Ho, ho, det er ganske fett å få servert alt man misliker med livmors-sosialist-feminisme på et brett. Også liker vi å få passet vårt påskrevet. Kom igjen a! Hvorfor tror dere jeg har denne bloggen? Fortell oss alt vi gjør feil og alt som er galt med dagens unge kvinner. Torhild Skard, som visstnok hadde en tyngde på 70-tallet, vet:

Dagens feminister snakker for mye om likhet og for lite om barn, biologi og kvinnekultur.

Stilig. Kvinnekultur? Jeg ler, jeg ler. Hold litt mens jeg ler ferdig, er du vennlig. Mindre likhet og mer kvinnekultur er bestillingen altså. I Dagsavisen i dag får vi også beskjed om at morsrollen må behandles som det den er; unik, sentral og grunnleggende.:

I kvinnekampen er det nærmest forbudt å snakke om barn og biologi. Vi må våge å snakke om begge deler. Dagens unge kvinner må ta tilbake kontrollen over omsorgsrollen. Gjør de ikke det, vil det å ha omsorg for barn fortsatt bli brukt mot kvinner i arbeidslivet.

Dette er sterk tenkning. Måten å sikre kvinner en robust stilling i arbeidslivet på, slik at biologien ikke brukes mot oss, er altså å insistere på at moooor skal ta ansvar og kontroll for barnas omsorg. Fordi hun er uuuuuuuuuunik.

Bånnsolid resonnement. Jeg lurer på hvordan dette er tenkt å fremme likestilling. Man kan lure, men kanskje ikke forvente for mye av folk som ikke engang klarer å få frem det enkleste av budskaper. Nemlig at far må på banen dersom det ikke skal være en ulempe å være mor. Hvor vanskelig er det? Vi har altså den beste permisjonsordningene i verden. Hvilke andre tilpasninger krever egentlig biologien? Fem års ammefri så man virkelig kan surne til i “kvinnekulturen”? Biologiens krav er innfridd. Nå er hovedsaken mennene. Dersom menn krever halve permisjonstida og tar på seg omsorg av barn ved sykdom ville det problemet være løst.

Det mumles litt i skjegget om fedrenes stilling, men de levnes ikke mye ære eller håp. Siden fedrene - i følge Skar - fortsatt ikke vil ta ansvar for barna, så er det:

Nettopp derfor viktig for kvinnene å ta ansvar i stedet for å gi det fra seg til krevende arbeidsgivere i et stadig mer brutalisert arbeidsliv som styres av økonomiske krefter.

Ah. Det brutale arbeidslivet. Dagen er ikke helt den samme uten. Også er det jo ytterst skrekkelig at det er økonomiske krefter *spytt* i spill på arbeidsmarkedet. Da er det sikkert ikke aktuelt å sikre rettigheter til selvstendig næringsdrivende kvinner som vil ha barn heller. Der har du et reelt problem og hull i lovverket. Men det er kanskje ikke kvinnekulturelt korrekt.

Jeg leser mye om dagen. Jeg leser om kultur og religion og sånn. En dag kan jeg kanskje si noe fornuftig om det å holde begge hendene på styret. Det kan ikke være så jævlig vanskelig, tenker jeg, å avvise menneskefiendtlige holdninger, enten de kommer fra rasister, religiøse mannssjåvinister eller annet hatsk folk. Begge henda på styret, holde seg unna grøftene, så kan man komme seg framover. Noe sånt.

Men i mellom tiden må dere ta til takke med litt bitching om det jeg finner på veien. I dag leste jeg nemlig en artikkelen på Ny Tid av Stian Bromark. Kulturer dreper, heter den, og jeg tenkte at det hørtes relevant ut. Bromark skriver om boka til Vebjørn Selbekk. Jeg skjønner såpass, men der sier det også stopp. Ydmykhet er riktignok ikke en av mine fremste egenskaper, men jeg kan gjøre et unntak: Jeg er tjukk i huet. Kan noen hjelpe meg?

Bromark skriver om Selbekk og om drapet på Theo Van Gogh. Jeg tror - understreker tror - artikkelen handler om at Selbekk og de involverte i drapet i Nederland, offeret, morderen og Ayaan Hirsi Ali som skrev manus til filmen som motiverte drapet - har enkelte fellesstrekk. De er sauer som har forlatt flokken - og det er ikke bra? Eller det forklarer noe… om at kulturer dreper? Jeg får ikke grepet på det.

