Jøss, hvordan kan jeg ha unngått denne? Dette er jo klassisk sutregutt-materiale! Forrige søndag skrev Pål Veiden, prosjektleder for Civita, om sine bekymringer for den totale stat. Dere husker høyresidas tenketank Civita? Sist var det Torkel Brekke som skrev i Dagbladet om hysteriske feminister som ikke skjønner at vi har likestilling i Norge og at det evige gnålet deres forsurer middagsstemningen i de tusen hjem.

Da skulle man kanskje tro at Civita var opptatt av de store ting her i verden og ikke fiklet rundt med småproblemer i Norge som oss enfoldige feminister. At de kanskje var opptatt av totalitære regimer som meier ned fredlige demonstranter, for eksempel. But no. Pål Veiden er i sitt innlegg blant annet og særlig opptatt av Karita Bekkemellem. Hør her:

En av de mest velmenende politikere som i alle betydninger av ordet lever opp til betegnelsen statsråd, er Karita Bekkemellem. Det finnes knapt den sak som hun ikke vil rydde opp i via egen statlig makt.

Hun var sjokkert over at noen mener at kvinner selv er skyld i vold mot kvinner. Det var en spørreundersøkelse som viste det. Folk hadde åpenbart svart noe annet enn statskvinnen ønsket, ergo hevdet Karita at “Vi må snakke med barna våre om dette”. Jaså, må vi det? Hvem er “vi”? Jeg skal ikke snakke med barna om det. Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om “mannen”. Jeg forbeholder meg retten til ikke å leve i Karita-statens språk, men snart kommer vel innkallingen til “snakke sammen”-kurset?

En politiker vil at du skal snakke med barna dine! Oh the horror! The statlige overgrep! Jeg håper for Veidens skyld at han holder seg langt unna tven på nyttårsaftener. Da kan han komme til å bli fortalt at vi må stoppe mobbing eller oppdra barna våre til å respektere andre mennesker. Av kongen! Er det ikke bare for. jævlig.

Gode gud. Jeg er generelt for at man kan få lov til å henge seg opp de mindre ting også. Og folk som verner om den personlige frihet fra statlig tvang har vi bruk for. Jeg mener, det finnes folk i dette landet som i fullt alvor vil innrullere alle ungdom i kommunale forlegninger og kaserner (hjelp!) fordi vi trenger å gi alle usnobbete erfaring med praktisk arbeid, helst med møkk på hendene.

Men ærlig talt, Civita. Dette er patetisk. Som Torkel Brekke formulerte det: Slapp av litt. Tenk på andre ting. Tenk på noe annet enn Karita, er mitt beskjedne råd. Så skal jeg heller lese Liberaleren. En mann fra høresida som har skjønt det.

Kom til rådhusplassen i morgen klokka 18 og vis støtte til de fredlige demonstrantene i Burma.

… Og se den aldeles skjønne Persepolis. Morsom, forferdelig trist og veldig vakker!

La oss si at du skriver krimbøker. For eksempel om voldtatte og mishandlede kvinner. Ville du da ansatt en person som er dømt for kvinnemishandling som din agent? Han har beviselig bitt sin samboer i kinnet og prøvd å kvele henne? Hun skriver i ettertid om sitt personlige helvete med denne mannen. Føles det greit?

Debatten går i Sverige. Hva er egentlig greia når menn som er dømt for alvorlig vold kan gå videre i en fremgangsrik karriere som om ingenting har hendt? Hva sier det om vårt forhold til vold i nære relasjoner? Ville man ansatt og fremmet karrieren til en voldsdømt nazist, en dømt pedofil, en drapsmann?

Og hva med ofrene? Kan man kreve at de skal holde kjeft når de føler en plikt til å forsvare andre? Hva skjer når de krever sin rett til å fortelle sin historie slik overlevende torturofre kjenner de må, og når den er rimelig gjennomsiktig. I romaner og blogger og alle vet hvem hun bodde sammen med da. Da det skjedde.

I anmeldensen av “Alt jeg skriver er sant” av Ellisiv Lindkvist undrer Cathrine Krøger seg: Hvem kan mannen i “Skuespiller og psykopat” være? Den pene mannen som har vært på alle talk-showene, spilt på de beste scenene og ødelagt alle kjærestene sine. Det er det sikkert noen som vet. Hvis han finnes. Og kanskje en dag blir han fremstilt i all sin gru, ikke det minste fordekt, i romanform. Norge ligger som regel et år eller to etter Sverige, så det er kanskje på tide å forberede seg der opp i kultureliten?

