Hahaha. Hans Rustad på Document.no tar kaka. Han har nå bestemt seg for å omfavne ministerutnevnelsen av Manuela Ramin-Osmundsen. Hvorfor kan man spørre seg. Dette faller jo ikke i god jord hos den faste leserskaren der borte. De er så…sjempe maktkritiske, eller noe sånt. Akkurat som Frp. Nei, det må ligge tungtveiende argumenter bak Rustads entusiastiske omtale av den nye statsråden. Hun er historisk som statsråd med innvandrerbakgrunn? Hun vil bli slik en dyktig politiker med potensial for å få gjennomslag for viktige saker?

Eh. Nei. Hun er pen. Hun er pen, ja. Og dette er ingen bagatell, i følge Rustad. Han er en mann som følger med i tiden, og nå har han fått med seg at dette er en trend blant europeiske statsråder med minoritetsbakgrunn. De kan ikke bare være dyktige, de må være pene, litt eksotiske. “De må ha noe ekstra å tilføre” med Rustads ord. Og dette urimelige kravet har han ingenting i mot. Snarere tvert om får man inntrykk av. Man må nesten lese det selv. Pinlighetene. Åh. Pinlighetene. Vi klipper og limer. Dette er en favoritt:

Kvinner som Ramin-Osmundsen, Sabuni og Dati vil overskygge idealet nedenfra - macho-kulturen i innvandrergjengene. De vil være viktige rollemodeller både for det generelle skjønnhetsidealet, og ikke minst for innvandrerjenter. Deres skjønnhet er antitesen til hijab.

Wowsa. Den satt, tenker jeg. Flere urealistiske krav og fokus på utseende er nok akkurat det som skal til for å uttrydde sexistiske holdninger både her og der.

(Via Hablog)

Det er visst ingen grenser for hvilken betydning “Norge som fredsnasjon” har. Det hviler et tungt ansvar over oss nordmenn som må stå som lysende forbilder for alle krigs- og kriseramma folk rundt i verden. Hva ville nordmennene gjort, spør de seg, når de skal kjempe seg ut av borgerkriger og stable på beina et fredlig samfunn. Da er det viktig at vi som forvaltere av nobelprisen kan vise at vi kan gi “heder og offentlig verdighet” til en nazist som skrev fine bøker. Hamsun må få en plass, ellers har vi ikke kredibilitet som fredsnasjon:

I 2009 er det 64 år og to generasjoner siden andre verdenskrig tok slutt. Hva skal vi svare palestinere og israelere, kosovoalbanere og serbere, tamiltigre og singalesere og talsmenn for borgerkrigsstridende regjeringer og geriljabevegelser i Guatemala, Sudan og andre i samme uføre når de spør oss:

Hvorfor kan dere ikke forsone dere med Knut Hamsun?

Nei, herregud hva skal vi svare? Det er sikkert kjempevanlig at folk fra Guatemala og Sri Lanka forhører seg med norske fredsforhandlere om Hamsun nå endelig har fått en gatestubb oppkalt etter seg. Så må de vel gå hjem med en dyp nyve i pannen og en tilsvarende dyp mistro til hele freds- og forsoningsprosjektet. Nei, det er nok ikke nok å si at nordmenn gjerne leser bøkene hans, men at vi ikke synes det er passende å hedre noen som har stått last og brast med en ideologi som førte til holocaust. Du skal se det må en skikkelig stor og fin Hamsuns plass til før Norge kan redde verdensfreden.

Jeg har en god følelse på at særlig konflikten mellom palestinere og israelere har mye å vinne på at vi nå endelig forsoner oss med Hamsun. Israelere spesielt vil nok synes det er en flott og storsinnet gest i fredens navn.

Jeg begynte å lese hovedfagsoppgaven til Preben Z. Møller som i dag kan melde at kvinner undertrykker menn! Fordi de gjerne vil være underlegne! Kvinnene altså, det er de som flytter inn i leiligheten som mannen eier, stakkars ham. Også begynner undertrykkingen. Du kan jo lese mer i dagens Aftenposten og se om du skjønner noe av det. Og hos Fjordfitte, of course. Hun er ganske god til å forklare.

