Fraværsmelding onsdag-lørdag: Drusilla setter seg snart på flyet til off-line land. I mellom tiden: Sjekk ut debatten om Sex og Camille Paglia hos Kynikeren som plukker opp tråden fra forrige post.

Drusilla kom i skade for å se reprisen av Først og Sist i går. Det var selvfølgelig hyggelig å se at Skavlan hadde invitert hele to kvinnelige gründere for å snakke om sine virksomheter. Det er så flott å se kvinner som evner å skape så mye oppmerksomhet rundt sine forretningsideer. Kvinner kan, liksom. De gjør ulike events og firmafester og sånn. Kjempespennende! De er jo også i alle avisene nå. Dritbra med damer som skaffer seg makt, ass.

Vi fikk vite at etterspørselen er stor. Men aller viktigst at Aylar Lie ikke har hermet etter Paris Hilton, men at Helene Rask ganske sikkert har hermet etter Lie og skjøpt sånn liten hund. - Nei, min er større og har mer pels. - Men du sa du skulle være med å promotere en butikk som er den eneste i Norge som selger Playboy-undertøyet, men så laget du ditt eget modellbyrå i stedet. - Nei, det så jeg ikke. Og dessuten…… HVORFOR I SVARTE HELVETE LAR NRK DISSE SJARMLØSE KJERRINGENE SLIPPE TIL PÅ TV?

Dere må bære over med meg, kjære venner, jeg vet det er rimelig opplagt å irritere seg over puppedamene og media som boltrer seg i dem. Men ikke desto mindre: Jeg trenger Aylar-fri. Jeg vil at Aylar skal ta med seg alle de andre og dra til England. I England tror jeg de vil få det mye bedre. Der har de “kommet mye lengre”, glamourmodeller poserer sammen med ledende politikere, de har sin egen side i avisene, de store varemagasinene selger Playboyklær til barn, i et ungdomsblad kan unge gutter vinne en 40000 punds boob-job til kjæresten sin og rundt halvparten av britiske kvinner vurderer plastisk kirurgi. Kanskje de t.o.m vil tjene penger på virksomheten sin der.

Dette er selvfølgelig kun ment som et godt råd. Sånn oss kvinner imellom. Jeg er jo feminist og da skal man som kjent applaudere alle andre kvinners individuelle og selvstendige valg. Hvis ikke blir det så snervert og det blir ikke plass til alle silikonpuppene. Møter du andre kvinner som synes feminisme er latterlig og du er teit? Klapp i vei. Man vil jo ikke anklage noen for å undergrave det feministiske prosjektet. Eller se ned på noen. Gud forby.

De siste dagene har jeg begynt på flere helsure poster om barn og arbeid og likestilling og alt det rælet folk lirer av seg i den sammenheng. Men det får bli en annen gang. Det er for deprimerende og nå er det snart høst og vi må inspireres!

Jeg har derfor iverksatt min egen kvalitetsreform, og er svært optimistisk i forhold til både kortsiktige og langsiktige effekter. Jeg er selvfølgelig klar over at dette ikke er helt i tråd med holdninger man bør ha som venstrevridd og samfunnsengasjert person. Kultursosiolog Kjetil Olaussen, for eksempel, vil sikkert si at jeg her går inn for et stort selvbedrag, som er skreddersydd for et nyliberalistisk arbeidsliv. Helst bør man jo innse hvilken taper man er, og legge seg under dyna frem til SV og co innfører 6-timers dagen. Men, hey, jeg føler meg risikovillig.

Min kvalitetsreform inneholder riktignok ingen selvhjelpsbøker eller motivasjonstaler fra Ingebrigt Steen Jensen. Jeg vil heller spise et dusin skogssnegler skylt ned med galle enn å utsette meg for det. Drusilla-reformen skal sørge for input som faktisk fungerer frigjørende: Daglige doser feminist-blogger som lenket til høyremargen, rødvin i høstmørket, onde venninner og ikke minst, den beste tv-serien siden Buffy.

Veronica Mars er min nye forelskelse. Storyen høres lam ut: Overpriligerte snørrunger på high-school, en ung og over middels søt blondine blir støtt ut av det gode selskap etter dramatiske hendelser, og må friste tilværelsen som out-cast i skolegården mens hun jobber iherdig som privat dektektiv etter skoletid. Men det er sabla bra saker med komplekse karaktertegninger, et spennende plott, skarp humor og en mørk, mørk undertone.