Og når det gjelder Niclas Salomonsson, agenten. Vel.
Karin Fossum sier hun vil revurdere sin avtale med ham. Anne Holt vil ikke kommentere. Det vil ikke de andre norske forfatterne som har mannen som sin agent heller.

Jeg trodde jeg skulle fortsette sommerens leseraid og fordype meg i høyverdig litteratur i et ganske så imponerende tempo. Men, nei, det viser seg at: Tvert om! Jeg skal se absurde mengder trash og like hvert øyeblikk av det. Dette er en av de tvilsomme tilbøyelighetene jeg nesten ikke forsøker å undertrykke. Det verste er at jeg blir så glad. Virkelig ekte glad når ofrene på Ekstrem forvandling og lignende horror-show strutter lykkelige med alle sine nye kroppsdeler. Jeg vet at hele konseptet er galt og forkastelig, men kan ikke forsvare meg mot den smittende gleden. Den samme følelsen man får av hysterisk-happy unge-høyre menn på valgvake med andre ord. De er jo så GLADE! Synger og de ler. Se nå veiver de rundt med de søte små flaggene sine igjen!

Det kommer til å bære helt galt av sted. Nå har jeg begynt å se på The Pick up artist, og det er ingen spøk. Dere husker sikkert The Game, ung mann er frustert, får ikke ligge med noen, og det er en sterk drivkraft! Nå har han lært seg alle triksa i boka og kan plukke opp masse damer. Det kan læres bort, viser det seg, og et år senere har vi ti klumsete godklumper samlet på tv-skjermen som skal forvandles til smooth-operators. Dududududuuu! Smoooooth operators.

Og i begynnelsen er det besnærende. De skal lære seg å snakke til folk. Bli mer sosiale og frittgående. Befridd fra alle stengsler og dårlig selvtillit skal de bygge seg et nytt liv! Det er det det handler om, ikke sant? Ikke om damer eller å pule. Det er veldig rørende. De griner litt, koser med hverandre og bitcher mellom slagene. Very Top Model.

Jeg synes også rådene de får, har mye for seg. Spesielt er jeg fan av den strikte no-bore policyen. Dersom det ser ut som om samtalepartneren kjeder seg, ser bort, ser ned, rygger unna, da er det abort-mission med en gang. Jeg kan bare ikke understreke nok hvor viktig dette er! Ingen har lyst til å måtte ty til: “Eh, vet du hva, jeg og venninna mi har ikke sett hverandre på veeeeeldig lenge, og vi har bare tusen ting å snakke om!” Den er tried and tested, for å si det sånn.

Det gleder meg også stort når gutta lykkes med sine oppgaver. Verden er utvilsomt et bedre sted med folk som kan føre en samtale, flørte og treffe et trivelig bekjentskap. Hvis det bare hadde stoppet der. Men det gjør det jo ikke. Jeg ser ikke fram til neste episode. Det gjør jeg ikke. Da skal gutta på strippebar for å sjekke opp gogo-dansere. Eller var det fang-dansere? Uansett, jeg ser ikke fram til øyeblikket der jeg klapper begeistret i hendene over at en av kara får hooka opp med en stripper.

For det var visst det det handla om allikevel. Æsj. Men hva skal man gjøre? Det er ikke så gøy å se på triste mennesker som sjølplager. (Ok, litt morsomt). Men det er kanskje det som må til. Kan noen si ifra om SV skal ha en ny pressekonferanse snart?

Og her er gutta i felt:

Uff, uff, huffelipuff. Halvparten av Norges befolkning er maktesløs, ung og fattig! Men du har fortsatt noen timer på deg til å redusere elendigheta.

Heldigvis nyanserer Rogstad litt i interjuet.

