GaaaAAaaAAAH! Men faen da, menneske, hvor vanskelig er det å skille mellom abortpille og angrepille? Egentlig? Burde ikke dette være kjent stoff? Har vi ikke lest om hvordan kristenkonservative og anti-frihets folket bevisst prøver å sause sammen tilgang til nødprevensjon med abortdebatten? Er ikke det en del av historien når man skriver om pavens siste utspill? Er det så vældig vanskelig?

Ja, det kan virke sånn. Eller gudene vet. Her ser det jo nesten ut som om Aftenposten går inn for å forvirre leserne der de klipper fram og tilbake som i en film fra 90-tallet. Først litt om pavens syn på abort, KLIPP og vi er over på at angrepiller har vært omstridt i Norge. Her siteres Norges Kristelige Farmaceutiske Forening på at Det er ingen forskjell på å selge pillen og ta personers liv. Altså, angrepillen. Denne feilaktige påstanden får stå uimotsagt. Så presterer journalisten det kunststykket å rote det ytterlig til:

Klinikk for seksuell opplysning krevde så en garanti for at apotekansatte ikke kan nekte å utlevere abortpillen.

- Vi ber om en garanti for at kvinner i en vanskelig situasjon slipper å bli konfrontert med demonstrerende helsepersonell, sa klinikkens sjefslege Preben Aavitsland til NTB.

Statens legemiddeltilsyn valgte i 1996 å ikke gjøre pillen reseptfri. Det finnes imidlertid to typer angrepiller på markedet i Norge i dag, Norlevo og Postinor. Begge kan kjøpes reseptfritt på apoteket.

Kanskje Aftenposten har hatt så mange innlegg om at abort fører til anger at de nå tror at “angre” og “abort” er det samme? Det er altså to ulike piller med to ulike funksjoner og bruksområder vi snakker om her. Kanskje er det for mye å forvente at artikkelen inneholdt en setning eller to om hvordan enkelte krefter bevisst prøver å forvirre i denne debatten. Men hva med en føkkings faktaboks? Til hjelp for lesere og -ikke minst- journalist. Litt sånn: By the way:

ANGREPILLER ER IKKE ABORT!
Angrepillen er ikke abortfremkallende. Abortpillen blir bare brukt av sykehusleger som alternativ til utskraping.

Men, neida. I siste avsnitt er vi tilbake til Ludvig Nessa og Børre Knudsen som er de mest kjente abortmotstanderne de siste 30 årene. Og som sikkert er storfornøyd med dette surret!

Hahaha. Hans Rustad på Document.no tar kaka. Han har nå bestemt seg for å omfavne ministerutnevnelsen av Manuela Ramin-Osmundsen. Hvorfor kan man spørre seg. Dette faller jo ikke i god jord hos den faste leserskaren der borte. De er så…sjempe maktkritiske, eller noe sånt. Akkurat som Frp. Nei, det må ligge tungtveiende argumenter bak Rustads entusiastiske omtale av den nye statsråden. Hun er historisk som statsråd med innvandrerbakgrunn? Hun vil bli slik en dyktig politiker med potensial for å få gjennomslag for viktige saker?

Eh. Nei. Hun er pen. Hun er pen, ja. Og dette er ingen bagatell, i følge Rustad. Han er en mann som følger med i tiden, og nå har han fått med seg at dette er en trend blant europeiske statsråder med minoritetsbakgrunn. De kan ikke bare være dyktige, de må være pene, litt eksotiske. “De må ha noe ekstra å tilføre” med Rustads ord. Og dette urimelige kravet har han ingenting i mot. Snarere tvert om får man inntrykk av. Man må nesten lese det selv. Pinlighetene. Åh. Pinlighetene. Vi klipper og limer. Dette er en favoritt:

Kvinner som Ramin-Osmundsen, Sabuni og Dati vil overskygge idealet nedenfra - macho-kulturen i innvandrergjengene. De vil være viktige rollemodeller både for det generelle skjønnhetsidealet, og ikke minst for innvandrerjenter. Deres skjønnhet er antitesen til hijab.

Wowsa. Den satt, tenker jeg. Flere urealistiske krav og fokus på utseende er nok akkurat det som skal til for å uttrydde sexistiske holdninger både her og der.