Og best av alt er vår helt: Denna jenta tar ikke dritt fra noen. Hun sparker ikke fra seg i Buffy-stil, hun har det i kjeften. En kjærlig pitbull og en hendig elektrisk liten sak med god støt-kapasitet er også praktisk å ha i veska.

De som måtte være redde for å bli smurt av nyliberalismens glidemiddel eller no sånt, kan sikkert finne noen gamle Ken Loach-filmer eller no fransk sosial-realisme for å bli minnet om hvor miserable og schtøgge menneskene her. For de øvrige: Første episode av Veronica Mars begynner på TV-Norge søndag 18.20!

Animasjonsfilmer er ikke noe jeg verken har greie på eller interesser meg for, men jeg har forstått at enkelte er enormt populære, også blant de voksne. Min venninne Fred er en slik voksen. I går så hun Robotene på kino. Hun var litt mellomfornøyd med filmen: Enkelte morsomme scener, men en helt håpløs moral.

Min venninne peker og forklarer på filmens hjemmeside:
Tenk deg at du skal lage en film med en ung robot i hovedrollen. For eksempel en sjarmerende og handlekraftig robot med pippifletter og snekkerbukser.

Drusilla synes det ser ut som en fin robot. Men hovedroller i film er som regel menn, så hvis du skal lage en film om roboter må du nesten ha en gutterobot. For eksempel den unge roboten Rodney, en eventyrlysten oppfinnerrobot. Rodneys far holder på å bli arbeidsledig, og Rodney prøver å finne en måte å hjelpe faren. Faren er klok og har mange gode råd. Moren sier ikke så mye, men er veldig omsorgsfull.

Rodney drar ut på eventyr, og får mange nye venner. Også forelsker han seg. Selvfølgelig. Drusilla synes vår helt fortjener en sjarmerende og rappkjefta kjæreste. Kanskje pippiroboten? Nei, nei! Drusilla er tydelig treg i oppfattelsen. Tenk deg at du lager film og den unge helten skal ha en kjæreste. Alle vet at han ikke faller for den kule venninnen, men for en pen og sexy og litt tanketom jente.

Drusilla begynner å bli sur. Men hva med den søte pippiroboten? Skal ikke hun få en kjæreste?
Venninnen foreslår at hun kanskje kan se filmen selv og skrive om den i bloggen sin. Men det har ikke Drusilla lyst til for det hørtes jommen ut som en teit film.

Oppdatert 21 mars: Dette er en advarsel til alle som er opptatt av kvalitetsmessige vurderinger av film. I så måte er dette en totalt uakseptabel omtale av Naboer. Drusilla er slem, slem på sinnabloggen sin, og alle de involverte fortjener bedre. Les omtalen av denne posten hos inntastet.

Drusilla har vært på kino for å se Naboer av Pål Sletauen. Onde kvinner har vært mangelvare i norsk film (se artikkel på Fett om temaet). Store var derfor forventningene til de to slemme nabopikene i Sletauens film. I FilmMagasinet leste jeg intervju med skuespillerne som var over seg av begeistring for å få moderne femme fatale roller: Mektige fristerinner, sterke, samtidig sårbare, komplekse, seksuelt utagerende og hardtslående. Hehey!

Jeg så for meg et fascinerende portrett av manipulerende, sexy og dekadente kvinner. Inspirerende eller provoserende. Ja, jeg gledet meg voldsomt til å se to psykodamer leke katt og mus med følsomme Kristoffer Joner. Men sånn skulle det ikke bli.

Jeg skal ikke avsløre slutten, men følgende samtale utspant seg mellom tre skuffede jenter etter filmen:

Drusilla: For en lam film!
Anya: Og verre slutt!
Darla: Ja liksom vi HAR skjønt det nå, du trenger ikke stave det ut for oss.
Drusilla: Hva er greia med hun unge mørke? Ikke hyggelig å se Charlotte fra Hotel Cesar simulere sex: “Åh så spruter han over hele meg” *affektert vestkant-pikestemme*
Darla: Heldigvis er det ikke ofte jeg blitt så skuffet over en film. Men det er på en måte en kjent følelse. Litt sånn når du tror du skal få skikkelig bra sex også… blir det …ikkeno…
Drusilla: Veldig lite tilfredstillende. Men Anya, det så ut som du ble skremt?
Anya: Nei, altså, jeg holdt på å choke på et godteri. Man får det ikke mer morro en man lager sjøl.