Jeg inntar gladelig rollen som treig feminist uten humor. Det er rett og slett ganske så fett å sitte på min fyldige feminstræv og hytte med labbene. I dag: NRK, Halvseint. Hvor mange ganger må man si det? Sexisme er mainstream. Ikke edgy. Jeg gjentar, det er ikke the shiznit å for eksempel tråkke prostituerte ned i søla. Man. må. være. litt. mer. oppfinnsom! Bare se på meg. Jeg tar avstand fra at man fullstendig formålsløst fremstiller prostituerte som søppel. Jeg liker ikke at folk sparker nedover. Jeg kan ramse opp: kvinner, innvandrere, samer, homser. Legg merke til at jeg gjør det helt uten å rødme. Det er faen meg edgy.

Halvseint kunne heller laget en “negerspray” til hun Toril-dama siden hun synes det er så irriterende og utrygt med mennesker med en annen hudfarge enn hvit. Så kunne de vist Høyre-toppene, uten bukse, mens de snakket om at det var jommen “uklokt” og “uheldig”. Det kunne blitt noe.

Jeg er litt opptatt om dagen. Jeg vil lese ferdig alle bøkene om Lyra fra Oxford. Jeg vil vite alt om nordlys, daemoner, engler og dark matters. (Ja, jeg er jeeeente og liker eeengler. Kriiiiiise!) Da passer det litt dårlig med lokalvalg, og særlig når man utsettes for rikspolitikere i ett bankende kjør. Stor var derfor min glede da jeg fant ut at, Hey!, jeg kan stemme på Oslo Byaksjon. Jeg synes Barcode er fint, og de er sånn passe liberale og sosiale. Førstekandidat Erling Fossen er vel en rimelig fornuftig kar. Best av alt: Man trenger ikke føle seg forpliktet til å følge med på tv-debatter. De er jo ikke der.

Helt til jeg gikk inn på kandidatlista deres. 1, 2, 3 - ser ut som fine folk, 4, 5, 6. Hva? Runar Døving? Mister Menn-er-systematisk-undertrykket himself? Neineineinei. Nå som jeg skulle lese boka mi. Det går bare ikke.

Tilbake til null, da. Herlig. La oss se: Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, ArbeidAAAAAARRRRRG!

En uke igjen.

(Og mens jeg gnisser tenner, kan dere se på de fine videoene jeg har samlet her!)

Oj, oj, oj. Vampus har funnet svaret på hvorfor kvinner er underrepresentert i kommunestyrene. Hun er ikke helt sikker. På den ene siden er kvinner for smarte til å kaste bort tida på kommunalt selvstyre. Men, på den aaaaannen side så viser jo undersøkelser etter engledebatten at et flertall av kvinner tror på engler, healing og tibetanske bjeller - hvilket egentlig forklarer hvorfor nettopp det er menn som har makt, mens kvinner deltar i heksedans og forsøker å komme i kontakt med sin indre gudinne. Like greit å holde irrasjonelle fjols unna viktige ting.

Nei og nei og nei. Den var lei. Dere veit hva som skjer med sånne tøysejenter? Straffen er grusom. Grusom! Det blir tre måneder ubetinget cruggs. Du kan velge farge sjøl, Vampus dear!

Denne helgen skal dere lese Alt jeg skriver er sant av Ellisiv Lindkvist. Ikke fordi den handler om sex og tabuer og skam og sånt som kan høres fryktelig klamt og privat ut. For den boka er ikke sånn. Synes jeg da. Ja, Lindkvist skriver om noen hendelser som beveger seg på kanten av akseptabelt selv for relativt frigjorte unge kvinner. Men tekstene smaker ikke av nedverdigelse og grining-i-dusjen. Det er mer sånn liketil, enkelt og nesten uskyldig om å vokse inn i den personen man vil bli. Ved å skrive om det som er skamfullt på den måten, blir det nettopp ikke skamfullt. Men opplevelser det går an å eie. Som man ikke trenger unnskylde. Og det er ganske deilig å lese. Og ganske sjeldent.

Også er tekstene hennes veldig, veldig morsomme. Og det handler ikke bare om sex heller. Jeg klukket og lo meg gjennom kvelden jeg leste boka. Det er noe med formuleringene. Du kan se for deg mye vin med en morsom venninne som forteller absurde historier, små øyeblikk fra en sommerjobb på sykehjem for eksempel, ting man ikke pleier å fortelle, med store, troskyldige øyne. Også får man lættis bare fordi det er så mye rart. Rare folk og rare ting man kan finne på å gjøre.

Så kjøpe bok nå!