Forrige uke skrev Aftenposten om boka The female Brain av Brizendine . Kvinner på snakketoppen, het saken, som kom med følgende ingress Myten om at kvinner snakker mer enn menn blir bekreftet i en ny studie.

Kvinner snakker hele tre ganger så mye som menn, og benytter gjennomsnittlig 20.000 ord om dagen – 13.000 flere enn gjennomsnittsmannen. (…) Som om det ikke var nok, hevder Brizendine at kvinner snakker raskere enn menn, bruker mer energi på småprat og skal i tillegg få et “kick” av å høre sin egen stemme. (…) Kvinner har en åttefelts motorvei for å bearbeide følelser, mens menn har en liten landevei.

Og brorparten av avisas anonyme kommentatorene lar seg ikke be engang. Gammelt nytt. Det var det jeg visste. Dette er grunnen til at kvinner ikke bør sitte i høye stillinger. De kakler bort arbeidstiden. And here we fucking well go again. Om det var noen som trengte å bli minnet på hva dette pseudo-vitenskaplige crappet brukes til. Men det er greit det, Aftenposten. Dere skal ikke dø i synden.

Det hjelper nemlig ikke at dere setter inn et lite avsnitt på slutten om at noen forskere stiller seg tvilende til funnene. For det er lett, det er pisselett å finne ut av at Brizendine påstander om 13 000-ord kjønnsforskjell ikke har noe vitenskaplig belegg. What. So. Ever. Det er ikke slik at myten om snakkesalige kvinner er bekreftet. Det er feil.

Aftenposten skriver at boka er bygget på mer enn 1.000 vitenskaplige studier Bloggeren Mark Liberman har gått igjennom påstandene om språkforskjeller, note for note. Her tar han for seg de påståtte forskjellene i menn og kvinners ordbruk. Og hva finner han?:

The book’s endnotes appear to attribute the numbers to a 1997 self-help book by Allan Pease and Allan Garner, `But Pease himself has presented several different word count numbers in other sources. In 2000, he published “Why Men Don’t Listen and Women Can’t Read Maps” (with Barbara Pease), which attributes to women “6,000-8,000 words,” while men get “just 2,000-4,000 words.” (They also offer daily counts for women’s and men’s “vocal sounds” and “facial expressions, head movements, and other body language signals”-but don’t provide a source for any of the counts.)

Og her kan du lese om jakten på den mystiske forskningen:

Nowhere could I find any evidence that anyone has ever supported these assertions by actually counting words or measuring talking times. My current best guess is that a marriage counselor invented this particular meme about 15 years ago, as a sort of parable for couples with certain communication problems, and others have picked it up and spread it, while modulating the numbers to suit their tastes.

Og nå Aftenposten altså. Det var på den annen side veldig lett å finne kritikk av denne forskningen. Jeg fant det her.

Jeg er dritgod på å rotere tredimensjonale figuerer mentalt. Ikke at det har brakt meg så mye lykke her i livet, men sånn er det.

Astrid Meland i Dagbladet har kokt sammen en lang artikkel om at menn og kvinner er gode i ulike ting. Den fikk navnet Jakten på kjøkkengenet, og jeg tenker selvsagt: Ugg, ugg pølselugg, hadde du giddi å finne på en døllere tittel, eller? Kom igjen, get your tit(le)s out for the lads!

He, he. Uansett. Det står mye rart i den artikkelen kan du si. Om at menn er flinke til det ene og kvinner til det andre, og er det nature? Er det nurture? Har vi lest det før? Akk ja. Dagbladet spør, men er godt planta på den sosiobiologiske fløyen. Gutter og jenter er vesensforskjellige allerede fra fødselen av, heter det i starten av artikkelen. Vesensforskjellige, gitt. Ja da så.