Jeg får imidlertid vite at Selbekk var homohater, mens han nå kritiserer andre homohatere. Ayaan Hirsi Ali har vært “både sosialdemokrat og ultraliberalist”. Kors og kors. Theo Van Gogh vokste opp i et “besteborgerlig, hvitt og kalvinistisk villastrøk” . Javel? Morderen, Mohammed Bouyeri hadde visstnok en snerten kjæreste i miniskjørt, og “hans formative opplevelser var to: Faren som ble nedverdiget i arbeidslivet fordi han var «utlending» og den lokale ungdomsklubben som ble nedlagt.”

Morderen blir i grunn utstyrt med det mest sympatiske portrettet. Ikke et ord om Ayaan Hirsi Alis “formative opplevelser”. Vi kommer til Bromarks konklusjon nå. Sånn går den:

Selbekk, van Gogh, Hirsi Ali og Bouyeri er alle eksempler på sauen som har forlatt flokken, og kanskje nettopp derfor insisterer på at de etterlatte er en flokk, og ikke en like forvirret gjeng bestående av individuelle, uensartede dyr. På avstand kan selv Dan Børge Akerø gå for å være et nyfødt lam. Selbekk er for øvrig ingen sau, men en rev som nå har fått alle til å tro at hans kristendom og demokrati kan forenes.

Jeg er iallefall en forvirret sau akkurat nå. Den delen er grei. Jeg synes kanskje det er litt rart at Bromark ikke påpeker at en av de fire FAKTISK DREPTE ET MENNESKE. Og det var ikke reven. Men så kaller også Bromark det groteske drapet for det uhyre ukloke drapet. Wow. Virkelig. Kan vi få høre om den uhyre ukloke voldtekten også? Eller nynazisten med den uhyre ukloke mordbrannen?

Knut Olav Åmås i Aftenposten har satt skapet på plass med sin strenge, men rettferdige analyse av oss anonyme nettdebattanter og bloggere som romsterer rundt på “den seriøse debattens endestasjon og søplekasse”. Jeg tar selvsagt hintet og vil fra nå av lese Aftenposten og de andre papiravisene med den største ydmykhet. Papiravisene kan jo gjøre “kresne utvalg i et enormt tilfang”. Dessuten har de makt.

Jeg blir litt flau her jeg sitter på den anonyme rompa mi og skriver i den teite bloggen. Milevis fra makta. Jeg har ikke kommet gjennom det bittelille nåløyet i avisene der de store menn og kvinner bidrar til den viktige og seriøse debatten. Faen og. Jeg er lissom ikke med. Ikke sånn som Kathrine Aspaas som ga sitt bidrag til en av disse ordentige debattene i gårsdagens Aftenposten. Vi gir ordet til Aspaas. Hun har også et bilde ved siden av spalten sin, og det gjør den enda viktigere, tror jeg:

Det har foregått en debatt på siden av den om Jostein Gaarders kronikk. Den handler grovt sagt om ett spørsmål: Er jenter kjedelige?

Det var Kjetil Østli som dro igang debatten med noe gnål om at kvinner ikke liker VM og ikke har noen interesser, men bare sitter og snakker med de gravide venninnene sine. Aspaas skriver i den veldig viktige avisa Aftenposten at det var godt å få litt frisk luft inn i debatten. Hun mener spørsmålet om jenter er kjedelige virkelig har truffet en nerve. Pussig nok refererer hun til en samtale på nettstedet underskog.no for å illustrere hvor betent dette temaet er. Ja, dette er nok en virkelighet som deles av mange. Huffameg, huffadeg.

Og Aspaas har virkelig satt seg inn i saken. Hun smeller til med en slags kvasi-feministisk analyse med referanser til både Ravi og bibelen for å vise hvorfor jenter er kjedelige. For det synes hun vi er. Litt som han forfatteren som mener kvinner ikke kan skrive romaner, og prøver å belegge dette snodige synet med en forvirret utlegning om oppdragelse og gener. Veldig bisarre saker.

Aspaas er ikke stort bedre der hun legger ut om at hva denne spesielle kvinnekjedeligheten skyldes. Det kan være så mangt forstår vi. Men Aspaas selv har skjønt ett og annet. Bibelen har bedt kvinner om å holde kjeft i to tusen år, men nå har noen av oss gjennomskuet dette brutale religiøse middelet i kampen om ordets makt. Heldige Aspaas. Hun er sikkert et veldig interessant menneske.