I hovedfagsoppgaven “Pen søker trygg” tar Møller utgangspunkt i at kvinner velger menn med mer makt og mer penger enn dem selv. Man vet ikke helt hvorfor. Eller som Møller skriver: Det finnes på den annen side lite forskning på hvordan denne kjønnsutvekslingen foregår i det mikrointeraksjonistiske, eller hvordan det oppleves og forstås av kjønnene selv, i fenomenologien.

Det var vel da jeg forsto at jeg ikke vil meg selv så vondt. Jeg rakk imidlertid å få med meg at påstanden om at “kvinner undertrykker menn” bygger på intervjuer av 6 kvinner og 6 menn. Og jeg siterer: Dette var mennesker jeg kom i kontakt med på arbeidsplassen min, venners venner, i treningssammenheng, og på universitetet.

Sååååååå. Hvis ingen har noe imot det så tror jeg jeg stikker ut en tur, tar et bad, et par pils og lener meg tilbake. Jeg går rett og slett litt til siden, trosser “mediene og statsfeministene” og slipper gutta fram. You’re welcome.

Og der var ferien over. Det ble en brutal oppvåkning fra ferieslumringen også. Man setter seg halvdøsig ned og gud jamre nå vi er igang igjen. Foreldre er egoistiske,meldingene dine på facebook er ikke trygge, nettbanken er nede, og blåbæra råtner i skauen. Råtner på busk!

Slik har det blitt her. En forloren feriesjel har ikke en sjangs. Så leser man en hel kronikk i Aftenposten, og da blir man jo virkelig fortvila. Arne Johan Vetlesen skriver noe om kloden og klimakrise, men jeg har så vondt for å forstå hva han mener. Folk har for mye frihet, sier professoren, og blir så ansvarliggjorte i sine liv. Det er for mye læring hele livet og for mange alternativer. Alle er livslange entreprenører og skal gi en psykologisk selvrepresentasjon i CVen sin, står det. Det har jeg aldri hørt om engang. I bakleksa allerede første dag tilbake fra ferien, med andre ord. Du er en vare som skal selges på et marked; markedsføringen er den enkeltes ansvar - skjønt det finnes et marked for hjelp til selvhjelp og en vekstnisje med oppdraget “coaching”.

Jeg skjønner ikke hvorfor dette er så fryktelig fryktelig eller hva det har med kloden å gjøre. Men implikasjonene er alvorlige. Blant annet at Det ligger et enormt kulturtap i den utarming av språkbruk, forestillings- og væremåter som følger av at kvantitative og pekuniære kriterier for hva som er godt og dårlig blir dominerende. Jeg synes ikke jeg ser noe særlig kulturtap rundt meg, jeg synes heller det putrer og koker i kulturen, men så er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønner hva som står her heller. Pekuniær? Det er sånt som ikke vokser på trær? Hæ?

Men jeg skjønner såpass at å tvinges til valgfrihet er ille pille for professoren. Ganske tragisk da at han har endt opp i slikt et fritt yrke. Kan vi friste med en karriere med lite ansvar, null egenkontroll over dagen, stress og helseproblemer, men garantert ingen tilbud om coaching? Hva med en jobb i den kvinnedominerte servicesektoren? Sjølproletarisering for kloden? Nei?

Ikke jeg heller. Jeg reint gleder meg til å komme tilbake til “rotte- og mot-bunnen”-racet som Vetlesen kaller det. Man får ta sine sjanser med “de indre som ytre, intrapsykiske som kollektive” grensene. Tror jeg. Velkommen tilbake uansett.

Også er alle feriebildene mine skakke.

Kathrine Aspaas har forelsket seg i en grønn kjole. Eller rettere sagt en mintgrønn abaya fra moteskaperen Amina Al Jassim.. Den er så vakker, så vakker. Men hun er bekymret:

Bildene av abayaene som følger artikkelen, er så vakre at jeg umulig kan være den eneste ikke-muslimske kvinnen som tenker: “Kan jeg få gå med en sånn?”

