Eh. Jeg lurer på. Hva er det med å mene at alle ytringer fortjener respekt? At man skal takke gud og allah for at det finnes rasister og homofobe og overgrepsapologeter som… jeg vet ikke…kan skape en motvekt i samfunnsdebatten? Eller utfordre konsensus? Skal det alltid være så stort og flott å stå rett og rak og mene de kjipeste ting. Jeg skjønner det ikke.

Jeg skjønner at det skal være lov å snakke dritt. Jeg vil helst at det skal være mest mulig lov, faktisk, at ingen skal bures inne eller motta drapstrusler eller knebles med bøter. Men det betyr ikke at jeg ikke ønsker folk kunne holdt kjeft noen ganger. Noen ytringer har ingen verdi i min bok. Jeg synes ikke det er flott og berikende med folk som kaller overgrep for kos, som mener homofili er et avvik eller som mener hele grupper av folk er farlige og perverterte. Skal man ha respekt for mennesker bare fordi de sier noe få mener? Eller tør si?

I don’t think so.

Det kan fort bli en parodi. Jeg synes dette nesten er litt søtt. Lederen for Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, skal svare på hva han mener om at forstander i det islamske forbund Basim Ghozlan har sagt rimelig dryge ting om homofile. Han vil ikke ta avstand fra Ghozlans uttalelser. For det er jo ytringsfrihet:

Det er Basims rett å si dette. Hagen har sagt enda verre ting om oss muslimer, for eksempel ved gjentatte ganger å angripe vår profet Muhammed - og vi har alltid reagert eksemplarisk. Vi tar det som en del av hans ytringsfrihet, sier Kobilica, som imidlertid ikke er enig i at homofili er en sykdom som kan kureres med medisiner.

Men da så. Vi får håpe ikke alle legger lista for hva de vil eller ikke vil ta avstand fra, der. Det hadde sikkert blitt en fin samfunnsdebatt. Eller egentlig ville det vel ikke blitt noen debatt i det hele tatt. Noen har sagt noe jævlig om noen andre en gang, hvorfor skal jeg være så grei? Det er jo ikke sånn at jeg tenker selv. Nei, alt dette med å motsi folk som fremmer sexisme og rasisme og homofobi hele tida? Kan vi ikke bare ta det som en del av ytringsfriheten?

Djeez Louise.

Åh, beste kommentaren så langt fra Tom Toles.

Treffende!

Jeg likte også denne kommentaren fra Shakesspeare’s sister.

Clinton may win the nomination, or she may lose; right now she’s probably the front-runner, but that could change tomorrow. Either way, she’s blazing a trail that more women will follow. When the media and her opponents ramped up hatred against her because of her gender, women recognized that the trail she was cutting would be filled with pitfalls and mineshafts if the bile was not addressed. And so they addressed it. Women who could write, wrote. Women who could speak out to friends, spoke out to friends. And in New Hampshire, women who could vote, voted for Hillary Clinton.

And that’s why she won tonight; because women recognized that, at least for tonight, their future was inextricably bound up with Hillary’s, and that, at least for tonight, they needed to send a clear message that misogyny and sexism just won’t work anymore.

Og dessuten Katha Pollitt som river et nytt et i Edwards.

Takk for tips fra OJ.

Jeg har sagt litt om hva Simone de Beauvoir har betydd til abcnyheter, på denne 100 årsdagen for hennes fødsel. Jeg skulle ha skrevet hvor mye jeg beundrer hennes intellektuelle klarhet. Og hvor godt jeg liker romanene hennes. Mandarinene - oh, heftige politiske diskusjoner på La Rive Gauche og Café de Flore og liv i sentrum av begivenhetene, men også brutale skildringer av liv levd i skyggen av en mann. Det må ha kostet så mye å følge sine idealer på den tida. Så mye enklere det må være i dag. Å være både fri og lykkelig.

Dette må være den mest fantastisk arrogante kronikken jeg har lest. På lenge iallefall. For her kommer filosof Rune Vik Hansen som har den nye kunnskapen om vold i nære relasjoner, hvorfor kvinner ikke går og hva man kan gjøre for å forebygge. Han har nok satt seg nøye inn i sakene. Han har sikkert forsket på voldsutsatte kvinner og hvorfor de ikke forlater den voldelige partneren. Lest forskningen. Han har nok arbeidet med disse kvinnene. Sittet på telefonen. Hørt på historiene.