Men for all del: Kristoffer Joner gjør en fin og blodig innsats, og det er nok av store pupper uten bh for dem som blir skremt av den slags.

Se også Norsk grisefilm hos Tor Andre.

Alle dager er onde kvinnersdag her i gården, men det er allikevel maktpåliggende å ROPE litt i dag. Ettersom Drusilla føler seg som en halvsmeltet laban om dagen, og tog er uaktuelt, blir dette ustrukturerte spark etter innfallsmetoden.

Noen ting må først ryddes av veien.(Se debatt hos Haagenrud.net). Kvinner er ikke fra Venus og menn er ikke fra Mars. Ikke alle kvinner kan gjøre mer enn én ting om gangen, vi er ikke dårligere i matte, dere er ikke dårligere til å snakke. Men la meg ikke lage noen lang og kronglete utredning: Kvinner er folk, noen er vidunderlige, andre er avskyelige. Jeg er ond! Så spar hyllesten til damenes tale på neste julebord!

Og når vi er inne på taler, og med referanse til ovennevnte blogg: Kan noen snarest opplyse våre kvinnelige politikere at det er greit å snakke med sin egen stemme? Fordi det er tydeligvis slik at en kvinne må brumle med bassrøst for å bli hørt (Siv J, Kristin H, mfl.) Ifølge ekle kommunikasjonsrådgivere (fra Dinamo) jeg har hatt den tvilsomme gleden av å høre foredra om retorikk og kommunikasjon, henger dette sammen med at en lys stemme høres hysterisk ut, og som vi vet kommer ordet hysteri fra livmor. Og dette er jo en uheldig assosiasjon. Altså lys stemme = hysteri = livmor = kvinne = ikke bra. Dette er kanskje et tankekors for Knut Arild Hareide fra KRF som til forveksling høres ut som Hallo i Uken parodien av Valgerd Svarstad Haugland, men forøvrig kan dere droppe logopeden.

Hvorfor er dette noe å henge seg opp i? Kan vi ikke “dyrke de spennende forskjellene mellom kvinner og menn”? Fordi dette fokuset på forskjellene mellom kjønnene tildekker alle de individuelle, reelle og faktisk spennende forskjellene mellom individer. Og det fører til noen klamme forestillinger om hvordan menn og kvinner bør være og bør oppføre seg. Noe som igjen setter seg fast i hodene og i samfunnsstrukturene.

Så en oppfordring: Neste gang dere er ute på byen, på bussen eller venter på trikken, og en fyllik eller innpåsliten tulling insisterer på å prate med sånn ei knakandes kjekk jente (se morsom anekdote hos Kirsebæret), så drit i høflighet, drit i om du lager en scene når du demonstrativt flytter deg eller ber personen ha seg vekk, drit om du fremstår som lite tolerant og menneskevennlig.

Og til slutt kan jeg ikke dy meg for å sitere Buffys motivasjonstale til sin lille hær av unge kvinner før hun redder verden for aller siste gang. Det er tross alt Kvinnedagen:

“So here’s the part where you make a choice. What if you could have that power… now? In every generation one Slayer is born because a bunch of men who died thousands of years ago made up that rule. They were powerful men. (She points at Willow.) This woman is more powerful than all of them combined. So I say we change the rule. I say my power should be our power. Tomorrow, Willow will use the essence of the scythe to change our destiny. From now on, every girl in the world who might be a Slayer, will be a Slayer. Every girl who could have the power, will have the power. Can stand up, will stand up. Slayers… every one of us. Make your choice. Are you ready to be strong?”