Dette skaper masse hodebry for Aspaas, og hun er ikke alene. Venninnen til Aspaas synes hijaber er så vakre at vestlige moteskapere sporenstreks bør innlemme dem i sine kolleksjoner. Det er et veldig nobelt ønske:

Ikke bare fordi plaggene kan forskjønne meg og venninnen min, men fordi begeistringen for farger, tekstiler og former bringer mennesker sammen. Den skaper kulturell nysgjerrighet og kjennskap.

Og det er jo flott? Hvem vil ikke at alle kvinner og menn skal få fråtse i plagg og stoffer og smykker og stæsj fra alle verdens hjørner? Full-on kreolsk kaos. En mer fargerik verden. Litt synd at Aspaas ser ut til å kun være opptatt av sin egen og venninnes rett til å kle seg som de vil. Det er kanskje ikke der det butter, tenker jeg. Om bare rike, hvite, vestlige kvinner som har gått lei kina-sko og afrikanske trykk kunne få litt større valg i klesveien! Vi blir så nysgjerrige og hyggelige av det også. Da blir vel verden et bedre sted!

Hurra! Ikke fullt så mye hurra for muslimske kvinner som ikke har noe valg, kanskje. For de som ønsker å gå med hijab og som møter fordommer og diskriminering på arbeidsmarkedet. De som ikke ser det som en mulighet å gå uten. For whatever reason. Og som ikke kan ta den av og på som et fashion-statement.

Ikke så mye begeistring å spore hos dem som opplever “burkamoten” som tvang heller. Ei anna Oslo-jente spaserte i byen en sommerdag i sin grønne sommerkjole og ble banka opp av et ektepar på Oslo City. Hennes grønne sommerkjole var kanskje det som brakte offer og overgriper sammen, men noe særlig kulturell nysgjerrighet var det ikke snakk om:

Det var en varm dag, og jeg hadde på meg kjole. Og selv om jeg er iransk så går jeg ikke med slør eller dekker meg til. Jeg tror kanskje de reagerte på det, sier Fatima. Hun hadde en helt vanlig, kortermet, knekort grønn kjole på seg.

Aspaas avslutter sin artikkel med et håpefullt budskap. Den lille lyse, blonde jenta som vil gifte seg i en indisk kjole, skal få lov til det. Og det er klart hun skal. Det kan hun vel i dag også. Spørsmålet, som Aspaas ikke ser, er vel heller om den lille jenta med det ravnsorte håret og den brune huden får velge kjole selv.

Et kjapt dunk i hodet til ekspert Alvik som har stått for denne helgas sjokk/horror-oppslag om at tidlig promille kan skade fosteret. Jeg vet ikke om forskningen Alvik refererer til holder vann, men løsningen hennes har jeg uansett alvorlige problemer med. Hør på dette:

Kvinner bør få inn en kultur om at “slutter man med p-pillen, så slutter man med alkohol”, mener Alvik.

Og til det vil jeg bare få protokollført: HAHAHAHAHAHAHA!

Jeg mener: Hvis du har så peiling på kvinner og svangerskap, så bør du vel vite ett og annet om kvinners biologi også. Som at for de fleste kvinner et det trygt å drikke sånn circa halvparten av tida. Det er ganske stor forskjell på INGEN alkohol, kanskje i et år eller flere, og å legge inn alko-frie perioder. Wouldn’t you say so?

Men det er kanskje ikke så nøye med kvinners frihet når man skal være babymaskin. Bedre å å få inn en kultur for nulltoleranse. Hjelp! Jeg ser for meg denne “ingen piller, ingen rus-kulturen”: Eh, Jo, nei, jeg drikker et glass vin, jeg har ikke hatt eggløsning ennå, skjønner du. Jeg har faktisk mensen. Hørt om den? Rødvinsuka?

Skål!

Mer forseggjorte poster hos Skorpionkvinnen og Prinsesse Lea

Jeg fortsetter å irritere meg over skriverier om Kadra. I dagens Klassekampen, er det Åse Brandvold som bekymrer seg. (Selvsagt ikke på nett. Nett er så udemokratisk i følge KK). Hun synes det er noe ubehagelig ved reaksjonene fra muslimer som har uttalt seg. Jeg synes det er noe ubehagelig ved Åse Brandvolds kommentar også.