Vi har vel alle skjønt at det er in å hype forskjeller i år. Og man skaffer seg ikke et rykte som modig politisk ukorrekt-journalist ved å skrive om at “studier viser” at kjønnsforskjeller er psjuko overvurdert innen psykologi og massmediene. Men det finnes også sånne undersøkelser altså. FYI, lissom.

The gender similarities hypothesis spår at kvinner og menn er mer like enn ulike. At de stort sett er samme slags vesener. Et paper av PhD Janet Shibley Hyde tar for seg 46 metastudier av kjønnsforskjeller innen psykologi og finner at kjønnsforskjellene stort sett er villt overdrevet. Og vi sakser fra konklusjonen (lenke via tenke.no) :

Extensive evidence from meta-analyses of research on gender differences supports the gender similarities hypothesis. A few notable exceptions are some motor behaviors (e.g., throwing distance) and some aspects of sexuality, which show large gender differences. Aggression shows a gender difference that is moderate in magnitude.

Menn kaster generelt en ball lenger, ronker oftere og er muligens noe mer aggro enn kvinner. Generelt. Og that’s it.

Dessverre for meg kan jeg ikke ljuge på meg at jeg er god til å rotere figuerer i hodet heller. Eller “god til å være kvinne, hurra”. En ny studie viser nemlig at kvinner nok ikke er så håpløse i disse mentale snurreriene som Dagbladet påstår.

Studien fra universitetet i Texas viser resultater fra en rekke eksperimenter der kjønnsforskjellene så og si ble tryllet vekk. Og det var enkelt: Før testen måtte kvinnene og mennene svare på en rekke spørsmål. Subtile hint om kjønn i spørsmålsskjemaet førte til store kjønnsforskjeller i resultatene. Da spørreskjemaet inneholdt spørsmål som handlet om at studentene gikk på et prestisjefyllt universitet, var ikke kjønnsforskjellene lenger signifikante. Hva skjedde?

Forskerne forklarer forskjellen i resultater med at spørsmål om kjønn minner studentene om kjønnsstereotypier: En slags underbevisst påminnelse om at jenter ikke er gode i matte. Da spørsmålene heller gikk på hvor vellykkede og smarte studentene var, forsvant jentenes handicap.

Forhåpentligvis leser ikke jenter Dagbladet før de skal opp i matteeksamen. Forhåpentligvis leser ikke menn Dagbladet heller. Meland avslutter nemlig artikkelen med å konstatere at kvinner er vinnerne ettersom “moderne arbeidsliv er preget av ledelse, noe som setter store krav til emosjonell intelligens, empati og kommunikasjon”. For det er jo typisk mannfolk å mangle alt dette, ikke sant? Hvis man bare gjentar det mange nok ganger.

I dag har jeg lest en bok om ungdom: Ungdom i endring. Jeg har selv vært ungdom. Ikke en spesielt sympatisk eller omgjengelig ungdom om sant skal sies, mer en fanatisk idealist som ikke kunne tas med ut blant folk. Men aldri konform og kjip.

Jeg har hatt store forhåpninger til ungdommen. Jeg har trodd at de skal rocke båten og være kule og liberale og litt fanatiske de også i sitt opprør mot kjipe normer. Spesielt stor tiltro har jeg hatt til den nye generasjonen gutter.

Det var muligens litt overilt. I undersøkelsen som boka bygger på, har forskerne spurt 11 000 skoleelever mellom 15 og 19 år om hvor godt de liker 24 ulike grupper ungdom. Read it and weep.

Guttenes seks på topp

1. Idrettsungdom
2. Ungdom som kjemper mot rasisme
3. Jenter med silikon
4. Skolestrebere
5. Fotballsupportere
6. Ungdom som går i fritidsklubb

Guttenes seks på bånn

1. Nynazister
2. Homofile ungdommer
3. Ungdom som røyker hasj i blant
4. Sosser
5. Taggere
6. Kvinnesaksjenter

Fin film

Jaha? Og dette var de gutta jeg hadde så tiltro til? Fint at ungdom som jobber mot rasisme har en høy stjerne, og det er sikkert hyggelig med sunn skoleflink idrettsungdom også (gjesp). Fotball, silikon og fritidsklubb. Koschelig. Men HVA FAEN er greia med homsene?