Jeg har ikke en slik inngående kunnskap. Dette er ikke mitt spesialfelt. Jeg har riktignok snakket med mange kvinner som enten nettopp har forlatt partneren sin eller som ønsker å gjøre det. Jeg har sitti på røykerommet på et krisesenter og lyttet. Jeg har tatt telefoner fra fortvilte kvinner som ønsker seg vekk, vekk.

Jeg leser derfor kronikken med interesse. Men det er noe rart. Det er akkurat som om filosofen egentlig ikke kan så veldig mye om temaet sitt. Det kan nesten virke som om mannen har laget sin egen lille teori inn i sitt eget hode, uten å ha testet den ut på, du vet, empirien. Det er akkurat som om han ikke har noen empiri i det hele tatt.

Det kan jo være greit, det. Filosofer driver vel ikke med stort annet. Men jeg synes jo det er litt rart at han nærmest avfeier annen forskning der han går gjennom mulige forklaringer på at kvinner ikke går. Dette for eksempel:

Dersom motivasjonelle forklaringer legges til grunn, må spørsmålet sies å være besvart: voldsutsatte kvinner hevdes i ulike undersøkelser ikke å forlate sin voldsutøver enten pga. barn, økonomi, familie, sosial status osv. Dersom så er tilfelle er spørsmålet besvart og det hele handler om prioriteringer. Helsen og livet turde egne seg ypperlig som beveggrunner for å forlate en voldsutøver. Spørsmålet er hvordan de ulike motiver forholder seg til hverandre og hvordan så kan være tilfellet at enkelte motiver hindrer den voldsutsatte i å forlate voldsutøveren?

Dette er jo så krøkkete skrevet at det ikke er godt å si hva mannen mener, men jeg synes det står noe sånt som at “Er det ikke bare kjemperart at ønske om å verne liv og helse ikke får kvinner til å forlate en voldelig mann?” Siden det turde egne seg ypperlig som beveggrunner. Igjen er det akkurat som om den gode filsof ikke har fått med seg at nettopp ønske om å bevare livet er et sterkt motiv for å bli. Jeg trodde dette var sånn circa allment kjent i dag. Kanskje særlig i kjølvannet av VG-saken om de 72 kvinnene som har blitt drept de siste 7 årene. Mange av disse ble jo nettopp drept da de var i ferd med å forlate eller hadde forlatt sin partner. But what do I know?

Som sagt: Ikke ekspert på dette, men et kjapt google-søk viser at mange peker på frykten for å bli utsatt for enda mer ekstrem vold, blant mange andre faktorer. Evan Stark som var med å lage et av de første krisesenterne i USA, skriver i sin bok:

The fact that separation is hazardous is not news to battered women. Many of my clients have told me they were never more frightened than in the days, weeks, or months after they moved out. Abused women are much less likely than the professionals whose help they seek to regard decisions about physical proximity as means to end abuse and much more likely to regard separation as a tactical maneuver that carries a calculated risk within the orbit circumscribed by assault or coercive control. The disjuncture between what victims and outsiders expect from separation remains a major obstacle to effective intervention and communication in the field.

Det virker egentlig som om filosofen har bestemt seg for at årsaken til at kvinner ikke går, ikke handler om at hun ikke ser muligheten til å gå. Nei, forklaringen på hvorfor voldsutsatte har problemer med å forlate sin voldsutøver synes å måtte søkes andre steder enn i den logisk-rasjonelle evne. Vel, det er iallefall ikke min erfaring. De kvinnene jeg snakket med hadde faktisk veldig logiske og rasjonelle grunner til å ikke gå der og da. De fleste lette desperat etter en utvei, de tenkte og de pønsket på hvordan de skulle gå fram for å skape et trygt liv for seg og sine. Evan Stark refererer forørvrig også til at mishandlede kvinner employed a greater range of strategies to change their situation than nonbattered women in distressed relationships.