Slik introduserer hun Kadras utspill:

Kadra har vært borte fra medienes søkelys. Inntil nå. I aprilutgaven av av det glossy gratismagasinet “Where2go”, som finnes i mote- og designbutikkene på Oslo vestkant, dukker hun plutselig opp igjen på framsiden. I bar overkropp med masser av lipgloss og med nyfrisert afro.

Wow. Er det bare jeg som hører en misbilligende tone her? Masser av lipgloss? I bar overkropp. Herregud. Også må man selvsagt påpeke at bladet finnes på Oslo vestkant, kors og kors. Hun dukker plutselig opp lissom. Nyfrisert er hun også. Kan dette være en verdig stemme i debatten?

Brandvold fordeler skyld mellom Islamsk Råd og VG for debattklimaet som har oppstått. Jeg synes følgende analyse er ganske oppsiktsvekkende:

Hvis det er sånn at man må tørre å kle av seg i VG eller i et glossy magasin for å få spalteplass til å snakke om nytolkning av islam, så er det bare de som har brutt med islamske miljøer det blir plass til. Og de som ikke tilhører den intellektuelle eliten i Islamsk Råd, de som er vanlige lekfolk-muslimer, får bare bekreftet sine fordommer om majoritetskulturen når de ser slike oppslag. De blir rasende og raseriet går ut over den svakeste parten - Kadra.

Hæ? Kadra - den svakeste part? Hun som står oppreist etter å ha bli jult opp på åpen gate? Snakker om paternalistisk innstilling. Skal vi se, hvordan blir dette? Jo, stakkars Kadra har posert i et glossy (fysj og fy) magasin, og med VGs hjelp har hun dermed pådratt seg raseriet til muslimer flest. (Er alle muslimer rasende på Kadra? Det tviler jeg på!). Men, men. Hun visste vel ikke sitt eget beste, da. Burde kanskje tørka bort litt lip-gloss først? Kledd ordentlig på seg?

Ugg. Jeg skjønner at Brandvold vil slå et slag for flere stemmer i debatten. Fint. Det er helt nødvendig. Men det må da være mulig å gjøre det uten å umyndiggjøre en annen ung kvinnes stemme i debatten? Hva med å gi henne litt kredd! Litt agency! Det er ingen - så vidt jeg vet - som fratar Åse Brandvold all autoritet fordi hun har “masser av leppestift” på byline-bildet sitt eller fordi hun har skrevet om pulevennene sine i den rimelig glossy boka Rosa Prosa? (Som jeg forøvrig likte veldig godt). Men det gjelder kanskje andre regler for jenter som Kadra?

Alice Walker har sagt en klok ting:

No person is your friend who demands your silence, or denies your right to grow

Oppdatert: Som Marie i kommentarene påpekte, bilder av en kvinne med bare skuldre i en strap less kjole, blir tydeligvis til “bar overkropp” og “å kle av seg” i Åse Brandvolds verden. Se bildene her. I boka Rosa Prosa refererer Åse Brandvold til bloggen Pulevenner som hun skrev sammen med medforfatter i boka. Noen som husker den? Jeg synes det er ganske interessant at en journalist som har skrevet om rimelig friske detaljer fra eget sex-liv prøver å fremstille det å stille i gallakjole på bilder som super slutty. Nå må jeg spy.

Kom også på Markering mot vold som reaksjon på ytringer, i forbindelse med overfallet på Kadra fredag 20. april kl. 18:00 på Youngstorget

Jeg har visse anti-intellektuelle tendenser jeg liker å pleie på fritida. Det er nok et uttrykk for en lite søkende og nysgjerrig legning. Jeg har har lissom ikke noe rom for erfaringer med lek og interaksjon med ulike identitetsrekvisitter og andre samtidskulturelle fenomener. Trist det der.