Dette var ikke mye stas. Angstbiterske mennesker som får hetta av hippe homser på tv kan trekke et lettelsens sukk. Unge gutter vil allikevel foretrekke blant annet “kroppsbyggere”, “ungdom som investerer i aksjer”, “våpeninteressert ungdom” og “ungdom som er negative til innvandrere”fremfor homser.

Heldigvis er jentene mye mer positive. “Kvinnesaksjentene” står også høyere i kurs hos dem. På jentelista er det “jenter med silikon” som ser seg slått av nynazistene på jumboplassen. Aiai, Ayay, som lotten ville sagt.

Jeg leste en artikkel på forskning.no denne uken. Den handler om angstreaksjoner etter abort. Om at kvinner som tar abort er mer deprimerte 5 år etter enn kvinner som har spontanabortert og befolkningen forøvrig. Tror dere den har spredd seg som ild i tørt internettgress, eller?

Artikkelen starter slik:

Kvinner som har opplevd en abort kan slite med mentale ettervirkninger i årevis etterpå. Fem år etter aborten har kvinner som har gjennomført en fremprovosert abort høyere nivåer av angst enn befolkningen for øvrig.

Og den avsluttes slik:

Vi kan ikke si at angsten og depresjonen har med aborten å gjøre. Slike problemer kan skyldes andre faktorer, som at de som valgte en abort hadde noe dårligere psykisk helse på forhånd. Likevel er det spesielt at angstnivået holder seg så høyt. Vår studie kan ikke gi spesifikke svar på hvorfor.

Og da var vi like kloke, eller hva? Abort kan ha noe med angst og depresjoner å gjøre. Eller ikke. Og uansett vet man ikke årsaken til eventuelle angstreaksjoner. Om det er aborten i seg selv, om det reflekterer den skam og skyld som abortmotstandere jobber så hardt for å påføre kvinnene. Eller om de 80 kvinnene som er intervjuet i undersøkelsen i det hele tatt er representative for kvinner som tar abort.

Men gjett tre ganger hvordan denne forskningen blir gjengitt. For jeg skal love dere at dette ikke er forskning som går upåaktet hen i utenlanske medier: BBC, Scotsman, Washington Times og mange flere. Her var det ikke mange som fikk med seg at abort kanskje ikke er årsaken til mental distress at all. Heller ikke Dagsavisen får med seg dette.

Det var heller ingen som fant det verdt å melde at de kvinnene som hadde tatt abort fikk høye skår for lettelse etter aborten (se side 20 i studien). Boy, I wonder why!

Så lurer man på: Hva skal man med denne forskningsrapporten? So what, lissom? Forskerne selv sier at kvinner som vurderer abort skal ha tilgang på informasjon om vanlige psykiske reaksjoner etter en abort. Dette er formålet, men jeg kan ikke se at noe i denne studien kan være nyttig for en kvinne som vurderer abort. For hva har man tenkt til å fortelle disse kvinnene da? Basert på denne forskningen. Som de ikke har tenkt på selv, mener jeg. At det hadde vært bedre om de hadde spontanabortert? At de kan forvente seg dårligere livskvalitet enn resten av befolkningen? Skam og angst.

Man kan jo lure.

Jeg regner forøvrig med at ingen har tenkt til å “opplyse” disse kvinnene om farene for fødselsdepresjoner som rammer et ikke ubetydelig antall kvinner som får barn. Det skulle tatt seg ut. Eller at ugifte mødre oftere er deprimert enn andre kvinner. At mødre med lav inntekt er mer deprimerte.