Det betyr selvsagt ikke at det finnes masse komplekse mekanismer som kan bidra til å lamme ofre for vold og traumer. Og det kan ta tid - lang tid - før en person er klar til å bryte ut av et voldelig forhold. (Men la oss minne om at de fleste kommer seg raskt ut av voldelige forhold!) Det mest fantastiske med Rune Vik Hansens kronikk er imidlertid at han mener man bør trekke praktiske konklusjoner utfra hans filosofiske fabuleringer.

Når det gjelder muligheten for forebyggende arbeid, viser praksis at andres erfaringer fra voldsrelasjoner ikke enkelt lar seg anvende på egen situasjon, men vi vet at enkelte voldsutsatte kommer seg vekk, og hvordan kan deres plutselige forståelse gjøres tilgjengelig for andre slik at de kan nyttiggjøre seg den? For de kvinner dette plutselig «går opp for», blir veien til handling usedvanlig kort, og mange spør seg i ettertid hvorfor de ikke kom seg vekk tidligere.

Forklaringen ligger i bevissthetens grensesnitt og at fordi hjernens prosesser er utilgjengelige, har voldsutsatte ikke mulighet til å gå før hjernene deres er klare for det og tilstanden lar seg ikke framtvinge. Fordi betingelsene for å komme seg vekk ikke lar seg omsette til mulig forebyggende tiltak, må det anses at problemet prinsipielt ikke lar seg løse. En mager trøst er at situasjonen faktisk kunne vært verre.

Men det var jo greit. Etter å ha avfeid andre mer håndfaste forklaringer på at kvinner ikke kan gå, står vi altså igjen med “at det må gå opp” for kvinnen at hun må gå, og det er det dessverre ikke noe vi kan gjøre noe med. Bevissthetens grensesnitt og alt det der. Veldig vanskelig. Det er synd. Da er det vel ikke noe vits i å, tja, for eksempel lytte til dem det gjelder for å kunne lage hjelpetiltak som svarer til behovene?. Ingen vits i å utdanne politi, finansiere krisesentre, sørge for trygghetsalarmer som funker, gjøre det mulig for kvinner å bo i sin egen bolig, få opp terapitilbud til voldsutøvere, jobbe med holdningsendringer, oppdra jenter og gutter til å ha respekt for egne og andres grenser? Nei? Heldigvis får vi vite at det er en mager trøst opp i alt dette. Men hva den trøsten er, må foglarna vite.

Jeg har gjort opp regnskap for det siste halve årets leseliste og resultatet er nedslående. Jeg leser flere kvinner enn menn. Faktisk er kjønnsfordelingen et godt stykke under den korrekte 40-60 fordelingen som vi må strebe etter på alle livets områder. Siden i sommer har jeg lest:

16 kvinner: Alice Sebold: Almost Moon, Joyce Carol Oates: Black Girl/White Girl, Toni Morrison: Beloved, Margaret Atwood: Oryx and Crake og The Handmaid’s tale og Alias Grace, Alice Munro: The Runaway, Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant, Lionel Shriver: We need to talk about Kevin, Clare Allan: Poppy Shakespeare, Tori Amos: Piece by Piece, Sarah Waters: The Night Watch, Marisha Pessl: Special Topics in Calamity Physics, Doris Lessing: The fifth child, Sarah Stridsberg: Drømfakulteten, J.K Rowling: Harry Potter and the Deathly Hollows, Jessica Valenti: Full Frontal Feminism, Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a Yellow Sun .

6 menn: Jonathan Frantzen: The Discomfort Zone, Allan Greenspan: The Age of Turbulence, Stephen Colbert: I am America (and so can you), Philip Pullman: His Dark Materials-serien, Khaled Hosseini: A Thousand Splendid Suns, J.M Coetzee: Disgrace.

Man kan selvsagt hevde at underrepresentasjonen av mannlige forfattere kun er en tilfeldighet eller rett og slett et resultat av at jeg er svært kvalitetsbevisst i mitt valg av lesestoff. Men fraværet av mannlige forfattere kan også være verdt en nærmere gransking. Det har jeg gjort. Og her må jeg komme med en innrømmelse: Bøker skrevet av mannlige forfattere har lenge stått for meg som lite allmenngyldige og relevante. Jeg ser for meg seige oppvekstromaner: Det vanskelige forholdet til den alkoholiserte faren, de klamme beskrivelsene av den oppvåknende seksualiteten og de mange intime erfaringer fra mannslivet som har vært med på å prege mannslitteraturen slik jeg har oppfattet den.