Men jeg kan jo more meg allikevel. Dagbladet trykket for et par dager et innlegg av Knut Kolnar Dr. art. i filosofi som jeg fniste godt av. Det handler om Porn chic, eller det jeg gammelmodig nok kaller sjåvinisme og pornofisering av samfunnet. Typiske uttrykk er, som vi vet, glamourmodeller, stripping som trim og barn med playboy-klær.

Kolnar har noen egne eksempler på porn chic. La oss se nærmere på ett av dem:

Snoop presenterer et pornounivers hvor menn er halliker og kvinner er horer, formulert i linjer som ‘Wash my clothes, you ho, clean up the kitchen, suck me dry, let’s get high, and do the dishes’, og vist gjennom bilder hvor kvinner er en slags erotiske servitriser.

Jeg tror jeg missa ut på chic-delen av begrepet, det er lissom noe som klikker hos meg. Men vi leser videre. Hvilken analyse vil doktor arty-fart legge oppå denne sjarmerende tekstsnutten? Forbered på massiv kognitiv dissonans, sier jeg bare. Ready? Here goes:

HVORDAN SKAL VI forstå samtidskulturens interaksjon med pornografien? Kjønnsbilder er, som alle andre bilder, åpne for et hav av ulike tolkninger. I et konsumsamfunn, som i økende grad består av ulike livsstiler, med ulik grad av likestilling og hvor sex er tidens gullstandard, blir kjønnsbildene mangetydige. På den ene siden åpner porn-chic-trenden for et mindre høytidelig forhold til sex. Den ser ut til å invitere til en lek med kjønn, sex og kropp som tyder på mindre skyld og skam knyttet til seksualiteten. Den provoserer og utfordrer, og peker på at samtidskulturen har nye begjærsrom som åpner for nye nytelseserfaringer.

Ooooookay. Dette er i sannhet interessant. Jeg synes alle skal legge seg dette på hjertet. Dersom man skulle komme til å høre noe sånt: Vask klærne mine, di hore, sug meg tørr, vi skal bli høye også skal du ta oppvasken! Da skal du huske på at det finnes et hav av tolkninger ! ET HAV! Veldig mangetydig er det! Dessuten kan du få et mindre høytidelig forhold til sex når du hører på sanger der kvinner får ordrer om å suge pikk og vaske klær.

Å bli kalt hore er selvsagt neste skritt mot å bli kvitt all skyld og skam. Det inviterer til lek. Bare hør her: Sug, di hore! Føles ikke det utfordrende ut? Føler du ikke bare hvordan nye begjærsrom formelig åpner seg opp? Har du ikke lyst på nye nytelseserfaringer, kanskje?

Ikke det?

Les også Pike mot Samtiden som utforsker begjærsrommet sitt med My BOOBS are okay

Oppdatert: Gitt utviklingen i kommentarfeltet, ser redaksjonen det som nødvendig å lime inn dette bildet fra denne boka:

Noen ganger leser jeg artikler som jeg synes er virkelig gode. Jeg sitter med en imaginær rødpenn og sjekker av i margen - bra-bra-ja-godt poeng. Fortsett sånn. Så går det kanskje bra. Forfatteren har klart kunststykket å ikke irritere fletta av meg med, vi er vel i havn, forfatteren og jeg, alle kan puste lettet ut. Du store min. Det er ikke ofte.

Ikke så med en av artiklene i siste nummer av Samtiden. Det starter så godt. Det er stødig og fint. Helt til vi dundrer inn i et kjempeskjær på side 26 så det smeller til i ryggmargsrefleksen min. Hallo, kaptein? Hvordan er det mulig å ikke se det der? Jeg ser et digert blinkende rødt lys! Hva ser du?

Tonje Vold skriver altså om “negerdebatten”. Og det er bra, jeg er helt enig, her er masse pinlige eksempler på hvite mennesker som syter og surver som små skitunger fordi noen prøver å gi dem litt innsikt og forståelse for hvordan de virker på andre, ikke like plaster-”hudfargede” individer. Godt oppsummert er det.