Nei. Det som trengs er en grunnleggende forståelse av at abort, hvor enn vanskelig og problematisk, må være kvinnens selvstendige valg. Og bare for å ha sagt det: Jeg anerkjenner at man kan få vanskelige følelser etter en abort. Jeg anerkjenner at det kan være et vanskelig valg. Og nettopp derfor et valg som bare kan tas av den det gjelder.

En tidligere studie på det samme materialet viser at kvinner som ble presset til abort av venner eller av barnefaren, hadde det vanskeligere de første to årene enn de som valgte friere. Og for de som måtte tro at dette er et argument mot abort: To ord. FRIE VALG = BEDRE. Tipper at dette gjelder sånn ca. for det meste av skjebnesvangre valg man møter i livet!

Se også bra kommentar av studien hos Shakespeare’s Sister.

Oppdatering: Tenke.no skriver om en amerikansk studie av 13 000 personer som viser at foreldreskap gjør alle mer deprimerte. Mon tro om abortsøkende kvinner skal “opplyses” om dette også?

Åh, crap, asså. Ikke før har Drusilla ristet av seg bakrusen fra hagefest-med-fri-bar, før hun oppdager at den store hemmeligheten har blitt avslørt. Vi feminister har forsøkt å undertrykke sannheten lenge nå, men når modige vitenskapsmenn har satt seg fore å knuse det politisk korrekte tabuet er det ingen vei tilbake. Det er offisielt: Kvinner er dummere enn menn.

I følge en upublisert studie skårer menn hele 5 poeng høyere enn kvinner i gjennomsnitt på IQ-tester. Dette er, kort fortalt, fordi menn har større hjerner.

Ja, ja. Jeg innser at sannheten måtte komme for en dag. Til tross for at hun liker å fremstille seg selv som genial og har til dels velutviklede megalomane tendenser (faktisk helt fra tiden da Drusilla var et lite ufordragelig barn), så skal man ikke kimse av vitenskapen. Og da kan jeg like gjerne si det med rene ord: Drusilla skårer helt gjennomsnittlig på IQ-tester. Hun eier ikke stedsans. Kan ikke forskjell på høyre og venstre. Hun er faktisk så tungnem at hun ikke helt fatter rekkevidden av disse vitenskaplige funnene. Åh, crap, asså.

Heldigvis kan den ene professoren bak studien, Doktor Irwing, forklare:

There is a difference of five points, which is small but it can have important implications. This is against a background of women dramatically overtaking men in educational attainment and making very rapid advances in terms of occupational achievement.

Dette lover ikke godt for Norge. Jeg mener, hvordan skal det gå når alle disse laverstående individene overtar maktposisjoner i bøtter og spann? Jeg synes riktignok å huske at jenter stort sett presterer bedre på kunnskapstester enn gutter, får bedre karakterer og sånn. Men det har sin forklaring. Den andre professoren bak studien, Herr Lynn, forteller til Guardian at: Many of today’s exams involve coursework, and women are more conscientious than men. This explains why girls are doing well at this level despite their lower IQs.

Det er håp altså. For jenter. For guttene er det på en måte verre: Så mye IQ, så få resultater. Men det høres underlig kjent ut: Du, jeg er egentlig dritsmart, jeg er bare litt lat/slurvete/umotivert, så bare tenk hva jeg kunne fått til hvis jeg virkelig hadde villet. Bare tenk.

Professor Lynn er ikke like nådig overfor andre grupper som sliter med lav IQ. Underklassen for eksempel:

My argument is elitist. The professional and middle classes are generally superior in regard to other classes, particularly the underclass, in terms of intelligence and moral character. Natural selection has broken down. In centuries past, it did the job for us of weeding out those with low moral character or low intelligence. There was a high mortality rate. Now the underclass survive and have children. Obviously some measures need to be taken(The Guardian, December 1996, sitert her).

Professoren har også funnet IQ-forskjeller mellom ulike raser, og er kjent for å ha et usentimentalt forhold til ulike folkegruppers overlevelse. Enkelte inkompetente folk bør for eksmepel “fases ut”. Det gjelder nemlig å være realistisk. (Sitert her).