Men jeg har altså valgt å utfordre meg selv på en forbilledlig måte. Jeg har derfor lest en bok av mannen Cormac McCarthy. Denne boka, som heter “The Road” vil jeg si er en spesielt velegnet for mitt prosjekt ettersom hovedpersonene i boka er “The Man” og “The Boy”.

Boka handler om en mann og en gutt som prøver å holde seg i live i en verden fylt av aske der nesten alle er døde, og de som fortsatt er i live har du ikke lyst til å møte rundt neste sving i veien. Alt de har er en handlevogn og noen ullpledd og det regner og det snør og gutten sier I’m so cold og I’m so scared og mannen svarer I know og it’s okay.

Og jeg likte den veldig, veldig godt. Dette er med andre ord mitt lesetips til andre som måtte finne at deres andel mannlige forfattere er mistenkelig lav.

Også vil jeg si boka passer ekstra godt i disse tider. Man leser om mannen og gutten som tråkker gjennom snøen i skogen, de har ikke sko og mannen forsøker så desperat å passe på barnet sitt, men de kommer til å dø dersom de ikke finner en boks hermetiserte pærer i et utbrent hus snart. Da er det helt greit med litt kø i butikken. Fordi som Cormac McCarthy sier i et intervju med Oprah Winfrey: Life is pretty damn good.

Jeg kikka på forsida av Klassekampen på jobb i dag, men jeg leste ikke inn. Og nå er jeg hjemme, og siden Klassekampen er så opptatt av å demokratisere kunnskap, så har de nesten ingenting på nett. Men på forsida sto det:

Det var Edvard Hoem som sa det.

………………

Hvem er Edvard Hoem?

……

Anyone?

Dagens sitat (og bilde) 2

NA24 rapporterer!

Jeg er forvirret. Jeg trodde man bare påpekte kjønn når det er kvinner involvert. Det er det som er regelen. Kvinnelig forfatter og forfatter, kvinnelig lege og lege, avvik og norm. Her har vi en kvinnelig advokat. Og? Det er nå det blir vanskelig. Er det en kvinnelig lærling og en lærling eller bare to lærlinger? I siste tilfelle er det vel en grov feil i illustrasjonen. Ja, altså, unnskyld meg, det er ikke meningen å være nøye, men hvor vanskelig er det å finne et bilde som passer da. På internett?

Førjulstid kan være anstrengende. Det må vi bare innse. Jeg synes nesten man ikke kan bruke for store ord om dette. Jeg synes tvert om vi bare skal slippe løs og løpe skrikende rundt som gale mennesker. Det handler virkelig om de store tingene. Julekalender og gaveinnkjøp. Marsipan som kommer for tidlig i butikken. Ingen grunn til å legge bånd på seg.

Heldigvis finnes det flere som deler dette synet. Det vet dere, for dere har også diskutert kalenderpakkene og de prektige mødrene i deres eget private middelklassehelvete. Det er tema som engasjerer, og det er ikke rart. Hør bare:

Som en type omsorgsutøvelse og slektsbevaring har julen tradisjonelt vært kvinnenes ansvar. Gjennom kjønnssosialiseringen er ansvaret for julen nærmest risset inn i kvinnenes kropper - som “kontrakter” de moralsk sett er forpliktet til å følge.

Det var da voldsomt, tenker du kanskje, men NEIDA. Her skal det ikke spares på noenting, det er tross alt jul!

Kulturelle verdier som tradisjon, familie og forakt for det upersonlige og kommersielle; kjønnssosialisering og identitet, egoisme og altruisme; frivillighet og tvang; makt og avmakt. Mødrenes engasjement i førjuls-tiden er velmenende nok, men kan ha utilsiktede konsekvenser.

Dette er greier. MAKT OG AVMAKT. TVANG OG FRIVILLIGHET. Vi leiker ikke førjulshysteri. Mødrenes trang til små numrerte pakker kan faktisk svekke mødrenes “posisjon ute”. Er det mulig å ha en heltidsjobb og lage en full-on julekalender til de små menneskene? Vi må spørre!