All work and now play makes Drusilla a dull girl: Gårsdagens Dagbla-forside informerte om hvordan man kan ha det mer gøy på jobben. Tidligere har jeg lest om hvordan man blir en god sjef og hvordan forhandle seg til bedre lønn. Alle disse forsidene er til liten nytte. Det ble for eksempel raskt tydelig at ingen av betydning hadde fått med seg gårsdagens oppslag på mitt arbeidsted. Ha morsomme møter, stod det. En fin oppfordring. På første møte i dag ble det snakket om at prosjektet bør vurdere muligheten av å nedsette en tverrfaglig arbeidsgruppe med tanke på å komme i inngrep med relevante prosesser, bla, bla, samarbeid på tvers, bla, bla, innkalle til nye møter, bla, bla, skrive notat. Der jeg jobber er det ingen som skjønner at menneskelige ressurser må ha det litt gøy for å prestere. Istedet må Drusilla skrive dritkjedlig notat. Jesus ass, her er det noen som ikke har fulgt med i timen.

Det svake kjønn: Frusterte Fruer skulle være den nye Serien, den nye Friends eller Seinfeld. En serie for de av oss som har flyttet ut av kollektivet. Hva får vi? En gjeng hjemmeværende forstadsfruer som ikke engang har baller nok til å hamle opp med foreldremøtetyranner, men som sliter seg hjerneløs på å følge opp drittungene, og som må ty til barnas ritalin for å henge med supermødrene som lager hjemmelagde kaker og syr kostymer til merra den blinde. Og det verste med det hele er at dette faktisk serveres som relevant og gjenkjennelig for en generasjon unge voksne i Norge(!) Jeg har endatil overhørt tilsynelatende oppegående og høyt utdanna damer som synes det er festlig at man gjør litt narr av oss damer som skal få til alt og være så perfeksjonistiske og sånn. Javel. Ally McBeal og Bridget Jones var enspora surrehuer hvis høyeste ambisjon var å skaffe seg en mann. Men de drev det iallefal til noe sånn karrieremessig. På Skavlan presenteres det nye damebladet Cosmopolitan som et blad for damer som prøver å lure menn inn i ekteskapet. På det folkelige BigBrother labber folk rundt stort sett uten klær (har storebror skrudd opp varmen?). Jentene poserer i trusa, bare iført kremdotter, etterpå blir de litt lei seg, men da får det faen meg være nok, mener gutta, med å lage så mye styr. Det er jo ikke noe gøy for dem. Og samtidig på MTV synger Destinys Child at de trenger en soldier, someone who will take care of me. Hvor faen ble det av Independent Women?

Forvirra menn: Vinterenes mest omtalte roman, Blind, handler om gutten som reiser fra Saudas arbeiderklassesolidaritet og lever kynisk og kaldt i professorale omgivelser på Oslos vestkant. En helvetes klassereise med andre ord. Høres interessant ut. Men orker jeg virkelig å lese om enda en mann i identitetskrise som forakter kvinner og har hatefull og fancy kvelesex med dem? Jeg mener å ha fått nok snobbete smsex med Christian von der Hall sine raid i Wonderboy. Hva er det forresten med vestkanten og kvelning? På den annen side, la meg slippe å høre om det.

Pinlig øyeblikk Jo Strømgren har laget teaterstykket Limbo om gutter i et skjermet overklassekollektiv som får virkeligheten i fleisen når de blir vitne til at naboen overfaller en ukjent kvinne. På Skavlan forklarte Strømgren at stykket er inspirert av hans opplevelse av å være vitne til at naboen, en kjent torpedo, torturerte et offer en hel natt i naboleiligheten. Han gjorde ingenting. Og synes dette er litt kjipt, sånn i ettertid. Men tross alt ikke så ille at det er vanskelig eller problematisk å ta opp i forbifarta. Dette representerer liksom vår generasjon. Ja, vi nekter å vokse opp, ikke sant, tilføyer den ene skuespilleren i stykket, som visstnok skal være Norges mest sexy mann, men som mest ser ut som landets mest slitne mann. Vi blir beroliget med at teaterstykket ikke er no dyptpløyende, og Skavlan runder av det hele med at bare de får smelt på seg noen unger så skal det nok bli voksne folk av dem også. Trivelig. Og da var den “gode samtalen” om et viktig tema - over.

Ellers har vi ikke tatt stilling til om Slemme-Tor er for slem eller for snill, kanskje akkurat passe, who cares?