Underlig hvordan folk som går av veien for å finne ut at kvinner er dumme, også synes svarte og fattige er dumme. Det er akkurat som om de prøver å slå fast engang for alle at de eneste som har livets rett her på jorden er hvite menn fra vesten.

Ferien er over. Ikke mer grilling og ferske reker på kaia. Nå er det strieskjorte og havrelefse. Bring it on. Drusilla er tilbake. Nå om det brennbare emnet: Middagsforskning og formidling av middagsforskning!

I Aftenposten i går skrev litteraturviter Christian Kjelstrup om doktoravhandlingen til sosialantropolog Annechen Bahr Bugge. (Oi, jeg tror nesten jeg må insinuere noe om sosio-økonomisk bakgrunn … Sånn). Doktoravhandlingen heter Middag. En sosiologisk analyse av den norske middagspraksis. Kjelstrup skriver:

Men er middag noe å ta doktorgraden på tenker kanskje du? (you bet, mister). Emnet synes så vanlig (eller vanlig uinteressant, ja). Og det er nettopp poenget: For de usynlige reglene som gjør middagen til middag - dette hverdagsfemonenet som vi alle har til felles og de fleste av oss tar for gitt (oh, poesi) er faktisk ikke så selvfølgelige som vi kanskje tror (tenkte jeg det ikke).

Det viser seg nemlig ifølge Bugge, at valget av vår daglige middag er diktert av sosiale , moralske og historiske kontekster vi alle inngar i . (og, here we go). At vår klasse, alder og kjønn spiller inn når vi stor der forann hyllen på supermarkedet og fyller handlekurven. For det er intet mindre enn vår identitet vi uttrykker, uten at vi kanskje er det bevisst, når vi stiller sulten (aaaaarrgh!!!).

Og dere vet hva som kommer nå, ikke sant? Spiser du grandiosa er det fordi du tilhører de uopplyste lag av samfunnet som ikke har fått med seg at grandis er skam og tabu. Spiser du sushi er det fordi du er en utålelig snobb som vil distansere seg fra den gemene taco-spisende hop som ikke har fattet at mat er markør. Smaksløkene har lite med saken å gjøre, selvfølgelig, les bare hva avhandlingen har frembrakt:

De ulike matrettene som til sammen utgjør et middagsmønster, er et resultat av de muligheter og begrensninger som utfoldes innenfor middagskulturen. Disse valgene har mer å gjøre med begrensninger enn med muligheter. Det vil si at det man velger å spise til middag i det store og det hele er et resultat av en strengt sosialt og kulturelt organisert logikk.
[…]
Når kvinnene sier at de synes taco og frossenpizza smaker vondt , er det ikke den sensoriske smaken det siktes til, men at denne type mat er feil og umoderne. Når meksikanske matprodukter fyller mange hyllemeter på Rimi smaker det ikke lenger godt, men vondt for den matkulturelle eliten. Et sentralt poeng er nettopp å differensiere seg og distansere seg fra folk-flest-maten.

Goddamn, woman! Hvis jeg så sier at jeg både spiser frossenpizza (ikke grandis, smaker papp) og chèvre chaud litt sånn om hverandre, avhengig av tid, penger og ganens lyst, da sier du… at det er et sentralt poeng for Drusilla å differensiere seg og distansere seg fra folk som distanserer seg og differensierer seg fra folk-flest-maten. Right?

Vel, Christian Kjelstrup synes det er veldig synd at doktoravhandlingen ikke omfatter hans skikt av single, urbane menn som kokkelerer. Det er jo også en viktig gruppe. Fortjener ikke de også en doktoravhandling av hvordan de tørker seg i ræva? Det er forresten en tanke.