Det kommer videre fram at gutter nå må ta ansvar. Aspaas mener gutter må velge jenter som spiller bassgitar og penetrerer kompisgjengen med sterke meninger og motforestillinger? Katrine Aspaas ler godt av alle gutta som ikke har valgt slik:

Rent personlig kan jeg ikke hjelpe for å godte meg litt over gutta som tror de har skutt den vakre og lettstelte gullfuglen, og som bråvåkner til en sutrete og forsømt jentunge under Fotball-VM.

Jeg stusser litt over at det er guttene som velger dame i Aspaas’ verden, og aldri omvendt. Men, men. Tilbake til saken. Sutrete og forsømt, ja, nettopp. I stedet bør gutter finne seg en skummel og stilig rockestjerne. For det er klart: Alle gutter fortjener og vil passe godt sammen med en dritkul jente som spiller bassgitar og er på turné. For det er jo ikke slik at gutter kan være kjedelige, lite oppsiktsvekkende og tidvis sutrete mennesker, kort sagt helt vanlige folk. Herregud, for en vill tanke. De fleste gutter ser jo på VM og vi vet da fra Kjetil Østlis analyse at de ikke kan være kjedelige. De er brennende engasjert. Har hobbyer. Går opp i noe. Forteller morsomme historier. Det er jo helt selvsagt! Bare kvinner er kjedelige.

Nei, Katrine Aspaas, dette holder ikke. Eller som vi pleier å si her på den “seriøse debattens endestasjon” der diskusjonen gjerne sporer av i usakligheter, skjellsord, trakassering og oppfordring til ulovligheter for å sitere Åmås igjen: Ta den forskrudde “feministiske” analysen din og stikk den opp i rompa til Kjetil Østli!

Torbjørn Røe Isaksen, bedre kjent som Lille Blå i bloggkretser, tar et sviende oppgjør med venstreradikale i gårsdagens Dagbla. Og mannen er ikke nådig. 68erne har undergravet noen av de stolteste og viktigste prinsippene i den norske folkesjelen og kolonialisert den offentlige debatten. This is hardcore. Et skikkelig foruretta snøft i sommervarmen.

Det er mye som er galt i kongeriket. Kanskje har han et halvt poeng her eller der, men det skal vi ikke bry oss om. For kommer du trekkendes med den hælvetes nabokona til Gro, så veit du det smeller hos Dagens Onde Kvinner. Detta blir gøy.

Sånn begynner Lille Blå kronikken sin: Hvor ble det av nabokona? spurte Gro Harlem Brundtland i en av sine nyttårstaler. Sannsynligvis er hun nå i jobb som sosionom med ansvar for nabolagets sosial-psykologiske velvære.

Nabokona - hun som titter frem mellom gardinene, ser etter barna og inviterer på kaffe - er lissom bærebjelken i det gode samfunnet. Hun representerer personlig ansvar får vi vite på slutten av kronikken. Det er klart det var bedre før, da kvinner var hjemme og kokte kaffe. Dessuten kunne hun være dagmamma og gi barna en oppvekst fri for alt som heter “pedagogiske krav” og annet nymotens tøv. Tenk at det offentlige barneombudet har foreslått at dagmammaers virksomhet bør reguleres. Det er faen meg krise!

Men sånn har det blitt. Nabokona har gått hen og blitt offentlig ansatt. Nabolagets sosial-psykologiske velvære? Hæ, hæ, hæ! Lite latterlig, da, med sånne sosionomkjerringer i overgangsalderen med lilla skjerf som løper rundt og skal passe på voksne folk.

Er jeg slem nå? Det er kanskje ikke den slags fordommer Lille Blå spiller på når han trekker fram sosionomer som symbolet på landets moralske forfall? Hva er det i så fall han prøver å si? Personlig kjenner jeg få sosionomer, men jeg vet jo at de ikke jobber med “sosial-psykologisk velvære” i nabolaget sitt. Jeg vet at de ofte jobber på sosialkontor, og at de forholder seg til lover og regler fastsatt av politikere. Det er flest kvinner. Og latterliggjøring av kvinner i offentlig sektor er sikkert greit. De stemmer jo ikke Høyre.