(Via Hablog)

Det er visst ingen grenser for hvilken betydning “Norge som fredsnasjon” har. Det hviler et tungt ansvar over oss nordmenn som må stå som lysende forbilder for alle krigs- og kriseramma folk rundt i verden. Hva ville nordmennene gjort, spør de seg, når de skal kjempe seg ut av borgerkriger og stable på beina et fredlig samfunn. Da er det viktig at vi som forvaltere av nobelprisen kan vise at vi kan gi “heder og offentlig verdighet” til en nazist som skrev fine bøker. Hamsun må få en plass, ellers har vi ikke kredibilitet som fredsnasjon:

I 2009 er det 64 år og to generasjoner siden andre verdenskrig tok slutt. Hva skal vi svare palestinere og israelere, kosovoalbanere og serbere, tamiltigre og singalesere og talsmenn for borgerkrigsstridende regjeringer og geriljabevegelser i Guatemala, Sudan og andre i samme uføre når de spør oss:

Hvorfor kan dere ikke forsone dere med Knut Hamsun?

Nei, herregud hva skal vi svare? Det er sikkert kjempevanlig at folk fra Guatemala og Sri Lanka forhører seg med norske fredsforhandlere om Hamsun nå endelig har fått en gatestubb oppkalt etter seg. Så må de vel gå hjem med en dyp nyve i pannen og en tilsvarende dyp mistro til hele freds- og forsoningsprosjektet. Nei, det er nok ikke nok å si at nordmenn gjerne leser bøkene hans, men at vi ikke synes det er passende å hedre noen som har stått last og brast med en ideologi som førte til holocaust. Du skal se det må en skikkelig stor og fin Hamsuns plass til før Norge kan redde verdensfreden.

Jeg har en god følelse på at særlig konflikten mellom palestinere og israelere har mye å vinne på at vi nå endelig forsoner oss med Hamsun. Israelere spesielt vil nok synes det er en flott og storsinnet gest i fredens navn.

Det brenner godt i mannsdebatten. Dette er min lille hyllest til Anne Bitsch som har tatt på seg jobben med å skrive saklig og avstemt i Aftenposten. Jeg har fortsatt ikke fått sett på sjølveste boka, så den lar jeg ligge så lenge. Men i likhet med Anne har jeg sympati med en del av sakene som tas opp i debatten. Som for eksempel delt foreldrepermisjon, gutter i skolen, trange kjønnsroller for små gutter og store menn. Egentlig er det litt rart at ikke flere tar opp verneplikten, som vel må være den mest diskriminerende ordningen vi fortsatt har. Jeg har imidlertid registrert at enkelte har tatt opp en annen brutal side av mannsrollen. Eller mer bestemt, en innskriver til Aftenpostens debattforum (Merk at dette debattforumet må leses med verneutstyr):

Alltid har kvinnene der tatt det som en selvfølge at jeg må gjøre de og de jobbene fordi jeg er mann. Det er jo så tungt, så kaldt og det er mørkt ute; da må du gjøre det for du er jo mann.
Likeledes er det når nytt tak skal legges, bilen reparesres, materialer bæres, kontakter må skiftes, dassen er tett, kattunger slås ihjel, kaniner slaktes osv. osv. osv

Shit! Jeg tør nesten ikke tenke på hva slags grusomheter som skjuler seg bak “osv.osv.osv”. Som feminist og kvinne og medmenneske, vil bare si at her må noen gå i seg selv. Seriøst. Det er da helt forferdelig at menn eller en mann eller whatever skal føle seg forpliktet til å kverke små pelsdyr bare fordi de er menn. Vet ikke helt, vi trenger kanskje et slagord? “Menn og kvinner - oppvask og kattunger - vi tar det sammen!” Eh. Eller enda bedre: “Kvinner og menn - felles husdyransvar - felles veterinærregning?”. Jeg er åpen for forslag.

Dere vet den studien om at abort fører til traumer? Som har kommet tilbake igjen og igjen og igjen den siste tiden? Det er den studien som *ikke* viser at abort fører til traumer og angst. Men som faktisk viser at kvinner som har tatt abort først og fremst har en følelse av lettelse etter abort. Ikke livslammende angst slik man får inntrykk av i avisene. Lettelse! There’s kind of a difference. Det får du ikke vite hvis du leser Aftenposten og Dagbladet.

Men, Mette på Tenke.no har gravd seg gjennom originalartikkelen og tilbakeviser elegant og grundig den siste tidens krisemaksimerende abortoppslag. Like interessant er det å lese hennes tanker om forskningsformidling. Hvem kan man egentlig stole? Aftenposten? Tydeligvis ikke. Forskning.no? Tvilsomt. Gakk hen og opplys eder!

Kommentarer er vel egentlig unødvendig. En amerikansk undersøkelse har undersøkt sammenhengen mellom det å definere seg som feminist og et lykkelig forhold blant 242 collegestudenter og 289 voksne mennesker. Ikke tusenvis av folk, men jeg vil si det slår den typiske “12 venner og bekjente”-sosiologi-oppgaven, wouldn’t you say?