Min avhandling skal hete Kom og tørk - en sosiologisk analyse av den norske dopraksis. Den begynner slik:

Dogåing er et hverdagsrituale og et sosialt produkt som konstrueres gjennom den mening og de konvensjoner som veves inn i den daglige dopraksis. Over 90 prosent oppgir å vært på do på en gitt dag, når de blir spurt. Dogåing er en komplisert praksis. Tidspunkt og utføring er imidlertid i stor grad bestemt utfra den sosiale, kulturelle og historiske konteksten. Kjønn synes å være avgjørende!

Også skal jeg ta for meg mange spennende temaer under fargerike kapitler som Gender-bending og heteronormativitet - jenter som står og gutter som sitter, Pissoar og prostata - genanse og verdighet, Piss er piss? - dopraksis i et klasseperspektiv.

Også, når avhandlingen er ferdig kan alle journalistvennnene mine skrive fine og nedlatende kommentarer til meningmann som ikke har en skjønt en dritt. Så å si.

Kan vi få litt realfag her? Helst med masse formler og tegn og greier. Noe søndagskommentatorene ikke kan koke på.

Drusilla liker tall. Hvor mange kvinner i ledende posisjoner? Hvor mange menn med delt fødselspermisjon? Hvor mange oppvasker? Det er kanskje primitivt å dundre tall og statistikk i hodene på folk, men hvis det er en riktig tung rapport, gjerne innbundet, så er det også effektivt. Eller ikke det med oppvasker. Den slags husholdsregnskap varer toppen seks år og så kommer de busjettmessige konsekvensene og vips går man inn i statistikken for brutte ekteskapsløfter og oppløste familier. Har jeg latt meg fortelle. Men jeg liker å telle.

Og det meste kan måles og regnes opp. I dag kan SSB by på noen riktige saftige avsløringer av de indre forhold i den norske heimen. Overskriften til SSB lyder: Mer husarbeid og fritid for kvinner med deltidsjobb. Men det virkelige oppsiktsvekkende i denne artikkelen er at kvinner jobber mindre enn menn - INKLUDERT HUSARBEID! Vi snakker om total arbeidstid, inntektsgivende og huslige plikter iberegnet (tallene er fra 2000). Ettersigende er den totale gjennomsnitts arbeidstiden for menn, fra mandag til fredag, 9 timer og 5 min., mens tilsvarende for kvinner er 8 timer og 22 minutter. Drusilla er sjokkert! Jeg har da gått rundt og trodd at kvinner er dobbeltarbeidende og tidsklemme og alt!

Riktignok ser det ut til at målemetoden går i kvinnenes disfavør: Inntektsgivende arbeid måles brutto, pauser inkludert, i motsetning til husarbeid der kun effektive støvsuger- og bleieskiftminutter tas med. Dette virker intuitivt urimelig, i allefall om barn er involvert. Ut fra det kolleger med småbarn forteller, er kontoret å regne som et pustehull fra det de ofte omtaler som “monstrene” eller enda bedre “terroristen”. (Får jeg lyst på egne? Nei.)

Men allikavæl, dette får jeg ikke til å henge på greip. Jeg kunne banne på at jeg har sett dokumentasjon på at kvinner har mindre fritid enn menn! (Sånn apropos fritidsklemme). Og riktig nok. En annen SSB undersøkelse der man måler tidsbruk på en gjennomsnittsdag viser at kvinner har nøyaktig 10 min mindre fritid enn menn. Noe som tross alt er en forbedring fra 1970 da kvinner lå under med 19 min. (En røykepause om dagen er jo mange timer i den store sammenhengen)

Men deltidsarbeidende kvinner derimot (rundt 40%). Har det fett. Et overveiende flertall er fornøyde med arbeidstiden, kun i overkant av 10% sier de ønsker å jobbe mer. De gjør mer husarbeid totalt sett (og der var det mysteriet løst). Men SSB kan med fin poetisk touch konstatere at “De deltidsarbeidende kvinnene har mer fritid og sover mer enn heltidsarbeidende. En del av den ekstra fritiden går med til sosialt samvær og fjernsynsseing. Deltidsarbeidende bruker mer tid sammen med barn enn de som er i heltidsarbeid.”