Men så. Av en virkelig helt mystisk grunn, finner forfatter det for godt å trekke inn en studie av jenter i svenske multikulturelle forsteder “som viser fram både noe av det som forsvinner og det nye som oppstår”. Det normale i disse stedene er å ha flerkulturell bakgrunn. De hvite elevene følte seg ikke truet, men innrettet seg. Jeg hang meg opp i dette “funnet” fra undersøkelsen:

Det viste seg at alle informantene på et tidspunkt hadde farget håret for å bli mer lik majoriteten. Blondt hår karakteriserte dem nemlig som “bimbo”. Det hvite var blitt synlig, og nå ble det etnisk svenske oppfattet som stereotypt. (…) I den multietniske klassen var religion et stadig tema og det sekulariserte Sverige fjernt. Jentene ble tvuget til å forhandle mellom posisjoner for likhet og ulikhet mellom dem og kameratene.

Dette kaller Tonje Vold for forhandlingskompetanse. Hun presterer så følgende:

Det er denne forhandlingskompetansen jeg savner hos ministrene, politi og andre talspersoner i Norge.

Javel. Hurra. Å føle seg tvunget til å farge håret for å ikke bli stemplet som bimbo er altså å anse som en ettertraktet kompetanse? Det er ikke meningen å være vrang, for jeg likte virkelig resten av artikkelen, men hvordan ellers er det meningen at jeg skal ta det?

På Kilden leser jeg mer om denne studien. Det virker ikke særlig fett å inneha denne forhandlingskompetansen:

Å være blond og jente fører til uvelkommen oppmerksomhet og til seksualisering. (…) Å være blond jente innebærer å bli tilskrevet en identitet som er full av nedsettende fordommer om kjønnshierarkier og kvinnelig seksualitet. Det innebærer en plagsom synlighet; biler som tuter, gubber som stirrer og gutter som kaller en hore. Det er en synlighet som kan fjernes gjennom å endre utseendet. Ingen “vulgære” utrigninger, kjoler eller sko, ingen fnising eller bimboaktighet – og simsalabim, gjennom ny hårfarge, heller ingen blondhet.

Dumt jeg ikke visste hvor enkelt det var da jeg daglig ble trakassert på gata som blond tenåring i en fransk storby. Jeg var vel ikke særlig kompetent da. Synd for meg.

Men jeg lurer oppriktig på hvor Tonje Vold vil med å kjøre “negerdebatten” på kollisjonskurs med jenters rett til å bli behandlet med respekt. Vi kan lage et kart: Å kalle noen “neger” når de ikke ønsker det, er uakseptabelt. Det er også uakseptabelt å kalle jenter med blondt hår for horer. Her er ingen konflikt. Ingenting som trengs å forhandles. Det er virkelig ikke så vanskelig. It’s easy if you try!

(Jeg vil heller på det sterkeste anbefale Undres fine post om hvite prinsesser og jenter som vokser opp i et samfunn der det skjønneste er hvit hud).

Jula er moraltantenes høytid. Her på dagens onde kvinner har vi allerede tatt en mindre disputt med en av dem, som har ett og annet å melde om hvordan ytterliggående feminister (hahaha) bruker sin taletid på nettet. Å bruke sin dyrebare tid på å klage over hva andre bruker sin tid på er jo klassisk, så ta ta en tur innom da vel. Have a laugh!

Men først synes jeg vi skal ta en titt på en annen moraltante. Det er Thorvald Sirnes, forsker ved Rokkansenteret, UiB. Ah, en forsker! En lærd mann! Skal vi se hva han kan?

Vår mann skriver om romantikk som integrering. Han mener, kort fortalt, at nordmenn har en så sterk kjærlighetsideologi at vi ikke kan akseptere ekteskapsinngåelser basert på andre hensyn enn ren og pur looooove. Det kan sikkert være på sin plass å minne om at noen velger å inngå arrangerte ekteskap selv. No argument there. Jeg er ingen ekspert på området, men har registrert at Anja Bredal har funnet dette i sin forskning. Nå virker det ikke som om Sirnes er noen autoritet på arrangerte ekteskap, men han har iallefall sterke meninger om det norske samfunnet. For det er vel ikke mulig å nyansere debatten rundt tvangsekteskap og henteekteskap uten å spytte på friheten norske kvinner og menn har fått gjennom likestillingskampen? Åh nei. Det er ikke mulig å gjøre rede for det faktum at ikke alle minoritetskvinner er ofre uten egenvilje hvis man ikke samtidig bærer seg over det “det norske ekteskapets” tilkortkommenheter? Selvsagt ikke.