And voilà, les results:

They found that having a feminist partner was linked to healthier heterosexual relationships for women. Men with feminist partners also reported both more stable relationships and greater sexual satisfaction. According to these results, feminism does not predict poor romantic relationships, in fact quite the opposite.

Alle slags selvfølgeligheter forskningen skal komme opp med! Forskerne tok også for seg de akk så familiære stereotypiene. Det var visst slik at feministdamene verken var oftere single, lesbiske eller lite attraktive.

The authors conclude that feminist stereotypes appear to be inaccurate, and therefore their unfavorable implications for relationships are also likely to be unfounded.

Sånn. Da var den saken ute av verden. For godt. Jeg mener det. Dere vet hvem dere er. Overgi dere til vitenskapen eller det blir bitchslapping opp og ned hovedveien.

Jeg har sagt at jeg skal blogge om miljø på denne bloggaksjonsdagen, og da skal jeg jaggu gjøre det også. Mangel på kunnskap har vel aldri stått i veien for en røynd bloggar. Jeg går derfor friskt løs på miljøutfordringen: Hva skal min greie være?

Det viser seg raskt at jeg har mye for meg når det gjelder personlig klimabidrag. Jeg har ikke bil. Jeg er så trikketilvent at et kvarters kjøretur gir meg bilsyke. Jeg hater, hater shopping og flyr lite. Det synes jeg er udelt positivt, at folk som før skrøyt på seg flyreiser jorda rundt nå skal krympe i skam. Hah! Der har du for alle de annoying historiene om fotturer i Tibet. Haha.

Min klimaakilles skulle snart vise seg å være mer prosaisk. Kjøtt. Rødt kjøtt. Nærmere bestemt deilige biffer, pastasauser og kjøttdeigmiddager. Dette kjøttmaterialet stammer som kjent fra kuer og sauer som guffer ut gass av kroppsåpningene sine. En pakke av herligheten tilsvarer noe sånt som et halvt gasskraftverk.

Tiltak må med andre ord iverksettes. Først og fremst må man ta for seg egen hverdag. I dag steinbitburger. Nam. I morgen falaffel. Laks, pestopasta. Så, øh, linser?

Jeg tror det skal gå bra. Neste skritt var å undersøke Mat- og landbruksdepartementets budsjett. Jeg har det for meg at Matprat, det tidligere Opplysningskontoret for kjøtt er finansiert derfra. Jeg tenkte at et budsjett med “profil for klima og næringsutvikling” burde ha en tanke eller to om kjøttforbruket, og at de kanskje ikke burde finansiere den armadaen med kjøttpushere som i disse dager fremmer propaganda for får, disse kålvennlige klimaverstingene. Jeg lette og lette.

Det eneste jeg fant var at veldig foruroligende avsnitt om rånelukt på gris. Jeg var helt ukjent med denne problemstilligen. I 2004 blei (…) Hanngrisprogrammet med ei samla ramme på 45 mill. kroner, sett i verk for å finne ei løysing på problema knytt til rånelukt og smak på kjøtt frå ukastrert hanngris. Hjelp. Og æsj. Det er visstnok umulig å fjerne rånelukta før 2009 også. En sak for mannspanelet?

Men jeg roter meg bort. Konklusjonen for denne bloggaksjonen får derfor være:
1. Jeg skal spise mindre rødt kjøtt.
2. Jeg kan med fordel lese mer om klima og hva man kan gjøre.
3. Men helst ikke i det skumle statsbudsjettet.

Ny Tid har denne uken en sak om reaksjonære medier som lager andre standarder for offentlige figurer når de er kvinner enn når de er menn. Kvinner - og særlig ledere i næringslivet - skal snakke om privatlivet sitt i intervjuer, de skal fortelle om hvordan de jonglerer jobb og familie og om de har dårlig samvittighet for barna. Menn slipper unna med en jakthistorie. Eller at de liker vin.

Essayet (som ikke ligger på nett) handler mye Celina Middelfart. Middelfart er leder, kvinne og dessuten pen: Hun tilfredsstiller de fleste tabloide nyhetskriterier, som det heter i essayet.

Jommen sa jeg smør! Slik ser Ny Tids forside ut:

Man kan bare sitere: Som representanter for sitt kjønn må kvinnelige ledere tåle at det ofte legges vekt på spørsmål knyttet til sitt kjønn og ikke bare deres posisjon. Også i et tidsskrift med en feministisk ledelse, altså. For er det ikke bare pittelitt ironisk at Ny Tid smeller opp et stort bilde av Celina Middelfart under tittelen “Skjønn forbannelse” for å illustrere denne saken? Middelfart vil ikke kommentere selv: Hun ber om forståelse for at hun ønsker å forbeholde kommentarer til forhold som følger direkte av hennes stilling som daglig leder i Midelfart Holding AS. Eh. Ja. Men til pers skal hun! Her skal man tåle det man ønsker de skal slippe å tåle, lissom.