Hver uke fremover har jeg tenkt til å presentere en Ond Kvinne - levende, død eller fiktiv - som representerer en motvekt både mot stereotype fremstillinger av kvinner i media, og de dørgende kjedelige damene vi får presentert i de samme mediene. For å illustrere kan vi for eksempel nevne følgende kjipe kjerringer fra uka som gikk:

• Kathrine Sørland som modellmamma i Toppmodellen på TV3. Der vi frydet oss over Tyra Banks villt selvopptatte og bitchy opptreden i den amerikanske utgaven, klarer Sørland kun å provosere frem et langt gjesp.
• Solveig Kloppen er enerverende empatisk og omsorgsfull på Idol. Man kan se at flere av deltakerne ville foretrukket en ørefik framfor de klamme klemmene til Kloppen.
• Han andre fyren på Idol. Riktignok biologisk sett en mann, men hadde stått seg godt i kampen om å bli den mest klissete, dølle dama i byen (ref. klamme klemmer).
• Hele gjengen med knehøner fra Frusterte fruer.

Riktignok fikk vi et eksempel på ei skikkelig vrangvillig dame i Solveig Østrem som hamret løs på Hanne Ørstavik i Samtiden. Her snakker vi personangrep av drøyeste sort. Riktig fornøyelig lesning. Forutsigbart er det at Østrem blir driti ut som sladrekjerring og som sladrebladaktig. Man kan mene hva man vil om hvor legitim Østrems artikkel er (se diskusjon om dette hos Hjorten). Men hun biter iallefall fra seg.

Ørstavik fremstår også som en vrangvillig dame. Men verken Østrem eller Ørstavik kan sies å være Onde Kvinner. Til det virker de bare for snerpete begge to.

I denne første posten om Onde Kvinner er det naturlig å presentere en gammel favoritt og navnesøster, nemlig Drusilla fra den eminente tv-serien Buffy - The Vampire Slayer.


Drusilla er ikke bare opplagt ond (vampyr), men også en svært kompleks karakter som utfordrer ideer om det “kvinnelige”. Hun er hyperfeminin, men ikke videre moderlig (bortsett fra når hun lokker til seg småbarn…). Hun er et offer, men grusom og hevngjerrig. Hun er en viktoriansk barnekvinne, men dyrisk og sensuell. Drusilla er rett og slett en Ond Kvinne!
Innsiktsfulle artikler om Drusilla og de andre kvinnene i Buffy finnes på Slayage - The Online International Journal of Buffy Studies.

I sommer leste jeg Da Vinci koden. Flere kommentatorer har påpekt at det boken fremstiller som fakta, i de fleste tilfeller er det reneste oppspinn, se for eksempel Aftenposten. Nokså pinlig for journalister som har hyllet forfatteren for forbilledlig research, men mindre brysomt for lesere som tross alt vet de har en roman mellom hendene. Personlig lot jeg meg heller hisses opp over budskapet Dan Brown misjonerer for. Kort oppsummert kan man si at Da Vinci koden slår et slag for en skikkelig drøy livmorsfeminisme (se lynkurs i Klassekampen for begrepsavklaring). I Da Vinci koden representerer gralen den hellige kvinnelighet. Om jeg har forstått Brown riktig, er dette fordi gralen er v-formet, altså som en livmor (?). Dan Brown mener feminine verdier har blitt undertrykt av kristendommen, men at pendelen nå svinger mot en restaurering av det hellige feminine(?). Hva dette skulle innebære er mildt sagt uklart, bortsett fra at det har noe med en orgie i en slottskjeller å gjøre. Det hele er svært dunkelt. På slutten av boken kan man få inntrykk av at hovedpersonen går inn i en slag hallusinerende modus der “skjulte” v-former avdekkes i alle krinker og kroker. Og så tar det av. Alt formelig synger gudinnenes sang. Som den yndige kvinnelige bi-figuren uttrykker det, vi trenger trubadurer: Sing her song!

Rørende! Der er så man tar seg i å tenke at hovedpersonen bare burde gjøre kort prosess og vende tilbake til sin mors liv først som sist. Som en representant for dagens onde kvinner vil jeg ha meg frabedt å bli koblet til helligdom, guddom eller “kvinnelige verdier”. Hva nå det måtte være. Jeg tror ikke det å innha livmor gjør meg til et bedre menneske og jeg bruker ikke v-genser. Aldri.

Motgift
En artikkel om Kukbruk er helt riktig motgift mot Dan Browns livsmorsfiksering.