Derimot skinner det igjennom at bidrar til spredningen av samfunnsnedbrytende holdninger à la:

Kriminelle har ikke ansvaret for sine handlinger. Det er samfunnet, skolen, oppveksten eller nærmiljøet som har skylda for at de slår ned gamle damer. Pøbler som driver hærverk har ikke ansvaret for sine handlinger. Det har kommunen som ikke setter opp taggevegger, eller betaler fritidsklubb.

Seriøst. Er det noen som mener dette? Ikke vet jeg, men mitt inntrykk er at de fleste fint klarer å kombinere et ønske om å tilrettelegge for gode levevilkår og en klar plassering av personlig ansvar. Samtidig. Er jeg helt på jordet her?

Eller er det Lille Blå som har drukket av den konspirasjonsteoretiske gryta:

Gjennom en myriade av organisasjoner og offentlige talspersoner, fra fellesorganisasjonen til sosionomer, barneombudet og Blindern, strekker deres mentale imperialisme seg.

Damn. Her snakker vi ondskapens akse. Det er så jeg hører Bauhaus’ Paranoia, paranoia, LA, LA, LA, LA, LA i bakgrunnen. Jeg tror Lille Blå trenger litt sosialpsykologisk velvære. Han er jo en veldig søt og hyggelig ung mann, egentlig. Jeg vil ikke anbefale nabokona. Det er umoralsk. Derimot dette fine pedagogiske Jackson Pollock-maleprogrammet. Få det ut med farger!

Mitt maleri heter Sosionomer gjør også en viktig jobb i samfunnet

Her kan du lese spørsmål og svar fra sosionomer på Dagbla.

Oppdatert:

Og Øyvind mener Torbjørn må ta ansvar for vaset om mental imperialisme

Kjetil derimot mener Torbjørn har interessante tanker

I helgene pleier jeg å lese kulturstoffet i avisene. Og jommen har folk mye rart for seg.

I Morgenbladet leser jeg et ellevilt intervju med en Tore Stubberud som har skrevet en bok om en psykopat. En kvinnelig psykopat, vel å merke. Det dreier seg om en kvinne, Maria Frey, som har alle de riktige, feministiske holdningene, men som likevel er et monster. Logisk, mener forfatteren og forventer sterke reaksjoner på måten han fremstiller den moderne kvinnen på.

Dette høres jo spennende ut. Dagens Onde Kvinner har jo en viss kjennskap til alt som er galt med kvinner i dag. Så hva er det nå da? Vel, dama er veldig slem, stjeler en dame med burka og dreper mannen hennes i prosessen. Fordi hun har lyst til å ligge med en dame i burka: Den ytterste erotiske biffen, som forfatteren sier.

Temmelig sært, spør du meg, men forfatteren mener han er inne på noe. Han setter psykopatdama si i forbindelse med galopperende kapitalisme og moderniteten av ideologiske abstraksjoner. Veldig enkelt forklart: Hun har ingen antropologi bortsett fra at hun føler angst om nettene. Hun flyter.

Jeg blir litt bekymret selvsagt. Jeg har ikke sjekket antropologien min i det siste. Hvem vet om den er i orden? Dessuten har Maria Frey flere personlighetstrekk jeg virkelig kan relatere til: Hun takler verken sin egen menstruasjon eller å se en kråkebolle. Ikke det at jeg har noe imot å se en kråkebolle i ny og ne. Men i likhet med Maria Frey har også jeg trikset med p-piller og hoppet bukk over både den ene og den andre mensen. Dette er et tegn på en flukt fra naturen, og så vidt jeg forstår jævlig skummelt. Ai, ai, ai.

Jeg er nok i risikosonen. Og jeg har heller ikke sittet i timevis og sett på hvor langsomt en ku eter. Det har forfatteren gjort og vi aner at det kan være en redning for noen hver. La oss prøve:

Neimen om jeg vet. Alt er så uklart for meg nå. Heldigvis blir vi litt klokere av forfatterens forklaringer: Jeg gjør ikke dette for å være libidinøs, men fordi kapitalismen er blitt libidinøs og kontrollerer kvinnekroppen som materialitet. Dette skal jeg gå å grunne litt på, merker jeg. Det er i grunn helt greit at det er en uke til neste gang jeg skal dykke ned i kultursidene.