Jeg skjønner at man må snakke om kjønn når kjønn er tema, men er ikke dette en rimelig uskjønn blanding av gode intensjoner og tabloide virkemidler? Jeg tipper Ny Tids redaktør Martine Aurdal - som også er leder og kvinne uten et stygghetsproblem - ikke hadde satt pris på en lignende behandling. Am I wrong?

Prinsesse Pillefjern har øst av sin kunnskap til svenske aviser. Hun er ikke feminist:

Feminist er et så belastet ord. I Norge i hvert fall.

Prinsessa har talt. På vegne av oss nordmenn. Og det burde hun bare drite i. Mulig det er mange som får angst av f-ordet, men vi har faktisk et feministisk parti i regjering, en leder av Frp som kaller seg feminist og hjemme hos meg er buruglestatsfeminist favorittkjælenavnet om dagen. Mulig jeg og min kjekke samboer ikke er heeeeelt representative, men jeg tror jeg har mange med når jeg sier: Belasta ord? Jeg skal gi deg belasta ord:

Prinsesse, Engler, Kongefamilie, MONARKI!

Dagens “kvinner-er-inkompetente-nek” kommer fra Aftenposten. Surprise. Forsiden idag er Feige kvinner får mindre lønn! Det er altså feighet som har skyld i lønnsgapet mellom kvinner og menn i øvre del av lønnsstigen. Kvinner er redd for å fremstå som grådige i lønnsforhandlinger, i følge Gro Møllerstad, og da må jo den logiske konklusjonen være at de er feige, ikke sant? Det vil si engstelige og umandige

For det er jo det enkleste, å forklare ting med at kvinner er dumme. Det er ikke noe nytt fenomen, for å si det forsiktig. Møllerstad utdyper endog med at kvinner er visstnok også er noen skikkelig grauthuer som ikke kan overskue “logisk og lineær argumentasjon som ender ut i en konklusjon”. Kvinner argumenterer sirkulært, nikker og smiler og er opptatt av relasjoner, leser vi videre i Møllerstads innlegg på likelønnskommisjonens sider. Teite damer med andre ord. Skikkelig teite.

That’s helpful! Kanskje skulle man tro at leder for likelønnskommisjonen hadde et annet syn på saken. Kanskje hun har satt seg inn i forskning rundt kvinners atferd i forhandlingssituasjoner. Siden dette er jobben hennes, mener jeg? Vel. Anne Enger, leder av kommisjonen sier seg enig i Møllerstads analyse:

- Jeg tror mange kvinner kjenner seg igjen i resonnementet, selv om det er vanskelig å underbygge rent vitenskapelig. Ingen liker å fremstå som grådige.

Eh. Nei, det er ikke vanskelig å underbygge vitenskaplig. Det finnes faktisk en god del forskning på dette området. Det tok meg circa tre minutter å google fram noen forskningsrapporter om forhandlinger og grådighet:

- Her er for eksempel et eksperiment fra 2004 som viser at kvinner som spør om mer lønn blir sett på som dårligere arbeidskraft enn like kravstore menn.

Her har de samme forskerne funnet at menn dømte kvinner hardere enn menn når de stilte høye lønnskrav, mens kvinner ikke gjorde forskjell på menn og kvinner. I det samme eksperimentet viste det seg også at kvinner i større grad ville forhandle dersom en kvinne enn en mann satt på den andre siden av bordet.

Så jeg vet ikke. Kanskje kvinner er, du vet, rasjonelle når de er mer tilbakeholdne med høye lønnskrav? Dersom de ubevisst oppfatter at det ikke er sosialt akseptert med kravstore damer, kan det jo hende at de tilpasser seg og kommuniserer annerledes enn en mann ville gjort? Det er lissom ikke sikkert at alt kvinner, gjør skyldes at de er feige og irrasjonelle.

Så kanskje Likelønnskommisjonen kunne kommet på banen med noe litt mer konstruktivt enn “mann deg opp” dersom de er interessert i å rette søkelyset på kvinners problemer med å spørre etter mer. Denne boka skal ha mange gode tips og triks. Kanskje like greit at man leser den sjøl, for gudene skal vite at den lønnsøkninga du får, kommer ikke til å komme fra likelønnskommisjonen.