Bare hør:

Likevel blir det vakre tidsbedraget «evig kjærlighet» einaste legitime grunnlaget for ein varig institusjon som ekteskapet. Fordi det romantiske imperativet er sjølvmotseiande og umoglig å leva opp til, har ekteskapet blitt den største sosiale risikosonen vår, kor relasjonen til barna, den psykiske helsa, økonomien og til slutt plassen i samfunnet står på spill. Skilsmisser og familieoppløsningar har ført til at den utopiske begeistringa har gått over.

I våre auger er det romantiske ekteskapet ein del av menneskerettane - kanskje den mest grunnleggande av dei alle. Det grusomste er å ikkje få leva ut kjenslene sine. Derfor må folk fra andre kulturar tvingast til å gjenta det sjølvdestruktive, sosiale eksperimentet vårt. Til sitt eiget beste, fordi alle alternativ smaker av underkastelse og gamle kulturelle åk.

Jaha. Individets rett til å velge selv, retten til skilsmisse og kvinners faktiske muligheter til skilsmisse gjennom større økonomisk selvstendighet er et selvdestruktivt sosialt eksperiment? Tenk så mye bedre det må være i land der man ikke har disse rettighetene. Der man ikke driver med slike farlige sosiale eksperimenter som likestilling. For han har sikkert undersøkt den psykiske helsa og plass i samfunnet til kvinner (og menn) som ikke har mulighet til å bryte ut av ekteskap de ikke vil være i? Litt rart han at ikke kommer med en referanse. Det er sikkert en glipp for mannen er jo forsker.

Jeg er ingen forsker, men jeg leste nettopp en artikkel om kvinner som har problemer med å få skilsmisse. Disse kvinnene måtte gå mange runder med mekling i familie og moske for å skille seg. Jurist Tone Linn Wærstad har intervjuet kvinner med den erfaringen:

Og selv om det i meklingen slås fast at det ikke er greit at mannen behandler kona dårlig, er ekteskapet i seg selv så viktig at det ikke er nok til å oppheve ekteskapskontrakten, sier Wærstad. – Flere av kvinnene ble utsatt for svært grove overgrep i ekteskapet. Disse kvinnene levde med daglig brudd på menneskerettighetene og skilsmisse var den eneste måten de kunne få trygghet for psykisk og fysisk integritet, mener hun.

Da kan vi snakke om at ekteskapet er den største sosiale risikosonen vår!

I Aftenposten skriver moraltante Knut Olav Åmås om jakten på kjærligheten. Også han geberder seg over vårt kjærlighetsideal som får urovekkende mange til å kreve at alt skal stemme til enhver tid - alle emosjoner, all kommunikasjon. Ellers er det over. Igjen må man jo spørre seg hvilken virkelighet Åmås lever i. Hva slags ustadige folk er det han omgir seg med der oppi i Oslo 3? Han avslutter sin preken med tante Elin Ørjaseters ord: Kjærlighet er å bli værende. Si det til de som ikke har noe valg! For det er ikke kjærlighet. Kjærlighet er å velge å bli.

Kan det være så jævla vanskelig å se fordelen med at vi har denne friheten i Norge? Tror Sirnes og Åmås virkelig at folk skiller seg uten grunn? At de vet bedre hva som er best for den enkelte? At deres dømmekraft er overlegen? Åpenbart. Men jeg kan ikke se at noen har dem har et fnugg av grunnlag for sytinga si. Da kan det ofte slå heldig ut å gjøre det privat istedet for i avisene. Til venner og familie. Til sånne folk som synes vitsen om mannen som ikke hadde vurdert skilsmisse, men mord! er dritmorsom.