Fysjom fei, andre von drei. Ikke kom å klag når pensjonen ikke er all that liksom.

Møkk er et viktig og aktuelt tema. Møkk betyr vasking og vasking er tid. Som det er for lite av vil mange hevde. Alle vil ha mer tid og mindre møkk, men innenfor gitte økonomiske rammer er dette to verdener som ikke kan forenes. I dette vanskelig valget har Drusilla alltid tatt stilling for tid. Eller for møkk alt ettersom man ser det.

Dette er jeg tydeligvis ikke alene om. I Dagbladet i dag kan vi lese at kvinner (ja, fortsatt goddamned kvinnfolksarbeid, helvete, satan) med høy utdanning gjør mindre husarbeid enn kvinner med mindre utdanning. Dagbladet har som vanlig hanka inn en forsker for å forklare dette mysteriet til oss vanlig dødelige. Denne gangen er det for engangs skyld ikke en sosiolog som skal øse av sin dypere innsikt i menneskers atferd, men en etnolog.
Ingun Grimstad Klepp, forskningsleder ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) forklarer:

Kvinner med høy utdanning og inntekt ønsker å markere at «for meg er ikke rengjøring viktig». De vil signalisere at de ikke er husmødre, men har viktigere ting å være opptatt av, sier Klepp. For husmorskikkelsen blir gjerne sett på som noe kjedelig, begrensende og uinteressant.

Hva, virkelig HVA, er det med disse forskerne, spør jeg meg. Hvorfor, HVORFOR, tror de at menneskers valg og prioriteringer koker ned til hvordan de ønsker å fremstå, hva de prøver å “signalisere” eller “markere”? Dette er enkelt. Et barn kan forklare det. Det er fordi hun ikke gidder. Har ikke tid (nok). Har lyst til å gjøre noe annet. Venter på at mannen skal finne veien til bøttekottet. Dette er ikke noe man trenger å koke på i årevis.

Jeg er så utrolig lei av å servert “kunnskap” om hvorfor jeg handler som jeg gjør ( lar møkka gro) av folk som helt klart er mindre smarte (enn meg selv, I might add, siden jeg er utradisjonelt selvhevdende til kvinne å være) . Jeg trodde dette var et kunnskapssamfunn. Jeg tok feil. Her er resten av forklaringen på at en høyt utdannet kvinne som Drusilla nedprioriterer husarbeid:

Mange høyt utdannede har mødre eller bestemødre som var husmødre på heltid - å nedprioritere husarbeid er et slags opprør mot det livet de hadde, sier Klepp. - I lavtlønte familier derimot har kvinnene som regel alltid måttet jobbe, de har dermed ikke så mye å gjøre opprør mot, forklarer Klepp.

Ja, her mista du meg, Klepp. Kvinner som har lav utdanning, lav lønn og som vasker mer, har mindre å gjøre opprør mot fordi deres mødre og bestemødre var arbeidere som etter alle solemerker gjorde tungt føkkings husarbeid på toppen av å slite ryggen av seg på fabrikken? Det må jo bli den naturlige konklusjonen når man tror at husarbeidsnekt er et spørsmål om identitet, om å distanserer seg fra den kjipe husmor-arven i bedrestilte hjem. (Noe som jo også er et helt feil premiss, det var da plenty husmødre i arbeiderklassen også).

Tidligere har Drusilla sett litt på hva slags kvalifikasjoner forskere har for å uttale seg om menneskers atferd. I dette tilfellet finner vi en riktig spennende publikasjonsliste som inkluderer titler som Forbud mot nattøy av bomull?, Farlige farger, Hybelkaninenes erotiske bøtteballett, Hvordan lære å sy og strikke? - Håndarbeidsundervisningens metode sett i forhold til dets mål og mening, Eggvendt laken og lapp på baken. Eller hva med fagrapporten Vask og stell av ull, en rapport som “gjør rede for vaner og holdninger knyttet til bruk og stell av ull og problemer knyttet til dette”.