Og jeg synes ikke man skal stoppe ved mødrene. Ingen bør slippe unna. Det velmenende engasjementet for å fremskaffe et juletre med like lange greiner på alle sider, har det ikke en mørk og lummer undertone? Er det ikke verdig en forskremt kronikk? Og alle de som tror de anstrenger seg for å lage en god juleribbe, når de egentlig bare er ute etter å bekrefte sin posisjon som mann av grisen? Du visste ikke at ansvaret for sprø ribbe nærmest er svidd inn i kroppene til alle mann? Nå vet du det. Prøv gjerne å lage sprø svor, men tenk på konsekvensene. Du taper uansett, la det bare være sagt.

——————————————————————————————————————————–
Visste du forresten at de fleste barn er skikkelig misfornøyde med gavene de får? Er det riktig kanskje? Folk er helt CLUELESS og dette handler om kulturelle verdier som lykke og fortvilelse, håp og knuste drømmer. I følge detta;

The Christmas focus group took place following research by Martin Yaffe which revealed that more than £1 billion is wasted by parents on gifts for their offspring each year - with 84% of kids in the UK admitting to being disappointed with the presents they receive on Christmas morning.

Desstuen ville jentebarna i undersøkelsen ha en Bob the Builder bilvaskemaskin- og garasje og ikke noen av de jævla barbie eller bratz-dokkene. Og jeg veit ikke om du får tak i en sånn i Norge engang. Og nå er FOR SENT å bestille på internett. Detta blir grining!

RadioOrakel, fra 16.00-17.00 skal blant annet handle om blogging. Og hva tenker så jeg om å bli intervjuet? Jeg sier som Annette Stai i Dagbladet i dag:”Jeg synes det er helt jævlig. Men jeg går med på det for å være solidarisk, fordi jeg ser noe rundt meg og er i en posisjon til å si noe om det.” Oh yeah.

Dagbladet har gjort en fin jobb med å avdekke hva slags moralisme som går for etiske betraktninger hos Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Det følgende kan muligens karakteriseres som maurpuling for spesielt interesserte, men faen heller, nå har jeg googla fram skiten, så nå får dere ta det.

Vi snakker selvsagt om dette notatet som tar for seg etiske utfordringer angående vaksinen mot hpv-viruset. Du var kanskje ikke klar over at vaksinering av unge jenter mot kreft reiser en rekke moralske spørsmål både på samfunnsnivå og på individnivå. Vi må ha innsikt i den moralske kompleksiteten! Åh, ja, opplys oss, jeg elsker kompleksitet! Give it to me.

Under overskriften: Kan vaksinen være skadelig? Hva er betydningene av bivirkningene? blir bivirkningene beskrevet. Man får jo tro det er bivirkninger. Den godeste doktor i medisinsk filosofi beskriver dem iallefall slik. “Disse bivirkningene” osv.

Og vi klipper:

Vaksine mot HPV kan oppfattes som en generell vaksine mot seksuelt overførbare sykdommer, og kan i praksis resultere i mer risikofull seksualadferd og flere tilfeller av kjønns-
sykdommer (fordi man oppfatter seg som vaksinert mot kjønnssykdommer), ikkeplanlagte
svangerskap, aborter og andre typer HPV-infeksjoner (fordi man øker seksuell
adferd og antall seksualpartnere) (Zimmermann 2006).

Vaksinen kan i praksis resultere i mange forferdeligheter, altså. I følge noe Zimmermann skrev i 2006. Da tenker jeg umiddelbart at Zimmermann har funnet at det faktisk er ganske så sannsynlig at dette er bivirkninger. Sant, ja? At han Zimmermann sjøl kan vise til undersøkelser som viser at dette gjerne skjer, jeg vet ikke, i sammenlignbare tilfeller?

La oss se på hva vår gode mann Zimmermann faktisk skriver:

On the other hand, there are potential, theoretical harms that fall under the non-maleficence category. The theoretical potential for decreases in safer sex practices, with resultant increases in STIs, unwanted pregnancy and abortion must be considered. Survey data, as previously reviewed, suggest that most do not know about HPV relation to cervical cancer and thus it seems unlikely that substantial increases in STIs would occur due to introduction of HPV vaccine. However, given the overgeneralization seen for childhood vaccines, it is theoretically possible that some might believe that HPV vaccine protects against other STIs.

