rollefiguren til Christina Ricci til deg på filmens nettside. Men det er det ikke.

Da den nye filmen Captivity skulle lanseres, valgte filmselskapet å sette opp et billboard av det som vel må være filmhistoriens mest voldelige og misogynistiske filmplakat: ABDUCTION, CONFINEMENT, TORTURE, TERMINATION. Skal det være litt popcorn?

Men der var det noen som forregnet seg. Se her. Folk protesterte og nå står filmen uten rating. Da kan det bli vanskelig å få vist filmen på de store kinoene. Synd. for. dem. Joss Whedon, skaperen av Buffy, er en av mange som reagerte. Og bare fordi jeg elsker Joss Whedon, og fordi jeg blir så uproposjonalt glad når en mann tar avstand fra misogynisme, tar vi med hele e-posten hans til filmselskapet bak Captivity.

From: Joss Whedon
Sent: Thursday, March 22, 2007 10:17 PM
To: Advertising
Subject: CAPTIVITY BILLBOARDS/REMOVE THE RATING

Thanks for reading this, if anyone did.
Sincerely, Joss Whedon.
Creator, “Buffy the Vampire Slayer”

Ah! For en bra mann!

Mer dårlige tv-nyheter. Jeg har fortsatt ikke kommet meg over den siste Battlestar Galactica-katastrofen, og nå… Ryktene skal ha det til at DOK-favoritt Veronica Mars skal dumpes! Og i god insult-to-injury-tradisjon er det visstnok et skrekkabinett med strippere som står klar til å ta over tronen. Shit.

Fra sassy smart-ass til bare work-that-ass. Ikke nok med det. Pusekattene er pakket inn i den ekstra-ekle “female empowerment” greia som er så inn.
jeg fant den hysterisk morsomme videoen hos I blame the patriarchy. (Oppdatert: Takk Hjorthen, der klarte jeg å embedde!)

Show-off that confidence!

Jeg har vært i en slags jobbpsykose de siste ukene. Nå er det nesten over - og på tide å være negativ, bisk og mistroisk igjen. Det synes jeg var godt sagt av kommentator flaskehals, og jeg må bare bekrefte, at jo, jeg blir trøtt av å konstant prøve å være munnrapp, ironisk og tolke alt i verste mening? Bare prøv selv!

Stakkars Drusilla. Jag mår illa. Jeg er så negativ at det som irriterer meg mest er folk som nesten mener det samme som meg. I så måte er jeg vel en del av dem som ikke har blitt innhentet av virkeligheten. Den siste uka syntes jeg forslaget om å kvotere inn kvinner i hovedroller i norsk film fra “Utvalget for organisering av de statlige virkemidlene på filmområdet” utmerket seg.

Jeg skjønner hvor de kommer fra, for Jeg har sett noen norske guttefilmer. Sist så jeg Uro - et såkalt rått og realistisk actiondrama om Ung-Mann-Med-Problemer. Og det var booooring, det. Nicolai Cleve Broch og Ane Dahl Torp lever på kanten av samfunnet, uh-hu, det brukes dop, snakkes slang og politiet er voldelig og mandig. Det tar akkurat litt kortere tid enn jeg hadde tippet før vi få se Dahl Torp naken, og litt lengre før vi får henne som hysterisk “narko-dame. Jeg fikser det ikke. Fikser det ikke. Pelle. Åh. Kan vi ikke bare sove?

Også synes jeg forslaget om kvotering burde følges opp av en sviende dom over et mannssjåvinistisk filmmiljø. For det må det nesten være dersom man i det hele tatt grynter frempå med kvotering som virkemiddel. Men neida. Klassekampen spør utvalgsleder Einarsson:

– Har det vært snakk om reell utelukking tidligere?

– Nei da. Men i og med at det er et begrenset antall midler vi har til rådighet, så må man gjøre noen valg. Og ved å gjøre alle bevisst sitt ansvar på området, kommer vi lenger.

Ja, men da så. Hva skal vi si til sånt? At utvalgsleder ikke har guts nok til å innrømme at den offentlige film-administrasjonen er pill-inkompetent og har gitt oss - seerne- en haug søplefilmer om Menn-Med-Problemer med vilje? Eller er de bare en smule totalitære. Forsiden på rapporten som ble levert til Trond Giske ser ser sånn ut:

Freaky! Men greit nok. Hvis man ikke klarer å bruke kvalitet som eneste kriterie så er det kanskje på sin plass at kvinner får lage sin del av dårlige filmer. Personlig gleder jeg meg til filmen ved navn “Mars og Venus”. Jeg håper den låner tungt fra boka ved samme navn. Dagbladet omtaler filmen i dag:

I «Mars og Venus» møter vi Ida (Pia Tjelta) og Mathias (Thorbjørn Harr), som har et litt skrantende forhold.

Hun har fått et jobbtilbud som frister, mens han har fryktelig lyst på seilbåt.

Gud. Så. Gøy. Det. Høres. Ut. Filmen fikk 5,4 millioner kroner fra Filmfondet, og i følge Dagbladet, ble den beskrevet som “en film av kvinner og for kvinner”. Mitt instinkt som feminist er selvsagt: JA. La oss få flere sånne filmer. Den neste bør hete Kvinner kan ikke lese kart, men de er veldig gode på følelser. Happy times!

Jeg likte forresten en film jeg så her om dagen. Shortbus - den filmen med ekte sex fra New York som kommer på kino i jula. Den anbefales. Det er forfriskende å se menn suge seg selv og andre og masse sånn feel-good mølje-sex og ikke en eneste scene med Ane Dahl Torp som har sex og er veldig lei seg samtidig.