Oppfordringen er som følger: Hvis du er forsker og ønsker/blir spurt om å uttale deg om hvorfor kvinner og/eller menn oppfører seg på en bestemt måte, kan du da for et lite øyeblikk vurdere muligheten av å tilføre denne jammerdalen kunnskap og ikke vrøvl. Det er derfor du er forsker!

Oppdatert: Se også kommentar hos Brigt.

Jeg liker å lese hva smarte folk har å si om samfunnet vi lever i. Jeg liker nye perspektiver og originale innganger til kjente problemer. Ikke at det er veldig nyttig, men jeg liker det. Kunnskapen og innsikten. Derimot ber jeg om å bli spart for en den type akademikerfaen som hiver seg rundt for å skrive kronikker til Dagbla hver gang de har vært på dass og tenkt en tanke.

Det gjelder å sette seg inn i ting, lissom, dersom man vil ha krav på offentlig interesse. Hvis man skal skrive om eldreomsorg for eksempel, kan det være greit å ha fått med seg hvem det er (kvinner, hallo!) som trøster og bærer, både i det offentlige og på privaten.

Et annet eksempel på hvor galt det kan gå når godt voksne menn skal skrive om visse aspekter ved samfunnsutviklingen finner vi i Maktutredningens sluttbok som bærer tittelen Makten og demokratiet. (Okei, den kom ut i 2003, så det er ikke akkurat ferskvare, men Drusilla er opptatt av å yte sørvis og siden enkelte leser er opptatt av kritikk av maktutredningen så… Og dessuten er det veldig bra sitateter. Bare se).

I kapittelet Symbol og Makt - forførelse og protest leser vi:

Motkulturelle grupper fra naturvernere til punkere gir et variert tilbud av klesstiler og forbruksmønstre som demonsterer avstand til det etablerte samfunnet og dets dominerende smak. Livsstil blir estetisk gjenkjennelig forbruksstil: soss, frik, harry streit med mange interne nyanser, ekstreme varianter og utgrupper. (Drusillas uthevinger).

He, he, er det ikke søtt? Kanskje ikke helt på forskningsfronten, litt mer sånn norsk film. Hvordan er det med dere? Soss, frik eller harry? Det hører med til historien at forfatterne av sluttboka, Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad og Per Selle, alle er menn som var ferdig utdanna på søttitallet…

Også skal de skrive litt om Bilde og lyd i samme kapittel. Og da kommer man jo ikke utenom “populærmusikken” (gamleguttas gåsetegn) selv om man sikkert gjerne ville. Og vi leser om maktforholdene i musikkindustrien:

Problemer for grupper med lav presitsje er snarer at de er blitt stengt ute fra musikkmarkedet noe ikke minst svart amerikansk musikk er et eksempel på.

Og det er da man virkelig begynner å lure på hva slags alternativ sfære av samfunnet disse kara lever i. For det skal virkelig godt gjøres å ikke ha fått med seg den totale dominansen av hip-hop og rnb på den fronten. Her er det tydeligvis lite som trenger igjennom i professorbevisstheten. Da er det kanskje ikke til å undres over at alt dette med kvinner og deres posisjon ble litt mye å ta innover seg for gutta i maktutredningen.

Nei, vi får sette vår lit til Aftenposten og deres nye helgemagasin som skal lanseres under mottoet kunnskap og nytte. I papirutgaven av Aftenposten i dag uttaler redaktøren for det nye magasinet Kjersti Løken Stavrum: “Folk går ikke lenger på pub bare for å drikke øl, man går også dit for å delta på quiz. Det er en trend at folk ønsker å vite mer. Derfor vil vi gi leserne en ny kunnskaps- og leseopplevelse”. Så det ser jo…lovende ut.