(Min utheving - Zimmermann driver ikke med sånt!)

Ja. Akkurat, nei. En teoretisk mulighet, skulle det visst være. Ikke “kan i praksis”. Det man har av empiriske studier taler mot at vaksinen vil ha slike konsekvenser. Men det er en teoretisk mulighet.

Hva skal man si? Her kan det se ut som om vår mann i kunnskapssenteret med vilje fremstiller en teoretisk mulighet som en skadelig bivirkning. I følge Drusilla (2007) er det også en teoretisk mulighet for at vår mann i kunnskapssenteret bare har forsøkt å belyse alle sider ved innføring av denne vaksinen. I praksis derimot.

Ja, men da tror jeg kanskje vi starter igjen? Vi kan begynne med å konstatere at begrepet “undertrykking” har blitt tømt så grundig for enhver mening og kraft det noengang har hatt. At. Det bare kan ikke brukes. Det er patetisk å påstå at rike middelklasse folk i Norge er undertrykt, det har jeg gnålt om lenge. Men denne tar kaka. Tar kaka og smører krem og gugge tjukt utover trynet sitt. Eller hva skal man si til påstanden om at menn undertrykkes i hjemmet fordi de må ta avstand fra silikonpupper? På jobben min (hvor jeg er mye om dagen, føler jeg) sier vi at det var veldig spesielt. Med hevede øyebryn. Noe som er byråkratisk kode for “OMG - er det mulig å være så utenfordenneverden kørka?”

Ja. Han er veeeldig spesiell, denne Sonstad.

- Mange menn tør ikke si det de mener, og hvis det regnes som undertrykkelse, ja da er det mange menn som er undertrykket, sier Sonstad. - Dersom dere ser ei pen dame på TV og du sier ”se de puppene”, da er bråket løs. Du skulle selvfølgelig ha sagt at du tar avstand fra de store silikonpuppene.

Skal vi se. Her er det tydeligvis en del special needs ute og går. Nei, det regnes ikke som undetrykking og nei, menn er ikke undertrykt i hjemmene sine og gud jeg er glad jeg ikke er i et forhold med en person uten kobling mellom øyne, hjerne og munn, og nei, du trenger ikke si alt du tenker på, du er ikke et barn. Det betyr ikke at du er undertrykt. Syng med meg nå: Din taaaaaanke er fri.

Sonstad synes det er viktig at både menn og kvinner tør si hva de mener, ellers kan konsekvensene bli at man lever seg ut på andre arenaer. En annen arena synes jeg høres fint ut. Egentlig synes jeg hele Nrks mannspanel kunne ha godt av et lite skifte i scenario. Hva med et fint hageskur? Som det heter i den australske the Men’s Shed’s movement: Every man needs a shed. Det er allerede 200 skur der ned. : Here men get together to make furniture, hammer, saw, drink coffee and share a yarn. Sonstad kan ta med seg sin kollega som mener vi må “innse at kvinner er annerledes enn oss menn” og at vi ofte “snakker på forskjellige bølgelengder”. Det blir hyggelig, vet dere.

————————————————————————————————————————————

Postpost: Egentlig skulle jeg skrevet om hvorfor denne “menn og kvinner snakker forskjellig språk”-myten er så skadelig. Deborah Cameron har skrevet noe som ser ut som en fantastisk god bok om temaet. Hun skriver blant annet om hvordan forestillingen om at menn og kvinner ikke forstår hverandre, får absurde utslag i selvhjelpsbøker (Visste du at Gray, forfatteren av Mars og Venus, mener at menn forstår “Kan du ta ut søpla?” som et rent hypotetisk spørsmål om deres evner som søppeltømmmere?) og enda mer tankevekkende, om hvordan voldtektsmenn får lov til å late som om de ikke er i stand til å kommunisere (”You don’t have to be a rocket scientist to work out that someone who feigns unconsciousness while in bed with you probably doesn’t want to have sex.”)Les det.